Intervju

Jeg gikk ned til fyret, stakk fingeren i vannet, snudde meg mot nord og begynte å gå

Bjørn Amsrud (81) var den første som gikk Norge på langs.

DATO: 06.11.2014 / AV: Torbjørn Ekelund / FOTO: Jørn H. Moen

Dette er historien om tannlegen som ikke likte å være tannlege, men som elsket å gå, helst langt, helst alene. Og om hans beslutning om å bli den første som gikk gjennom landet fra sør til nord, en etappe som siden har gått under betegnelsen "Norge på langs".

7. juni 1966 går en ung mann inn på Vestbanestasjonen i Oslo. Han er kledd i anorakk, turbukser og brune skinnstøvler. På ryggen bærer han en grønn sekk. Han kjøper billett til Sørlandsbanen, går ned på perrongen og finner sin plass i kupeen. Når toget ankommer Kristiansand noen timer senere, går han av og finner bussen til Lindesnes. Bussen stopper på Norges sydligste punkt. Han tar sekken på ryggen og går ned til fyret, ned til vannet. Der stikker han fingeren i sjøen, snur seg 180 grader og begynner å gå mot nord.
10. september samme høst når Bjørn Amsrud Nordkapp etter å ha tilbakelagt over 2700 kilometer utmålt i terrenget. I frluftsmiljøet går det gjetord om bragden og mannen som har gjennomført den. Han har ikke bare gått langt, han har gått fort, uten å si det til noen på forhånd, uten pressedekning og sponsorer,  uten annet utstyr enn det helt alminnelige. Ti år seinere går den unge eventyreren Stein P. Aasheim og hans kamerat Arvid Holte Norge på langs, men innen den tid har Amsrud allerede rukket å gå turen enda en gang. Siden har nesten 300 mennesker tilbakelagt etappen, sommer eller vinter, til fots eller på ski. Mange følger fortsatt den samme ruta som Amsrud gikk i 1966.
Harvest har møtt pionéren hjemme i Oslo. Her er turen skildret med hans egne ord:

IDEEN
Jeg var 33 år. Tanken hadde modnet en stund. I familien visste de om planen min, men jeg hadde ikke fortalt det til noen andre. Jeg tenkte at man skal ikke love for mye på forhånd. Bryter jeg så er det greit nok, og ikke noe å skape oppstuss av.
Jeg spurte aldri om noen andre ville være med, for det så jeg på som ganske uaktuelt. Jeg kjente ingen som kunne tenke seg å gjøre noe sånt. Det var aldri i tankene mine at jeg skulle ha selskap på den turen, og det var det ikke på senere turer, heller. Jeg har i grunnen gått mest alene.
Jeg visste ikke hva jeg bega meg ut på, men når det gjaldt grunnkondisjonen hadde jeg ingen bekymringer. Jeg hadde vel snakket med et par personer om prosjektet, blant annet direktøren for geografisk oppmåling, jeg tror han het Gleditsch. Han ringte meg og spurte om jeg ville komme ned og plukke ut kart til turen, og det takket jeg ja til. Jeg fikk med meg en metertjukk bunke med det de hadde av detaljkart over Norge på den tiden. Det var nokså sparsomt. Tyske opptrykk av gamle norske kart. Grunnlaget for mange av dem lå helt tilbake på 1800-tallet. Og de stemte ikke nødvendigvis med terrenget. Det var hvite flekker her og der.

LINDESNES - HAUGASTØL
Sommeren 1966 skulle bli preget av regn og mye dårlig vær, men det var fint da jeg startet fra Lindesnes. Jeg kom ikke så langt den første dagen. Det var noen ganske få kilometer. Landet lå foran meg. Jeg slo leir og neste morgen gikk jeg videre. Jeg prøvde å følge det som var merket opp som stier på kartene. Av og til stemte det, av og til stemte det ikke. Men jeg kom alltid fram et sted.
I sekken hadde jeg sovepose, regntøy, klesskift, sokker, genser, hansker og votter. Jeg hadde litt kokesaker og mat for bortimot en uke av gangen. Det gikk mye i havregryn og suppeposer og kanskje en baconbit her og der. Jeg hadde med fiskestang, men jeg kan ikke huske om jeg også hadde liggeunderlag. Det var ikke noe særlig utvalg på den tiden. Når jeg trengte mer mat, gikk jeg ned til den nærmeste bygda og handlet der.
Etter noen få dager fikk jeg kraftige gnagsår på begge føttene og ble liggende uvirksom til de var blitt bedre. Jeg bestemte meg for å sende hjem teltet. Det ble rett og slett for tungt å dra på. Det var de to-tre kiloene ekstra, og sånt betyr mye når alt du gjør er å gå. Det bekymret meg ikke, jeg regnet med at det ville gå greit. Det er mange slags overnattingsssteder ute, og er det brukbart vær trenger man ikke engang et tak over hodet. Men det var ikke alltid brukbart vær, altså.
Jeg krysset Hardangervidda og kom til Haugastøl. Da hadde jeg gått i fjorten dager. Det gikk veldig greit. Jeg hadde fartet på vidda tidligere, jeg visste at det fantes steinbuer der, eller steinheller jeg kunne sove under, det var mulgheter hvor enn jeg vendte meg. Jeg gikk hele dagen, fant en steinhelle da kvelden kom, tente bål, spise og sov under hellen. Morgenen etter gikk jeg videre.

EN MENTAL TILSTAND
Jeg gikk cirka 2700 kilometer utmålt i terrenget. Det blir jo etter hvert en rutine, nesten som en vanlig arbeidsdag. Du står opp, spiser frokost og pakker sekken. Så går du. Du har en stopp midt på dagen, og når det nærmer seg kvelden begynner du å se etter et passende sted å sove. Av og til var det ikke noe særlig å finne, så det kunne bli sent før jeg slo leir. Men jeg gikk hele tiden mot lyset og sommeren, så det var ikke noe problem. Da jeg startet var det tidlig forsommer lengst sør, lysegrønt og pent, og på Hardangervidda var det full vårløsning. Videre nordover ble det full sommer og på den siste delen av turen møtte jeg høsten og til slutt vinteren. Jeg gikk gjennom to, nesten tre årstider.
Jeg har erfart at du trenger fem-seks dager før du kommer inn i dette med å være på tur. Å være på en litt lengre tur er en mental opplevelse, du går deg inn i en sinnstilstand som du ikke har til daglig. Og da er det ikke nok med en to-tre dagers tur. Det holder ikke. Det er først når du nærmer deg en uke at du begynner å merke den turmodusen, som det kanskje heter. Det oppstår en slags sinnsro, jeg vet ikke om noen annen måte å beskrive det. Jeg fikk denne sinnsroen og jeg ble nok i god marsjform. Jeg vet ikke om jeg gikk ned i vekt. Folk er jo så opptatt av dette med vekt nå for tiden. Jeg har aldri brydd meg med vekt, så jeg vet rett og slett ikke. Jeg har i grunnen ikke tenkt noe på det.

HAUGASTØL - NARVIKSFJELLENE
Jeg startet fra Lindesnes med støvler som ikke var helt nye. De ble ikke yngre i løpet av turen, men de holdt hele veien. Jeg brukte det ene paret. De måtte lappes en del underveis, med spiker og nagler og forskjellige ting. Noen ganger gjorde jeg det selv, andre ganger var jeg innom en skomaker.
Fra Haugastøl gikk jeg over Hemsedalsfjellet til Tyin. Fra Tyin dro jeg litt østover, gikk på sørsiden av Bygdin over til Sikkilsdalen, krysset Gudbrandsdalen ved Sjoa, gikk på østsiden av Rondane, og etterhvert opp til Røros. Der hadde jeg mitt første depot. Det lå på postkontoret og ventet på meg. Da jeg kom til Røros hadde jeg gått i nøyaktig en måned. Jeg kom dit en uke ut i juli. Det var høysommer. Jeg var i sivilisasjonen, men jeg var ikke fristet til å sove på hotell.
Jeg fortsatte nordover. Det var greit, det, til og med et par betjente nytter i Nedalen og Storerikvolden. Gjennom Nord-Trøndelag var det mye skog og lite folk, men det var bra med fisk. Jeg hadde dessuten et par holdepunkter. Jeg ville innom Hattfjelldal og Sulitjelma. Jeg var litt kjent i traktene, og da var det i grunnen naturlig å gå der hvor jeg hadde litt peiling fra før. Vel. Jeg fortsatte videre over Saltfjellet og da var det en buhund som fulgte meg. Det var ikke råd å få den til å snu. På Saltfjellet lå det på den tiden en rekke telegrafstuer, og den første jeg kom til bestemte jeg meg for å overnatte i. Jeg lagde middag. Jeg hadde kjøpt med meg noe pølse på Bjellånes, men nå kunne jeg ikke finne den. Det viste seg at det var hunden som hadde snafset pølsa i seg da jeg pakket sekken. Hva skulle jeg gjøre? Bikkja fulgte meg over hele Saltfjellet. Jeg ga den litt mat nå og da, og da vi kom til jernbanestasjonen på den andre siden av fjellet sa jeg fra der. Vi kjenner den bikkja, sa de, den følger folk over fjellet rett som det er. Vi får lokføreren til å ta den med tilbake.
Jeg kom forbi Skaiti og nordover mot Sulitjelma. Her ligger den mest idylliske turisthytta i hele Norge. Den heter Argalat-hytta og det er Bodø Turistforening som eier den. Det er en gammel, laftet seterbu som ligger ved elva. Den er kjent av alle som har vært der oppe. Jeg overnattet der og gikk videre mot Narviksfjellene. Langs denne etappen er det nok mange som velger å gå inn i Sverige, for det er skikkelig røft terreng på norsk side. Du må krysse Hellemojuvet og flere breer. Nå er det kommet hytter der, men i 1966 var det ingenting. Noen dager senere, da jeg var kommet forbi Bjørnfjell, møtte jeg vinteren. Derfra og ut var det dårlig vær stort sett hele veien.

MØTER
Jeg traff ikke mange mennesker på turen, men noen traff jeg og de fleste var veldig hyggelige. Tidlig på turen måtte jeg krysse elva Kvenna på Hardangervidda. Jeg ville krysse den nokså langt øst, ikke så langt ovenfor Møsvatn og Mogen. Jeg hadde ligget på et par av de gamle steinbuene mellom Songa og Kvenna. Jeg kom til elva og så Argehovd på den andre siden. Det bodde folk der da, og for å få gjort oppmerksom på at jeg var der og gjerne ville over elva, måtte jeg gjøre opp bål med mye røyk. Den gangen var det to gamlinger som bodde der fast. Jeg gjorde opp bål et par timer, og til slutt kom gubben roende og fikk satt meg over. Det paret hadde jeg en artig prat med etterpå.
Jeg hadde en gammel venninne nord for Meråker. Der hadde jeg vært innom noen år tidligere og truffet en budeie. Jeg tenkte at jeg måtte stikke innom og besøke henne. Det endte opp med middag og overnatting og alt, vet du. Hun var en usedvanlig trivelig dame. Jeg møtte henne aldri igjen etter det.
Da jeg kom opp i Skarmodal i nærheten av Røssvatn kom jeg ned til en liten, øde plass på en særdeles regnfull dag. Stedet ble kalt for Revehiet. Jeg traff en kone som var alene hjemme. Jeg spurte om jeg kunne komme inn og tørke meg litt. Joda, sa hun og fortalte at mannen kom etter hvert. Kona het Dagmar og mannen het Olaf. Da Olaf kom hjem ble jeg bedt på middag. Jeg fikk ikke lov til å gå, jeg måtte bli. Vi pratet utover kvelden. Det var en bitteliten plass, men de insisterte på at jeg skulle overnatte. Jeg fikk en knirkete divan i stua og under den krabbet det en trebeint hund og la seg til. Den hadde fått beinet kappet av av en ljå og snorket høyt hele natta. Dagen etter fikk jeg greie på at grunnen til at de insisterte på at jeg måtte overnatte, var at Olaf fylte 75 år den dagen. Det var jubileum, og jeg hadde vært eneste gjest.

MENNESKET HAR ALLTID VANDRET
Jeg jobbet 15 år som tannlege. Det var et lite blindspor for meg. Det passet meg ikke å være på et kontor og det passet meg ikke å være tannlege. Det ble for intimt, for å si det sånn. Det var ikke min sak. Jeg hadde vært på lange turer tidligere også. Jeg har gått og tenkt turer alltid. Og når jeg har vært på én tur, har jeg kommet på ideer til nye turer. Jeg vet ikke om det er noe som ligger i genene. Menneskene har jo alltid vandret, mer eller mindre har de det. Jeg er vel litt rastløs av natur, kan jeg tenke meg. Jeg har aldri følt meg jordfast noe sted, selv om jeg har bodd i mitt barndomshjem stort sett hele livet.
For tjue år siden begynte jeg å få alvorlige problemer med leddene i kroppen. Jeg har protese i begge anklene og et kne nå. Balansen er dårlig, og det er jævlig kjedelig. Ikke kan jeg gå på ski lenger og i praksis klarer jeg ikke lenger å gå i terrenget. Men dragningen er der fortsatt. Det er ingen forskjell på den gangen og i dag.
Fra Narviksfjellene gikk jeg videre gjennom indre Troms. Jeg gikk nesten til Treriksrøysa, men hvis jeg skulle holde meg i Norge måtte jeg litt vestover ned mot kysten, ellers havnet jeg i Finland. Da tok jeg ned i Skibotndalen, og derfra gikk jeg videre over fjellet. Det var mye bjørkeskog der, et fint, lavt fjellterreng. Jeg kom til Smørfjord, der veien går ut til Hammerfest. Jeg merket at jeg nærmet meg havet. Men jeg hadde det problemet med Magerøysundet at jeg måtte få båt over. Det var ikke tunnel den gangen. Jeg fant meg en forlatt plass helt ute på spissen. Der overnattet jeg, og dagen etter gikk jeg ut til et lite sted som heter Lafjord. Det var et slags fiskebruk den gangen, og de satt meg over. Så satte jeg igjen det meste av bagasjen min på sjømannshjemmet i Honningsvåg og begynte å gå mot Nordkapp.

HVIS LANDET HADDE VÆRT LENGER
Det var 10. september 1966 og det var allerede vinter. Det var et par biler som passerte meg langs veien. De stoppet og lurte på om jeg ville sitte på ut. Men det gikk jo ikke an. Jeg gikk videre og kom fram til Nordkapp. Det var tåke og dårlig vær, ikke mye å se. Til Honningsvåg hadde jeg fått tilsendt en liten pakke med en fyrstekake, en lerke med konjakk og muligens en sigar, det husker jeg ikke lenger. Jeg hadde hentet pakken og tatt den med meg. Da jeg kom ut til Nordkapp, viste det seg at ekteparet som hadde bestyrt resturanten gjennom sommeren var der ute for å stenge for vinteren. Jeg ble bedt inn og budt på kaffe. Jeg fant fram kaken og lerken med konjakk. Mannen skulle kjøre. Han kunne ikke drikke, sa han, men han elsket fyrstekake. Kona fant fram en flaske sjampanje og dermed ble det kongepjolter. Kona og jeg ble rent på en snurr, og mannen var tilfreds med kaffe og kake. Sånn endte turen. Det er klart at det var greit å komme fram til Nordkapp og vite at jeg hadde fullført. Men jeg skulle gjerne fortsatt en stund til, hvis landet hadde vært lenger.

SLUTT