Botanikk

Alle Norges trær

Hva er egentlig et tre, og hvor mange arter har vi her til lands?

DATO: 21.05.2017 / AV: Arnodd Håpnes / Illustrasjoner: Åshild Hansejordet

Med trær mener vi planter som er bygd opp av hardt og holdbart materiale som kalles ved. I Norge regner vi med at vi har ca. 38 forskjellige tresorter. Noe av årsaken til at man her ikke opererer med et nøyaktig tall, er at det fremdeles hersker en viss usikkerhet blant forskerne knyttet til enkelte av artene: Har de kommet seg hit ved egen hjelp og vokser naturlig i Norge, eller er de innført av mennesker og har siden forvillet seg i naturen? Både bøk og noen av asalartene har vært gjenstand for slike diskusjoner i fagmiljøene. Dessuten har det vært diskusjoner rundt arter der det kan reises tvil om vi har å gjøre med en busk eller et lite tre, som for eksempel noen av vierartene våre.

En busk blir svært sjelden høyere enn 4 meter, og den har flere og ganske jevntykke stammer. Et tre er en- eller fåstammet, med en tydelig hovedstamme. Trær blir mer enn 4 meter høye når de er utvokst. Et tre vil naturlig nok være lavt når det er ungt, og unge trær av forskjellige arter kan ha veldig lik form. Ofte er det først når treet blir eldre at det får sitt karakteristiske utseende som er typisk for arten. Vokseformen vil også være forskjellig om treet står alene i en åpning der det kan bre seg utover, eller om det står som sild i tønne i en tett skog. Et tre kan også få lav vokseform som gammel om det eksempelvis står værhardt til opp mot fjellet. Men med normal vekst på et naturlig voksested blir de høye og flotte trær. De største kan bli opptil 35–40 meter.

Fra istid til skogkledd landskap
På tampen av siste istid vendte livet tilbake etter at landet var renskrapt av flere kilometer tykk is. For 10 000 år siden trakk isen seg tilbake for siste gang, og sakte, men sikkert begynte et nesten blankskurt land igjen å yre av liv. Planter kledde landet grønt langs kysten. Døde planter ble til jordsmonn, og etter hvert begynte skog å vokse der det før bare hadde vært gress og urter. I flokk og følge inntok rein, ulv og andre dyr det nye landet.
Nå hadde riktignok både folk og dyr og skog vært innom landet også i tidligere mellomistider. Trolig har både gran og furu vokst i Finnmark i kortere perioder, og neandertalere kan ha jaktet mammut i Gudbrandsdalen. Men ett nytt, siste breframstøt utraderte denne epoken, og livet måtte starte på nytt.

Trærnes innvandring
Trærne kom hit til forskjellig tid, og både innvandringen og hvor de etablerte seg, varierte fra art til art. Dette avhang av hvor de overlevde istiden, de økologiske forholdene, konkurransen mellom artene og hvor gode de var til å spre seg. I tillegg varierte klimaet en del, men i løpet av kort biologisk tid, noen tusen år, var bart fjell og isørken omdannet til frodige og biologisk mangfoldige skoger.
Først kom bjørk og furu, for 9000–10 000 år siden, så kom hassel, osp, selje, einer, ore-artene og alm, og deretter eik, lind og ask. Dette kan vi lese ut fra pollensammensetningen i bunnsedimenter i innsjøer eller ved å ta ut prøver fra myrene våre, som er for biblioteker å regne, med historiske årbøker kronologisk stablet i høyden. De fleste arter har pollen med skall med et særegent mønster, og de kan overleve i tusenvis av år. I tillegg kan man finne planterester, både blad, greiner, frø og større deler. Herfra kan man både foreta en aldersdatering ved hjelp av en spesiell type karbonatomer og man kan finne DNA som viser hvilken art planteresten stammer fra. Slik har forskerne møysommelig rekonstruert den historiske utviklingen av vegetasjon og skog.

Mange av trærne har hatt en enda større utbredelse enn hva de har i dag. Blant annet har vi har hatt en periode de siste 10 000 årene med omkring 3 grader varmere gjennomsnittstemperatur enn det vi har i dag. Da var skoggrensen mange hundre meter høyere og mange arter vokste også lenger mot nord. Slik har utbredelsen og dominansen av forskjellige treslag bølget litt fram og tilbake. Hardangervidda var for eksempel furukledd, og fremdeles kan man finne mange tusen år gamle furustammer i myrer der oppe. I lavlandet vokste dominerende løvskoger på den tiden. Vi kan finne rester av slike i bortgjemte bekkekløfter i Gudbrandsdalen. Der vokser det fremdeles alm- og lindetrær, langt unna dagens hovedutbredelse, og disse må betraktes nærmest som levende fossiler fra denne tidligere varmeperioden.

De første nordmennene vandret aldri i granskogen, fordi grana som nevnt er ung her til lands. I bare 2500 år har den vært en del av norsk natur. Den kom sakte vandrende fra Sverige på den tiden bronsealderen gikk over i jernalderen, men den har ennå ikke rukket å kare seg på eget vis til Sør-Vestlandet. Heller ikke Saltfjellet har grana greid å kjempe seg over. «Grana går til Rana», lyder læresetningen om granas utbredelse; den er fremdeles gyldig om vi ser bort fra alle de menneskehjulpne granskogene som er etablert utenfor artens egne økologiske radius.

Som det aller siste naturlig innvandrende treslaget kom bøk for bare omkring 1500–2000 år siden. Nye treslag vil komme når klimaendringene nå etter hvert begynner å forandre våre natursystemer. Det har allerede kommet nye, sørlige fiskearter inn i våre farvann, og sakte, men sikkert krabber vegetasjon, planter og dyr lenger nordover og høyere opp i fjellet. Menneskeskapte klimaendringer gjør at endringene i naturen går mye raskere enn da landet ble grønnkledd etter siste istid, ja faktisk raskere enn det en del arter greier å tilpasse seg, noe som betyr at enkelte arter rett og slett blir utryddet. Dette gir grunn til bekymring, for naturen blir mer ustabil og uforutsigbar når viktige biter forsvinner fra det økologiske puslespillet.

Stort mangfold
I dag ser vi at Norge har en veldig variert natur. Tenk bare på forskjellen mellom det fuktige og vintervarme Bergen i vest og det tørre og vinterkalde Trysil i øst. Det er også en enorm forskjell mellom indre Sogn, som ligger helt nede på fjordnivå, og Glittertind høyt oppe i høyden bare noen mil lenger øst. Den lange strekningen fra eikeskogene på det blide og varme Sørlandet til verdens nordligste og kanskje kaldeste furuskoger i indre Finnmark, byr også på store forskjeller. Variasjonene er enorme og dette gir oss en mosaikk av forskjellig skognatur med stort økologisk mangfold. Og selvfølgelig finner vi flere arter i kystfuruskogen i Hordaland enn vi finner i furuskogene i Pasvikdalen i Finnmark. Det er altså svært store miljøforskjeller mellom geografiske punkter i vårt langstrakte land.

Mange forskjellige skogtyper
Men også over kortere avstander i skogen vil det være stor variasjon. Tenk deg at du går fra den skrinne og tørre furukollen og ned i den frodige høgstaude-granskogen i den fuktige dalbunnen. På bakken i furuskogen øverst dominerer lavartene grå reinlav, kvitkrull og kanskje litt lyng. Så beveger du deg nedover og kommer til det som kalles blåbærgranskog, der blåbær og gran tar over. Kanskje går du gjennom et ospeholt før du kommer ned i det frodige dalsøkket med meterhøye bregner og store, fargerike planter som ballblom, tyrihjelm og turt. Denne variasjonen er i stor grad styrt av at mengden jordsmonn, mengden tilgjengelig vann og mengden næringsstoffer øker jo lenger ned fra den skrinne, tørre og næringsfattige kollen du beveger deg. Dalbunnen og jorda nederst er fuktig og næringsrik. Det vil også være forskjell på om lisiden er kald, fuktig og nordøst-vendt eller varm, tørr og sørvest-vendt. All denne variasjonen skaper forskjellig lokalklima og ulike økologiske forhold. Det betyr igjen at vi finner andre livsmiljøer og arter i ei sørvendt granskogli enn det vi finner i ei nordvendt li.

Skogen deles i vegetasjonstyper
Vi deler som oftest inn skogene etter økologiske forhold. Næring og fuktighet i jorda bestemmer i stor grad hvilke trær og planter som vokser der. Det er ikke alltid lett å skille overgangene fra fuktig til tørr skog og fra næringsfattig til næringsrik skog. Samtidig vil det være gradvise overganger mellom typer og det kan være en mosaikk av vegetasjonstyper også på ganske små områder, for eksempel i et småkupert område der små, fuktige søkk og daler skjærer seg på kryss og tvers mellom tørre furukoller. Treslaget kan da gjerne være det samme, mens bakkevegetasjonen kan endre seg over små avstander. Variasjonen i fuktighet og næring kan imidlertid også være større, og da vil også treslagene byttes ut med andre treslag.

Navnsettingen på de forskjellige typene skog er gjort ut fra hvilke økologiske forhold det er der vi finner den aktuelle skogtypen samt dominerende plante- eller treslag. En hovedregel er at de fleste barskog-utformingene finner vi i den tørre og mer næringsfattige delen, mens de frodige og artsrike løv- og edelløvskogene finnes i mer fuktige og næringsrike områder. Hvilke planter som lever i skogbunnen, vil også variere noe, avhengig av hvor du er i landet – ved kysten eller i innlandet, i sør eller nord. Skogtyper kan også splittes opp i en enda finere skala ut fra lokalklimatiske forskjeller mellom øst og vest, nord og sør, kysten og fjellet. Samtidig finnes noen planter bare i øst, noen bare i sør, andre i vest eller bare helt i nord, mens en del finnes over hele Norge. Hvilke arter vi finner i en tørr, næringsrik kalkfuruskog i Buskerud, er derfor litt forskjellig fra hva vi finner i Hordaland eller Nordland.

De fem hovedkategoriene av skog er:

Lyngrike bar- og bjørkeskoger
Dette er de aller vanligste skogtypene, og fire femdeler av skogen består av slike tørre, fattige bar- og bjørkeskoger. Furu dominerer der det er tørrest, mens gran overtar der det blir litt mer fuktighet og næring. Bjørk kan man finne overalt. Selje, rogn og osp vil vi som regel finne som spredte små ansamlinger eller enkelttrær inne i barskogene.

Lågurtskoger
Dette er tørre, men næringsrike skoger som vokser der berggrunnen består av kalk og andre basiske bergarter. De deles i to: lågurtskog og kalklågurtskog. Lågurtskog er ofte dominert av gran, blåveis og liljekonvall, men typisk er at det her er mange forskjellige blomsterplanter, gressarter og moser i skogbunnen. Kalklågurtskog er urte- og orkidérike skoger, og det er her vi finner kalkskogene. Disse kan være dominert av bjørk og gran, men det vanligste er furu.

Storbregne- og høgstaudeskoger
Dette er middels fuktige og rike skoger dominert av gran, bjørk og gråor. De er ikke så fuktige som sumpskogene, men store bregner og høyvokste urter dominerer i skogbunnen. Dette er generelt sett artsrike og frodige, men mindre vanlige skogtyper. Her inngår tre typer: storbregneskog, høgstaudeskog og gråor-heggeskog I storbregneskoger dominerer store bregner som skogburkne, fjellburkne og andre, vanligvis sammen med gran og noen ganger bjørk. I høgstaudeskoger vokser det fargerike, store planter som for eksempel turt, tyrihjelm, storklokke, ballblom og skogstorkenebb. Dette er flott elgbeite og her kan man finne mye død ved hvis området ikke har vært utsatt for flatehogst.

Edelløvskoger
Edelløvskoger utgjør en liten prosent av skogarealet og deles ofte inn i tre hovedtyper: eik-bøkeskog, alm-, lind- og hasselskoger samt or-askeskoger. Dette er de edelløvtrærne som danner skog eller bestander av trær. Ofte kan edelløvtrær opptre mer spredt i andre skogtyper, slik osp, rogn og selje gjør i barskogene våre. Edelløvskogene finner vi bare sør på Østlandet og i kyststrøk nord til Nordland, og sammensetning av de forskjellige treslagene varierer med artenes utbredelse. Lønn, barlind og kristtorn vil ofte finnes spredt i edelløvskog.

Sumpskoger
Dette er veldig fuktige skogtyper, der man blir bløt på beina fordi man nærmest vasser rundt i skogen. Treslagene er gran, bjørk og andre løvtrær, og bunnvegetasjonen består av arter som liker sumpjord og mye fuktighet. Her skiller vi mellom fattig og rik sumpskog ut fra næringsinnholdet i jorda. I tillegg finner vi middels rike gråor- vierskog, varmekjær sumpskog og svartor- strandskog. Her er det overganger og variasjoner både innen de forskjellige typene og mellom dem.

SLUTT