#Norgesferie 7

Ballangrudkollen - Nordmarkas høyeste (sa ryktene)

HVOR: Ballangrudsæterhøgda, Nordmarka, på grensen til Hadeland.
HVORFOR: Nordmarkas høyeste topp (nest etter Svarttjernshøgda).

DATO: 19.06.2014 / AV: Kjetil Østli / FOTO: Kjetil Østli

Har du sett Woody Allen-filmen Sweet and Lowdown (Norsk tittel: Tekkelig og tarvelig) med Sean Penn i hovedrollen? Den handler om verdens beste gitarist (nest etter Django Reinhardt). Sean Penn spiller hovedrollen. Scenen der han skal spille konsert, sittende på en ustø halvmåne, er blant filmhistoriens morsomste. Men det er ikke poenget her. Han spiller gitar. Og han er altså ekstremt god. Verdens beste, faktisk (nest etter Django Reinhardt).
Django er både hans idol og spøkelse.
Tenk å være verdens beste. Bare nest etter noen.
Vi hadde en slags Django-opplevelse nylig.

Det var en av sommerens varmeste dager. Vi pakket kjeks, sjokolade og drikke. Vi skulle på ekspedisjon til Nordmarkas høyeste topp og utsiktssted. Jeg hadde gått forbi toppen uendelig mange ganger på ski. Nå skulle vi til topps. Utforske. Bestige. Belære. Dra på eventyr. 
Det var slik vi lokket ungene. ”Nordmarkas høyeste topp og utsiktsted”. De ble med, såklart.
Hvem kan si nei til ”det høyeste”, ”tøffeste”, ”råeste”, gøyeste”?

Vi kjørte forbi Mylla og parkerte bilen ved skiltet ”Volla”. Vi fulgte grusveien oppover, forbi gården, til veien delte seg i to. Da tok vi til venstre. Det ble trøblete med barnevogn. Myr. Røtter. Varmt. Vått. Vi gikk videre uten den. Turen tar knapt en time med tre småbarn. Grusveien ble sti (skiløypa nordøst for Mylla). Når du treffer den, kan du gå 300 meter til høyre og få utsikten over Hadeland (blant Markas fineste utsiktspunkter). Men vi tok til venstre, vi skulle tross alt til Nordmarkas høyeste topp.

Det var fuktig i terrenget. Det surklet i sko. Jeg aner ikke hva de andre tenkte, men jeg var i perlehumør. Vi skulle til topps. Vi rotet litt noen minutter, men da dukket skiltet ”Ballangrudsæter” opp, plassert der som om vi var med i filmen "Truman Show" der noen ukjente ville oss vel.

Vi så vel noen humler, noen fluer, et par hester, sauer, kanskje rastet vi litt, jeg husker ikke, husker best at jeg var bestemt å få alle til topps, som en Lars Monsen på ”Ingen Grenser”. Det var vanskelig å kjenne igjen terrenget, selv om vi er der ofte om vinteren. Men brått skimtet vi tårnet på toppen. Vi fant stien fra skiløypa, gjennom skogen og oppover. Det ble brattere. Fjellstemning. Stemningen steg også. Vi løp. Også de minste løp.

- Nå skal dere få se på utsikt! Ropte jeg etter dem.
- Gled dere!
- Kanskje vi ser helt til Oslo! Eller Gaustadtoppen!

Så var vi der. På toppen var masten vi i årevis har sett fra skiløypene. En diger mobilmast. Bak den, ei lita hytte sikkert for mobilmastreparatører. Rundt masta, et hogstfelt. Trær og kvister lå igjen. Det var stygt. Utsikten? Vi så nesten ingenting. De hadde ikke felt trærne som skygger for utsikten. Jeg prøvde å dra tilside noen grankvister for å se bedre. Det gikk ok. 

- Men vi er på det høyeste punktet i marka, sa jeg.
- Det nest høyeste, sa kona plutselig.
- Hva?
- Det nest høyeste. Svarttjernshøgda er det høyeste.
- Svarttjernshøgda er det høyeste?
- Ja, Ballangrudkollen er nest høyest etter Svarttjernshøgda.
Så gikk vi ned igjen. Alle var enige om at det hadde vært en fint tur til Nordmarkas høyeste topp (nest etter Svarttjernshøgda).

Etterpå:

Dette fant jeg på nettet dagen etter: ”Ballangrudkollen ligger der Nordmarka slutter og Hadeland begynner. Den gjør ikke mye av seg i selskap med kjempen Helgehaugen lenger vest, men er lett å identifisere ved mobiltårnet som kom opp i 1996. Utsikten er flott i flere retninger - på en klar dag kan man se Gaustadtoppen i det fjerne, en rekke av nordmarkstoppene, og noe så sjeldent som Tryvannstårnet med Mylla i forgrunnen. Men da må man gå lenger enn til kjentmannsposten...” Så dere som skal opp, finn for all del ikke på å stoppe der vi stoppet.

SLUTT