Essay

Not so silent spring

Svarttrosten begynte å synge slik en mobiltelefon ringer.
Er menneskene i ferd med å bli herrer også over naturens lyder?

DATO: 12.06.2014 / AV: Dawn Stover / FOTO: Jørn Moen. Ill: Linn Baalsrud Gravdahl

En svarttrost-hann terroriserte nabolaget. I flere måneder hadde den begynt å synge rundt klokka fem hver eneste morgen, men det var ingen vanlig fuglesang. Svarttrosten etterlignet lyden av ambulansesirener og bilalarmer. Volumet var skingrende høyt. Den lagde til og med ringetoner fra mobiltelefoner som holdt det gående ubesvart i timevis.

Historien om den irriterende svarttrosten i Somerset i England var ikke unik. Hans Slabbekorn, assisterende professor i adferdsbiologi ved Leiden universitetet i Nederland hadde hørt lignende historier – men han var skeptisk til at den typen bisarre rapporter kunne stemme. Derfor begynte han å be folk om å sende opptak av de uvanlige svarttrostene. Og ganske riktig, det han fikk inn var perfekte etterligninger av urbane lyder, ikke bare sirener og bilalarmer, men også den særegne lyden av en ryggende golfbil – etterlignet av svarttroster som levde nær en golfbane.

Selv om lydene hørtes fullstendig kunstige ut, var årsaken til at fuglene lagde dem overraskende naturlig. Svarttroster som levde midt i den stadig tiltakende kakofonien av menneskelagde lyder, begynte å innlemme menneskelydene i sitt repertoar. Slabbekoorn sier at den uvanlige strategien faktisk kan hjelpe fuglene: variasjon i syngelyder indikerer modenhet hos svarttrosthanner, og hunnene foretrekker modne partnere.

Svarttroster er ikke de eneste dyrene som gir pipa en annen lyd. Ettersom menneskenes lyder invaderer naturen – med alt fra trafikkbråk til jetfly som tordner over regnskogene – begynner vitenskapsfolk å forstå at det akustiske miljøet er langt mer komplisert og sårbart enn hva de tidligere har antatt. Det som lenge ble ansett for å være en tilfeldig samling av fuglesang og dyrelyder kan faktisk vise seg å være en koordinert symfoni, med kallerop og lyder nennsomt plassert i et rikt akustisk spekter.

Nå får forskerne et første glimt av hva som skjer når menneskenes kor drukner store deler av det spekteret. Alt fra svarttrosten til kvithvalen endrer sine kallerop, eller slår dem over på andre frekvenser. Andre dyr tilpasser seg i en så stor grad at de faktisk kan utløse de første trinn i en evolusjonær rystelse. Mens andre dyr igjen forsvinner fullt og helt. 

Tradisjonelt har forskere studert dyrelyder ved å konsentrere seg om individuelle arter og deres måter å uttrykke seg på. Bernie Krause forsker på dyrelyder og har brukt førti år på å lage opptak av dyrs kallesignaler i villmarka. Han står for en radikalt annerledes tilnærming og inntar et nærmest revolusjonært syn på forholdet mellom dyr, deres miljø, og de lydene de gir fra seg.

Det hele startet i 1968 da Krause, som den gang var musiker, hadde lunsj med Van Dyke Park i The Beach Boys. Park foreslo at Krause skulle ”gjøre et album på økologi”. Krause og hans musikk-kollega hadde introdusert Moog-syntesizeren i popmusikken og hadde bidratt til hundrevis av album og film soundtracks, men Krause visste lite om økologi utover hva han nylig hadde lest om i Rachel Carson’s Silent Spring. Fascinert som han var av Park’s forslag, dro Krause avgårde til Muir Woods, et område nord for San Fransisco. Alt han hadde med seg var utstyret sitt. ”Jeg var så fascinert av hva jeg hadde hørt at jeg bestemte meg for at det var dette jeg ville bruke resten av livet mitt på”, forteller han.

Krause ble fullstendig oppslukt av sin nye lidenskap for økologi, solgte musikkselskapet sitt, begynte på universitetet og tok doktorgrad i bioakustikk. Men han forlot aldri helt sin musikalske bakgrunn. For det var nettopp musikken som satte ham på sporet av den lysende ideen han fikk en tidlig morgen mens han var ute i Kenyas Masai Mara reservat. Krause hadde holdt det gående med opptak i tredve timer. Han tok opp lyden av insekter, ulver, hyener, flaggermus og elefanter. Krause, som var utslitt og ”completely out of it”, ble plutselig slått av ideen om at dyrelydene rundt ham var… som et orkester. ”Disse skapningene uttrykker seg jo i relasjon til hverandre”, tenkte han med seg selv.

Tilbake i studio undersøkte Krause ultralydbilder fra opptakene. Det sto klart for ham at det han hadde hørt var lydsekvenser som var så nøyaktig oppdelt at de kunne leses som et noteark. Forskjellige arter uttrykker seg på spesifikke frekvenser eller tidspunkter, slik at de kan høres gjennom andre dyrs lyder – på samme måte som du kan skjelne de individuelle lydene av trompeter, fioliner og klarinetter, slik Bethovens femte symfoni bygger seg opp til crescendo. Krause kalte spekteret av dyrelyder for ”biofoni” og skiller dem fra menneskelyder, som han kaller ”antrofoni”.

Krause var ikke alene om sine konklusjoner. Mer enn et tiår senere, i et laboratorium langt unna Krauses California, hadde Hans Slabbekoorn lagt merke til den samme forskjellen. Han tok Krauses arbeid et steg videre og begynte å nøste opp i de overraskende implikasjonene.

Slabbekoorn hadde arbeidet i tropene i Kamerun før han begynte å studere svarttrosten. Der hadde han testet en teori om at ulike typer press på fuglenes habitat kan føre til at de begynner å synge på ulike frekvenser. Lyder som ”skygger for” fuglesang kan skape problemer og tvetydighet i kommunikasjonen, og Slabbekoorn tenkte å komme til bunns i dette ved å sammenlikne fugler som levde i tett regnskog med dem som levde i mer åpne habitater.

Han testet teorien sin på en fugl ved navn little greenbul. Han oppdaget at i tett regnskog sang little greenbul gjerne på lavere frekvenser enn hva deres slektninger i mer åpne områder gjorde, trolig fordi lavere frekvenser sender lyd mer effektivt  gjennom tett vegetasjon – og også fordi tett skog er full av høy lyd fra insekter. ”Det var ofte så bråkete i disse habitatene at jeg knapt kunne gjøre brukbare opptak, ” forteller Slabbekoorn.

Etter at han kom tilbake til Nederland begynte Slabbekoorn å mistenke at en lignede dynamikk fant sted i byen. De fleste urbane lyder kommer fra biler, vogntog, busser og tog, lyder som stort sett har lav frekvens. Slabbekorn resonnerte som følger: hvis regnskogens høyfrekvens lyd får fuglene til å bruke lav frekvens, skulle byens lyder presse fuglene til å bruke høyere frekvenser. Ettersom forskningen skred fram, fant Slabbekoorn ut at kjøttmeis og svarttrost ganske riktig skifter over til høyere frekvens for å bli hørt.

Dette er ikke den eneste måten fugler tilpasser seg menneskenes lyder. I 2007 oppdaget Richard Fuller og to andre forskere ved Sheffield universitetet i England at dompap som lever i støyfulle urbane omgivelser fullstendig har endret sin normale sangadferd om dagen. Nå synger de nesten utelukkende om natten, antagelig for å unngå innblanding fra menneskeskapte lyder. Hvis du hører en fugl synge å vei hjem fra pub’en om kvelden er det høyst sannsynlig en dompap, sier Fuller.

I Berlin har nattergalene tatt i bruk en annen strategi. Ifølge en studie av Henrik Brumm ved Berlin Freie Universiät, har nattergalenes sang økt i volum som et svar på trafikkstøyen. Helt i tråd med det som er kjent som Lombard-effekten, der en sanger eller taler hever stemmen for å bli hørt, forsøker nattergalene i Berlin å overdøve rushtrafikken ved å synge høyere. For i ukedagene synger de nemlig høyere enn i helgene.

Det meste av forskningen på virkningen av menneskelyder har fokusert på fugler, men det er stadig mer som tyder på at det som skjer i fugleverdenen også skjer i resten av dyreriket, selv på avsidesliggende steder der man ikke skulle tro at menneskelyder trengte gjennom, som på havets dyp.

Byer blir stadig mer støyende, men støy under vann øker enda raskere. Det er omtrent dobbelt så mange skip som pløyer gjennom verdenshavene nå som i 1960 årene, og disse skipene er raskere, kraftigere og til sammen langt mer støyende enn sine forgjengere. Da forskere ved Scripps Institution of Oceanography og det Colorado-baserte selskapet Whale Acoustics sammenlignet lydnivåene vest for California’s San Nicolas Island i 2003 og 2004 med målinger gjort på 1960-tallet på samme sted, fant de at nivåene på bakgrunnsstøyen hadde økt med ti ganger. Og dette området kan være representativt for hele det nordøstlige Stillehavet, sier forskere i en rapport som ble publisert i The journal of the Acoustical Society of America.

Man skulle kanskje tro at disse lydene holdt seg innenfor bestemte sjøruter og kystområder. Men havets unike dynamikk bidrar faktisk til at lydene fraktes over hundrevis, ja tusenvis av kilometer. Den såkalte ”deep sound channel” er et vannlag hvor lyd fraktes langsomt, men møter lite motstand eller forstyrrelser.

Noen forskere mistenker at knølhvalen dykker ned til denne kanalen for å synge i den og på den måten kommunisere med andre knølhvaler hundrevis av kilometer unna. Og når lydene fra handelsskip, offshore boring eller andre menneskelige aktiviteter fanges opp i denne kanalen, blir også disse fraktet langt videre og vekk fra sine opprinnelige lydkilder.

Forskerne har bare nylig begynt å undersøke lydenes effekt, men en del studier tyder på at menneskelagde lyder tvinger sjøpattedyr til å respondere på mye av den samme måte som fugler. Vitenskapsfolk ved Institute of Ocean Scienceis i Sidney, Canada, har vist at knølhvalen forandrer lydmønsteret sitt som respons på isbrytere. Isbryternes systemer kommer i konflikt med knølhvalens foretrukne frekvenser. Knølhvalen endrer også lydfrekvensene på sin ekkolokalisering (orientering gjennom reflektert lyd) når bakgrunnsstøyen øker. I det nordvestlige Stillehavet har spekkhoggere forandret sine kallelyder, kanskje som svar på en økende trafikk på havet av handelsbåter og hvalsafari-fartøy. 

I mer ekstreme tilfeller har menneskeskapt lyd tvunget hvaler til å forlate sine foretrukne habitat. Gråhvalen er et av eksemplene. Den har lenge brukt Guerrero Negro lagunen i Baja California som en av sine fødeplasser. Men da det ble bygget en saltutvinningsfabrikk i nærheten som bidro til økt skipstrafikk og mudring på havbunnen, holdt hvalene seg borte fra lagunen i flere år, og kom tilbake først da byggingen var ferdig. 

Noen forskere tolker disse tilpasningene som et oppmuntrende tegn på at noen dyr ganske enkelt tilpasser seg det nye lydlandskapet. Men Slabbekorn advarer mot at noen arter kan bli utryddet som følge av menneskeskapt støy.

Ettersom lavfrekvent trafikklys utgjør mesteparten av menneskenes ståk og larm, er dyr som bruker lavfrekvente kallelyder og ikke kan skifte til høyere frekvenser de mest truede. Slabbekorn forteller at fugler som orioler, trostesangere og gråspurver hører til denne kategorien. Spurvebestanden synker i hele Europa; forskerne har ikke funnet den eksakte årsaken ennå, men Slabbekortn mistenker at menneskelagd støy er en faktor.

Bernie Krause har observert et lignende fenomen blant den amerikanske frosken Spadefoot toad i Mono Lake-bassenget øst for Yosemite nasjonalpark. Ved å bruke sine store forbein graver frosken seg en meter ned i ørkensanden og kan overleve der i opptil seks år. Når regnet endelig kommer, stiger froskene opp for synge i kor. På den måten gjør de det vanskeligere for rovdyr som ugler og coyoter å finne ut av hvor lyden kommer fra.

Problemet er bare at om natten, da froskene kommer ut for å synge, har militære jetfly ofte øvelser over bassenget. Når de flyr bare 100 meter over bakken bråker flyene så mye at froskene ikke kan høre hverandre. Selv etter at flyene er borte, tar det 20 til 45 minutter før froskene gjenopptar sitt synkroniserte kor, og i mellomtiden er de sårbare for rovdyr. Krause tror at bråket fra flyene er delvis ansvarlig for at bestanden av spadefoot har stupt siden han begynte å studere dem i 1984.

Selv tilpasningsdyktige arter kan forandre seg fundamentalt. Hvis for eksempel det å endre kallelyd eller skifte frekvens gjør at visse hannfugler lettere blir hørt, kan dette gi dem et fortinn når det gjelder å tiltrekke seg hunner. Over tid kan denne dynamikken tvinge fram evolusjonær endring, gjennom å splitte fuglebestander i arter som har spesialisert seg på lyder i sine umiddelbare omgivelser.

Slabbekortn og hans kollega Erwin Ripmeester tror disse lyd-drevne evolusjonære kreftene alt er i ferd med å skille svarttroster i urbane og rurale underarter. De to forskerne har til og med begynt å teste om rurale fugler kan gjenkjenne sine urbane slektningers hippe nye kallelyder. Hvis Slabbekorn og Ripmeesters hypotese er riktig, kan det bety at menneskene, som allerede er mektige herrer over den fysiske verden, snart også innlemmer den hørbare verden i sitt herredømme.

SLUTT