Naturfoto

Historien om det norske naturfotografiet og menneskene bak

Hva skiller mennesket fra alle andre levende skapninger? Vi er de eneste som fotograferer våre omgivelser.

DATO: 03.04.2016 / AV: Pål Hermansen

Mennesket har fra første stund måttet forholde seg til naturen, som alle andre arter.  Men vi er den eneste arten som også har vist evne og trang til å avbilde våre omgivelser. Fra de tidligste hulemaleriene og gjennom en flere tusen år gammel kunsthistorie er naturen blitt tolket i bilder. Likevel, først da fotografiet kom på banen, ble det virkelig fart i sakene. For ikke å snakke om den eksponentielle veksten av bildebruk vi har sett i digitalalderen. I Norge har naturen fremdeles en stor plass i folkesjelen, og dermed blir en stor del av de bildene som tas hentet fra naturen.

Fotografi er magi, fotografen er en magiker. Knapt noen oppfinnelse i moderne tid har spilt større rolle for vitenskap, industri og sosialt liv enn resultatene av eksperimentene til Nièpce, Daguerre, Fox Talbot – og en skare andre gjemte og glemte pionérer. Fotografiet tillater oss å fryse og beholde tidsfragmenter som ellers ville passert forbi som vannmolekyler i en vilter elv. Fotografiet gjør det mulig for oss å redde, bevare og sikre minner fra livet vårt og våre omgivelser, ja, hele historien. Og fotografiet taler dessuten det eneste universelle språk, et bildespråk som kan leses over alt, av alle, på tvers av landegrenser.

I dag er det magiske skjæret over det å skape et fotografi kraftig falmet. Det har blitt en så dagligdags affære at ingen lenger tenker på den historiske konteksten. Teknisk kunnskap er ikke lenger nødvendig, selv telefonen er et redskap som sikrer bilder av god nok kvalitet for de fleste bruksområdene. ”Alle” kan lage ”gode” bilder, uten å kunne noe om fotografi. Og, ikke minst er publiseringsmulighetene uendelige, i dag kan vi spre bilder over hele verden, uten noen kvalitetskontroll.
På den andre siden ser vi et økende antall mennesker, men likevel få i den store sammenhengen, som har god utdannelse innen fotografisk teknikk og estetikk og bruker fotografi som et seriøst uttrykksmiddel. ”Mind the gap” er et velkjent begrep for alle som har reist med undergrunnsbanen i London, og jeg tror det er like viktig å være klar over at kløften mellom de som har et tilfeldig forhold til bilder og de som tar fotografi seriøst, ser ut til å bli større. Det eneste som kan motvirke dette, er kunnskap. Kunnskap om fotografiens historie, kunnskap om bildenes samfunnsmessige betydning og kunnskap om verdiene i det gode bildet. 

Den fotografiske teknikken ble introdusert i 1839, midt i en viktig historisk brytningstid. Det europeiske bondesamfunnet var etter tusener av år i ferd med å bli avløst av et industrisamfunn. Malerkunstens idealer ble samtidig vridd vekk fra Claude Lorraines vakre, pastorale barokkstil og over mot Caspar David Friederichs romantiske, dramatiske og tolkende bildespråk. For de første fotografene var det naturlig å føye seg inn i den samme tradisjonen. Naturen ble sett opp til og fotografert med ærbødighet for det sublime, det som står over menneskenes påvirkning.
Teknikken la store begrensninger på hva som kunne fotograferes. Eksponeringstider på flere minutter gjorde det umulig å avbilde andre levende vesener enn mennesker som ble ”stivet opp” i stoler med spesielle hodeholdere. Av naturmotiver var landskapet enerådende.

Den første profilerte norske fotografen som gjorde landskapsfotografering til sitt levebrød, var Knut Knudsen (1832-1915) fra fruktbygda Odda. Mens eplene modnet utover sommeren, dro han rundt på Vestlandet og de fleste andre delene av Norge med kameraet. Han bygde opp et rikholdig bildearkiv med prospekter som ble solgt til den økende strømmen av norske og utenlandske turister.

Knudsens bilder var kjennetegnet av en naturromantisk stil med små mennesker i stor natur. Likevel var det ganske stor kontrast og mye dramatikk i bildene, selv etter at tørrplatene gjorde det mulig å få bedre tonalitet. Svenske Axel Lindahl (1842-1906) bød etter hvert Knudsen konkurranse nettopp med sin mer avdempede bildestil. Men da Anders Beer Wilse (1865-1949) vendte hjem til Norge i 1900 etter et drøyt tiårs utlendighet i USA, feide han begge konkurrentene  av banen.  Han ble den nye, og kanskje eneste, ”superfotografen” Norge har fostret. Han fotograferte landskap og mennesker over alt i landet, også på Svalbard, samtidig som han var den selvsagte portrettøren for de kongelige og alle andre med høye posisjoner. Han ble også selv en betydelig samfunnsaktør.

Med tørrplatene, og fra 1888 også rullefilmen, ble kameraene mindre og eksponeringstidene kortere. Det betød at de i større grad kunne tas med ut i naturen og brukes til å avbilde objekter i bevegelse, som mennesker, dyr og fugler. Robert Collett betraktes som Norges første naturfotograf. Fra rundt 1880 begynte han en utstrakt fotografering i naturen, særlig av fugler. Han var lidenskaplig opptatt av og vel utdannet innen naturfagene, og fra 1894 arbeidet han som professor i zoologi i Kristiania. Helt unikt ved hans bilder, var at de også ble publisert som kunstprospekter. Han var godt orientert om utenlandsk fotografi, og hentet inspirasjon fra blant annet Peter Henry Emerson.

Parallelt med Collett hadde vi imidlertid også en annen pionérfotograf som ofte blir glemt i denne sammenhengen; Fridtjof Nansen. Dette universalgeniet hadde en sterk kunstnerisk åre, og bildene hans fra ferden over Grønland i 1888 er kanskje de første virkelige gode ekspedisjonsbildene i fotohistorien. Ved siden av å skildre slitet i isødet, finner vi også gode bilder av isbjørn, hvalross og annet dyreliv i hans bildesamling.

Rundt århundreskiftet gjør den første (og eneste!) kvinnelige naturfotopionéren sin entré, botanikeren Hanna Resvoll-Holmsen. I årene 1907 og 1908 var hun først ute til å gjøre vitenskapelig kartlegging på Svalbard.  Med botaniker-kasse, kamera, telt og gevær tilbrakte hun flere uker på tundraen. I 1907 ble autochrome-platene, de første fargeplatene, lansert, og Resvoll Holmsen brakte dem med seg på ekspedisjonen i 1908. Dermed ble hun den første norske fotografen som tok naturbilder i farger.

Etter Wilse utviklet landskapsfotografien seg til en postkortindustri som gav en forflating av bildekulturen. Mellomkrigstiden og 1940-årene bød heller ikke på særlig naturfotografisk framgang i Norge. Per Høst er det store navnet på denne tiden, men han arbeidet nærmest utelukkende med dokumentarfilm. I Sverige, derimot, var P.O. Swanberg, Svante Lundgren og Victor Hasselblad tidlig ute med bilder av flygende fugler og tidvis mer poetiske skildringer.

Utover i 1950-årene gjorde Kurt Schwitters seg bemerket i Norge og dro i gang det kunstneriske fotografiet. Det fikk imidlertid ikke fotfeste før tidlig i 1970-årene, etter at Kåre Kivijärvi for første gang ble antatt på høstutstillingen i 1971. Flere av de sentrale fotografnavnene, som Tom Sandberg, Per Berntsen, Jim Bengston og Herdis Maria Siegert arbeidet ofte med landskap, men med et annet utgangspunkt enn naturfotografene.

Først fra slutten av 1960-årene og tidlig i 1970-årene ble det et taktskifte i det norske naturfotomiljøet. Inspirert av bedre utstyr og de svenske fotografene, kom navn som Edvard K Barth, Albert W. Owesen, Karthon Håland og Kjell Søgaard med gode bilder av fugler og dyr. Naturfotografering ble etter hvert et begrep blant folk, anført av Sverre M. Fjelstads lune stemme og Per Hafslunds sprelske påfunn i den nye fjernsysnsruten.

Etter hvert kom fargefilmen, og flotte naturbøker kunne for første gang trykkes i farger. Det gav en ny giv. Ragnar Frislid ble et sentralt navn, sammen med Jon Østeng Hov.

Sverige lå et stykke foran Norge i løypa. Der var det etter hvert mange fotografer som prøvde å livnære seg av bildesalg, og konkurransen hardnet til. Det førte til flere tilfeller av juks og uærlige bilder. Sammen med et behov for å samordne priser og vilkår for bildesalg, førte det til dannelsen av foreningen Naturfotograferna/N i 1966. Norske Naturfotografer/NN ble stiftet i 1976 med 19 helt eller delvis profesjonelle medlemmer, som en direkte parallell til den svenske foreningen. I likhet med svenskene startet NN et eget bildebyrå, Naturfotografenes Billedbyrå. Det ble drevet fra 1979 til 1987, da byrået gikk sammen med Samfoto. NN har vært en viktig brikke i utviklingen av norsk naturfotografi. Gradvis ble den rent dokumentariske tilnærmingen erstattet av et mer poetisk og spontan, opplevelsesrettet fotografi. Ansporet av internasjonale navn som Ernst Haas, ble bevegelse, form og farge mer framtredende elementer i bildene. Jørn Bøhmer Olsen, Rolf Sørensen, Pål Hermansen og Bård Løken var blant dem som førte an i en mer uanstrengt bildestil. ”Det du har opplevd, kan fotograferes”, ble mantraet. 

Mens svenskene følte seg bundet av den sterke ”Linné-iske” dokumentartradisjonen, var den manglende norske tradisjonen på mange måter en fordel. Mot slutten av 1900-tallet ble Norge, delvis sammen med Finland, en foregangsnasjon på naturfotofeltet. Den ”nordiske stilen” ble også et begrep internasjonalt.

Naturfotografer beveger seg i mye større grad mot teknikkens yttergrenser enn det en portrettfotograf eller en landskapsfotograf gjør. Kameraenes lukkerhastighet,  bildefrekvens, lysfølsomhet, teleeffekt og fjernstyringsmuligheter betyr mye for å kunne fange de unike situasjonene. Derfor har den digitale utviklingen virkelig gitt naturfotograferingen et voldsomt løft. Likevel er ikke all naturfotografering av i dag sensasjonsjagende; det kontemplative og rolige bildet har også sin plass. I det hele er naturfotofeltet blitt mye mer variert enn tidligere, og antall aktive fotografer er mangedoblet. 

Norske fotografer er i dag stadig å se på toppen av premielistene til de viktigste internasjonale naturfotokonkurransene. Vi har et knippe fotografer som virkelig markerer seg i de store sammenhengene, ja, naturfotografene er vel så framtredende ute i verden som norske fotografer på andre felt. Likevel blir naturfoto fremdeles ofte ansett som ”mindreverdig” i forhold til annen type fotografi. Forhåpentligvis blir skillet mellom disse fotografigrenene noe mindre med tiden. Hvis naturfotografene tilegner seg mer kunst- og fotografihistorisk kunnskap, samtidig som andre deler av fotofeltet blir litt mindre forutinntatte, så kan vi kanskje se en gradvis tilnærming.

SLUTT