Debatt

Vi må gjenopplive den norske kaia

Parallelt med at kaiene samler og videreforedler kystkultur, kan kaiene gjenoppstå i sin sosiale form; de kan bli sentrale steder for en moderne livsstil på bygda.

DATO: 20.06.2017 / AV: Kari Tønseth

Jeg slekter fra en liten kommune som heter Hyllestad i Sogn og Fjordane. Hyllestad bærer det klassiske bildet av Norge som mange liker å markedsføre oss med: Dramatiske fjorder, stupbratte fjell, levende gårdsbruk og lykkelige sauer og kyr som beiter fritt. Dette bildet er dog i ferd med å bli en illusjon. Virkeligheten er at mange gårdsbruk står i fare for å forfalle og jevnes med jorden. Bygningene minner om kulissene i et teateroppsett hvor bare fasaden står igjen. Innenfor er det meste gått til grunne fordi taket lekker, vannrørene har slått sprekker og gulvene råtner. Bøndene har flyttet til byen, og holder bokstavelig talt bare fasaden frem til eldste generasjon (som nå bor på sykehjemmet) er gått i jorden. De siste kyrene er blitt hentet av Nortura-bilen og kjørt til slakt for lenge siden, og kulturlandskapet begynner å bli et vagt minne av noe som engang var.

Nord-Vestlandet og Nord-Norge lider store flyttetap på samme tid som Oslo stadig blir mer trangbodd. Ifølge SSB legges det ned syv gårdsbruk hver eneste dag. Likevel produserer vi mer mat enn før. «Gårdsbruk» har blitt et av de mest søkte ordene på finn.no, og det finnes mer enn nok av folk som vil ha gamle gårdsbruk som fritidsbolig. Gjør det noe at bygdas opprinnelige funksjon endres fra en aktiv livsstil med stor aktivitet på inn- og utmark, til å bli en effektiv arena for matproduksjon? Helt konkret er det en del konsekvenser som er mindre heldige når småbrukene forfaller. For det første forsvinner dyra som går i utmarken. Ifølge Artsdatabanken er det tolv fuglearter som er sterkt eller kritisk truet, sammen med diverse plantearter, bare i det lille området Hyllestad. Når det ikke lenger går sauer og kyr i skog og mark, mister slåtten den verdifulle gjødslingen som er så viktig for det biologiske mangfoldet. Og i takt med at det biologiske mangfoldet tynnes ut, gror skogen seg stadig tettere.

Har det konsekvenser at enkelte plantearter og fugler dør ut? Tja, om vi ser litt bakover i tid, og utover verden, kan vi komme til å tenke på Mao Tse Tung. Han beordret å drepe landets spurver fordi de var plagsomme og spiste kornfrø. Da spurvene ble borte, ble avlinger over hele landet spist opp av gresshopper, som spurven vanligvis spiste. Som konsekvens døde tretti millioner mennesker som følge av at èn art forsvant i Kina. Spørsmålet er; kan vi med 100 prosent sikkerhet vite at endringer og forfall i kulturlandskapet ikke vil få enorme konsekvenser eller ringvirkninger for økosamfunnet i Norge? Selv om det «bare» er snakk om tolv fuglearter i denne konteksten? 

Landsbygdene kveles sakte

Slik situasjonen er nå, driver staten en langsom prosess for å kvele småbrukene. Diverse krav om høyere standard rettet mot en industriell drift gjør at mange småbruk ikke klarer omstillingen. Gårdsbrukene kollapser, og blir liggende som åpne sår i landskapet. Det er som en slowmotion versjon av vulkanutbruddet i Pompeii, bare at asken er i form av mose, kratt og skog, og det brer seg sakte, men sikkert over landskapet. Det formidles fra høyere hold at det ikke er noen fordel å ha folk boende utenfor bykjernene. Det er ressurskrevende å holde liv i perifere rådhus og legekontor. Det er mye mer praktisk at noen få forvalter jorda vår, og at resten av oss samler oss i byer. Da kan vi konsentrere oss om å gjøre byene effektive, miljøvennlige og gode. Det er en rekke effektive og miljøvennlige fordeler med høyere tetthet på bosteder, men det er ikke for alle. Kan vi utfordre tankegangen om livet på bygden?

Før drev folket på kysten med mangesysleri, man hadde «en fot på bøen og en fot i sjarken». Når silda kom inn fjorden, fisket man sild. Når vekstforholdene var gode på land, høstet man. Folk drev variert med det kjente ressursgrunnlaget. Man forholdt seg til det, og misbrukte det aldri. Man la ære i å overlate gården i bedre stand enn når man selv overtok. Det var slitsomt å bo på bygda, det krevdes planlegging. Dyrekjøpt kunnskap gikk i arv, og man hjalp hverandre når det var behov. Når sauene skulle samles, klippes og vaksineres stilte hele bygda opp, og slektninger som var bosatt i byen kom for å hjelpe - ullsaksa gikk på rundgang. Poenget er: Det finnes en form for bærekraftig kultur hvor forbrukeren har en produktiv rolle som konsument. En kollektiv tankegang om at enkeltpersonens problemer er felleskapets problemer, og enkeltpersonens fordeler er fellesskapets fordeler. (Artikkelen fortsetter under bildene.)

Powered by nature!

Om du kommer flygende over Oslo ser du fort en definert grense mellom by og natur. Den berømte Markagrensen. Høyt beskyttet og aktivt diskutert. Ser du på det som er utenfor bykjernen, er det ikke like lett å se grenseområdene. Det du derimot ser, er hvordan landskapet knytter sammen steder, folk og ressurser.
Vi må i enda større grad kombinere historie med teknologi, lokale aktører, infrastruktur, næring, kultur og landskap. Vestlandet har blant de minste gårdene og den mest krevende topografien. Dette gir begrensninger i utvidelsesmuligheter, og den tradisjonelle kystbonden har dårligere vilkår for å klare seg.
Regjeringens ambisjon for å binde Vestlandet sammen med resten av landet er en opprustet og ferjefri E39. Et godt utbygd transportsystem er en forutsetning for bosetting og verdiskapning. Dette vet vi. Men må det skje via høykostelige motorveier som gjør store inngrep i naturen? Hva om havet gjenoppsto som infrastruktur og bindeledd? Se for deg miljøvennlige hydrogendrevne ferger som transporterer mennesker og dyr, varer bestilt fra internett og sosiale helsetjenester.

Innovativ infrastruktur

Tenk om alle de små fergekaiene som ligger spredt i landet vårt kunne gjenoppstå som sosial infrastruktur, og som bindeledd mellom hav og jordbruk. I gamle dager var kystbøndene vant til å bruke tang og tare for å gjødsle jorden. I Askvoll kommune, som ligger tett på Hyllestad, er folk allerede i gang med oppdrett av tang og tareproduksjon. Dette er i hovedsak rettet mot matproduksjon, men muligheten for å støtte opp landbruksnæringa kan også være rett rundt hjørnet. Ettersom tang og tare må klekkes i kar på land, ser jeg også for meg muligheten for en gjenopplivning av gamle båthus og naust. Jeg ser for meg opprusting av gamle falleferdige naust, videreføring av tradisjonell byggeskikk og flere arbeidsplasser. Sitkagranen som ble plantet etter krigen, og som landskapet gror igjen av, er nå i perfekt alder til å bli omgjort til byggematerial. Sitkagranen er tolerant overfor salt og vind, og egner seg derfor godt langt kysten. Med innovasjon kan sitkagranen nyttes som kjerneved, og brukes som byggemateriale i oppbyggingsarbeidet av naust og gårder som trenger restaurering.

Parallelt med at kaiene samler og videreforedler kystkultur, kan kaiene gjenoppstå i sin sosiale form; de kan bli sentrale steder for en moderne livsstil på bygda. Kontorplasser i kontorfellesskap, mottak av varer fra netthandel, servicestasjoner for helsetjenester og andre mobile servicefunksjoner kan serve småkaiene med aktivitet og mennesker. Teknologiske nyvinninger har gjort det mulig å omtolke tradisjonelle praksiser. Det går faktisk an å bo på landet, på en langt mer hensiktsmessig og bærekraftig måte nå enn tidligere. Det handler ikke om nostalgi, men rett og slett om å sette ting i perspektiv.

Folk med sterk tilhørighet og kunnskap om hvordan ressurser forvaltes, bør få større verdi. Bonden som dyrker og konsumenten som spiser må kobles sammen. Tenk om store og små gårder fikk kunstgjødsel og kraftfor fra havbruksnæringa, samtidig som de samarbeidet om stordriftsfordelene. Dette kunne blitt et viktig ledd mot en mer økologisk og nyansert økonomi. Satsing på grønn verdiskaping kombinert med teknologi og historie er en viktig forutsetning, og trolig også helt nødvendig for å få til en ønsket revitalisering. Vi kan tenke smartere, leve litt mer etter prinsippene man levde etter i gamle dager. Vi kan prioritere en ny økologisk økonomi gjennom landskapets potensial og lokale initiativ. Vi kan gjøre det attraktivt, sentralt og sosialt å bo på bygda.

Forandringer i omgivelsene våre handler ikke bare om kultur og miljøarv. Forandringene omfatter personlige historier om tidligere generasjoner som har strevd og jobbet hardt for å ivareta ressursene i omgivelsene sine for å overleve. Det handler om kjærlighet til omgivelsene sine. Det handler rett og slett om fundamentale holdninger for vårt land og jord som er fordelaktig å ta med videre i opptakten av dagens miljødiskusjoner. Den nye jordbruksmeldingen argumenterer for enda mer sentralisering, til fordel for metropoler og ikke bygder. Men mye av kraften ligger i landskapssessursene og potensialet til folket på bygden. Vi trenger levende bygder, flere ben å stå på, en historie å vise til.

Denne artikkelen er gratis å lese. Om du støtter oss økonomisk, kan vi lage flere.
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller betal en fast månedlig sum som støtte-abonnent her

SLUTT