En vandring

Endelig Nordmarka på langs

Vandrere gjør det sakte. Liker du å gå, bør du sette "Nordmarka på langs" på livets gjøremålsliste.

DATO: 30.08.2017 / AV: Kjetil S. Østli og Geir Ruud

For pietister og arbeidsmaur kan lykke være vanskelig. Har man virkelig gjort seg fortjent til den? Og hvor mye skylder jeg for den? Jeg sitter med føttene utfor stupet på Pershusfjellet nordvest i Nordmarka, på en av sensommerens varmeste dager, da en ny og mer skamløs personlighet tar form i meg. Det er tirsdag, jeg har tatt fri fra kontoret, noe som ellers kan gi meg dårlig samvittighet, periodepietist som jeg er, men ikke nå. Yr tilfredshet fyller blodårer og muskler.
Jeg ser grankledde åser i nord, ser det knallblå Skarvannet under meg, ser Katnosa og flere vann i sør, blå himmel til Oslo og i hele horisonten. Og jeg tenker at i dag har jeg vunnet, hele lotteriet.
Vår tids carpe diem-råd, grip dagen og nyt øyeblikket, du vet, som ville ruinert oss og landet om vi etterlevde dem, kan i glimt være det viktigste vi gjør for å kjenne at livet brenner litt. Slik kan man altså opprømt og uironisk tenke på en liten tur som dette, så nært heimen, så lett oppnåelig at man hele tiden forventer at noen stikker hull på den boblen du kaller "lykke". Som at telefonen ringer og sier "Du har vannlekkasje hjemme" eller "Bilen din kan hentes på inntauingstomta" eller "Barna har lus, du må apoteket og kjøpe lusemiddel."
Mens jeg venter på at det skal skje: Sukk, gi meg snadda, tjener, og en drueklasse i hånden og litt vin til, takk.

1. Grefsen stasjon. Applaus for mann med sekk.
Jeg er nøye med det meste, men pakking gjør jeg i siste liten. Jeg ville ikke pakket bedre uansett. (bortsett fra at jeg alltid har for tung sekk.) Dette pakket jeg: Enmannstelt. Sovepose. Liggeunderlag. Ullundertøy. Regnbukse og regnjakke. Buff, lue. Primus og stekepanne. En pose med never og fyrstikker. Hodelykt. Sportstape og plaster. Kniv. Lett fiskeutstyr. Mat: tørrfisk, to middager, nøtter og sjokolade. Kart over Nordmarka. Pluss noe greier som lå i sekken fra før. Og med 18 kilo i sekken gikk jeg over Voldsløkka der venners barn lekte, og jeg hilste til høyre og til venstre, som Edvard Hoem i glansdagene da han skred gjennom kafeer på Oslos kulturscene, og høstet applaus bare i kraft av å være der.
Barna spurte:
- Hva skal du?
- Jeg skal gå Nordmarka på langs, sa jeg, og smattet, og gikk mot Grefsen stasjon der min briljante venn Geir skulle ankomme med tog om 20 minutter.

2. Toget. Hvorfor denne turen?
Geir har pakket lettere enn meg, ser jeg. Det ergrer meg. Den med minst sekk fremstår alltid som den mest erfarne, litt som med språk, den som skriver overlesset og tungt vil alltid tape mot hun eller han som skriver nedstrippet og tett. Det er som å sette Jon Almaas og en anabolet kroppsbygger ved siden av hverandre. Vel.
Jeg har alltid drømt om å gå gjennom Nordmarka. Har syklet den flere ganger, løpt og gått i den, men aldri gått hele skogen – og ikke på stier og utenfor stier. Det har vokst seg til å bli et punkt på min to do-list. Hva ved turen lokker? Det kan jeg ikke si med sikkerhet.
I middelalderen, lenge før tog, biler og fly, var det å reise ”skittent, brutalt og langvarig”, skriver Shayne Aaron Legassie i boken The Medieval Invention of Travel. Travel var en språklig tvilling av travail, begge stammer fra navnet på et romersk torturinstrument.
Så hvorfor ta tog et sted for å gå hjem?
Kanskje er det enkelheten, at turen er ekstremt oppnåelig, men likevel krever telt.
Kanskje er det navnene, at jeg kan gå innom, for meg, mytiske steder som Spålen, Pershusfjellet, Katnosa, Fyllingen, Hesteskotjernet osv i en myteomspunnet og besunget skog. Altså vandre inn i kultur- og litteraturhistorien og å se og oppleve disse stedsnavnene, gjøre kartets abstrakte størrelser til fysiske konkreter og minner. Kanskje er det å gå i historien, gjennom steder skaufinnene inntok fra øst (tuftene kan sees fortsatt flere steder i Nordmarka), steder Bernhard Herre oppsøkte for 100 år siden, da han gjorde for skogen vår hva engelsk adel gjorde for Jotunheimen, norske fjell og naturturisme, altså åpnet det opp og betraktet villmarka som rekreasjon og forlystelse.
Men tilbake til Legassies omtale av å reise var skittent og strevsomt. Kanskje er det dette man trakter etter; med trygghet å gjenleve det skitne og strevsomme...nok om det. Fra togsetet ser vi på kartet. Ingenting er planlagt annet enn ”to overnattinger og to dagsmarsjer”. Vi beregner cirka seks mils vandring. Turen kan gjøres på drøye fire, men da er du slave av grusveien.

3. Grua – Åssjøen. Stjernehimmel.
Det skumrer da vi ankommer Grua stasjon en snau time fra Oslo. Vi handler mat på Kiwi (fyrstekake) og vandrer opp til Mylla dam. Skogen mørkner rundt oss, mister konturer og blir eventyraktig, himmelen er dyp blå. Det blir altså stjerneklart i natt.
Et nylig omkommet ekorn ligger i veien med lukkede øyne. Vi løfter det opp, ser på de små føttene, klørne, kjenner på pelsen. Ekorn er utenomjordisk vakre, og dette er straks ute av historien, spist opp av fugler og rev.
Vi kommer til Åssjøen før midnatt og setter opp teltene først.
Geir lager middag, jeg fyrer bål. Så ser vi opp. Det er ikke til å tro.
Tenk at fire av fem i verden ikke kan se stjernene, ifølge Science & Vie. I urbane Europa, som Paris, London og andre storbyer, er det umulig å få øye på Melkeveien. Det kunstige lyset i byen er så sterkt at nattsynet ikke aktiviseres. En slik europeer må til havs for å finne en ren stjernehimmel, heter det i artikkelen, og vi er her, ved Åssjøen, nord for Oslo, og himmelen åpenbarer seg. Det er som nyttårsaften, uten lyd, det spraker i lys. På ti minutter ser vi tre stjerneskudd, korte ildblaff som sier at ”livet er kort”. Melkeveien er et slør som peker retning mot Oslo, som nå fortoner seg lysår unna, geografisk og mentalt. Ingen i Oslo ser det vi ser.
Idet vi legger oss i teltene rundt kl 01, hører jeg min briljante venn snakke lattermildt og vennlig med seg selv, om stjerner og soveposen og uhørlig mumling.
- Man glemmer fort hjemmet og byen når man får de første vannblemmene eller finner multer, sier han.
Jeg sovner til lyden av ham.

4. Åssjøen - Perhusfjellet. Menneskemøte.
Etter kaffe og fyrstekake morgenen etter, går vi øst for vannet og ut av stinettet. Det er ulent og tildels bratt, veltede trær og steiner under mose. Vi peiler oss inn i en slak åpen dal, Syversdalen, med multemyrer og blåbær, til tider prærieaktig. Det surkler i skoene, bløtt etter dagers regn. Jeg har nesten aldri før gått utenfor stier. Det er noe eget å gjøre det. Man må peile retningen selv, må følge med mer konsentrert.
Vi klatrer opp en bratt skrent der fjellet bak Åssjøen ender i utsiktspunktet Kollern, og står under ei svær enslig furu og speider etter et fiskevann en venn har snakket om, og ser det glimre noen hundre meter mot vest. På vei ned dit plukker vi multer. Overmodne, søte som likør. Vannet fremstår dødt. Vi tar en sjokolade mens vi speider etter vak. Intet å se. Her står ørreten på bunnen og eter bunndyr mens vi diskuterer St. Thomas, artisten som døde altfor tidlig, og hvis suksess irriterte andre artister.
Den trangen man har til å fortelle at andre ser teite ut eller er dumme, hvor kommer den fra? Svaret er for enkelt.
Vi treffer en sti som fører oss ned og mot Tverrsjøstallen og igjen ut av stien sør for Tverrsjøen. En bil bråbremser. To tatoverte menn, en med barberte tinninger og resten av håret i stram hestehale, begge med voldsomme kropper, hmm, er vi i en film av coen-brødrene nå, og snart skal vi kappes opp med sirkelsag av The Russian and Rene Dif Lookalike.
- Hei, vet dere om et stort vann vi kan fiske i fra kano?
- Ja, kjære venner, nå skal dere høre.
Geir: Når du går der i ødemarka, blir hvert menneskemøte en fest, for ikke å snakke om når du ser dyr. Jeg klarer ikke å la være å snakke med sauer, jeg tror det er fordi de forstår meg, de stopper og ser i min retning og ser blide ut.

5. Pershusfjellet. Lykken.
Fjellryggen er vel fem kilometer lang, stien går opp og ned, men sneier alltid innom et utsiktspunkt. Vi stopper på dem alle. Ser utover mens vi dingler med beina. Flere venner går her om vinteren, stedet er som en hemmelighet blant kjennerne, slik vineksperter og lyrikere vet om årganger og dikt andre ikke har hørt om. Vi ser Finntjern, Aklangen og Katnosa. Tenk at vi aldri har vært her før. Men nå er vi her. Geir brøler glad ned til fiskere (de to tatoverte kroppsbyggerne) på tjernet. De jodler tilbake. Geir synger tilbake. De svarer med nye lyder.
Utsyn, skriver Lars Monsen om i flere bøker. Han må opp, må ha utsyn. Pershusfjellet har kanskje Nordmarkas flotteste utsikt. Utsikten gir ro og selvtillit, en følelse av å ha kontroll over distanser og det som er vilt. 
Vi forlater fjellet og kommer til stikrysset ved Finstad. Vi kan følge stien rett sør, men går vestover for å bade i Spålen. (Utmattelse og vi går oss vill etter bildene...)

6. Spålen. Bade som barn.
Vi er svette. Solen skinner, Spålen blinker, vi kler oss nakne og kaster oss uti. Når man bader, blir man til barn igjen. Det er ingen original observasjon, og vi er to store lattermilde barn.
Etter en time ved bredden, der vi også møtte to av denne dagens fire mennesker, tar vi på klær og sekk og går langs Spålens østre bredd, som skrår bratt opp gjennom naturreservatet ved Spålshøgda og ned mot Finnerudseter. De første kantarellene legges i hatten. 
Stien stuper ned igjen og ender i en flomstor bekk, umulig å gå tørrskodd over. Vi finner et vadested lenger opp.

7. Spålen – Sandungen. Vi har gått oss vill.
Ved Spålselva vet vi om en snarvei over åsen sørover, for å unngå omveien øst via Katnosa. Man tar av fra ”lagunen” i Spålselva, elva som om høsten huser noen av Nordmarkas grøvre ørreter, og går rett sørøst, mot en gammel grusvei opprinnelig ment for tømmer. For å gjøre en mellomlang historie kort: Vi går oss vill. Vi har gått et par mil i dag, snaue 30 000 skritt, med tunge sekker og utenfor stier, er ganske slitne og ømme i hoftene, og det er ingen stier her, ingen grusvei, kun kratt, trær, våte myrer, overfylte bekker. Vi klarer ikke peile med kart og terreng. Vi klatrer opp på en høyde. Men ser ingen løsning.
Det er en merkelig følelse det å gå seg vill. Ingen engstelse, ikke sinne, mer som et dypt sukk, som ”men hvordan kunne du sende penger til en ”diamantgruve” i Nigeria? Du har jo allerede blitt lurt av ”gullgruven” i Nigeria og av ”oljeformuen” i Nigeria?”
Vi har solen i ryggen (vest), og skal mot sør, ser kollen i øst, men klarer likevel ikke peile rett. Hvor er den helvetes veien. HVOR ER DEN? Vi snakker ikke særlig nå.
Etter en time i terrenget her skrur vi på GPS. Signalet er svakt, men gir omsider beskjed: Vi er 200 meter vest for grusveien. Haha, for et deilig liv! For en deilig skog, hvilken briljant venn jeg har som overtalte meg til å finne denne snarveien, og for en flott grusvei, nei og nei.
Men etappen er ikke over.
Jeg tar meg i å skyve beina fremover med hendene. Hoftebeltet på sekken gnager blemmer i huden. Jeg har pakket for dårlig, for mye, for tungt! Faen at jeg ikke bruker mer tid på pakkingen. Og hvorfor er jeg så svak.
Geir: Hvis man i det hele tatt skal reflektere over hvor mange eiendeler man behøver i livet, skulle man tatt seg en tredagers fottur. Når jeg er i byen, har jeg så mye at det trykker meg flat, jeg har fire banjoer og fire kassegitarer. Når jeg er på telttur, tar det ikke lang tid før jeg irriterer meg over å bære med for mye. Særlig det å ha dobbelt opp av ting. Da kjenner jeg den reelle vekta av det å ha mye.
Vi har gått i syv-åtte timer da denne ”snarveien” treffer grusveien mellom Sandungen og Katnosa, jeg legger jeg meg på grusen. Drikker en liter vann, og går til odden mellom store og vesle Sandungen. Her telter vi, fyrer bål og lager middag. Spiser to hele middager. Kreftene siger sakte inn, som floa.

8. Sandungen ved natt: Bål og middag.
Kan ikke huske sist jeg var så sliten, kan ikke huske at jeg sovner den natten, det bare skjedde.
Men jeg husker at Geir pratet med seg selv, om, tror jeg, teltet sitt (MSR), og om hvorfor han blir så glad av å sove i det. Hvorfor denne følelsen av overflod når man er i et enmannstelt? Man tenker på det som en vill luksus, en gavepakke rå rik at man nesten ikke fortjener den. Men det er altså et lite telt. Som mange andre hater å sove i.
Geir: -Kameratene setter opp hvert sitt lille telt etter å ha kommet frem til bestemmelsesstedet. Der hviler de sine marodre ben og sover godt helt til morgenlyset vekker dem. De lager lyder, stønner og breker og sier til hverandre fra telt til telt hvor glade de er. Det å ligge slik i hvert sitt lille telt, side ved side, og fortsette turen fra soveposen. En lang herlig dag bak seg og med en dag foran seg. Og så er det en som står opp for å koke kaffe.

Ny dag! Kaffe! Haha, for et lett liv. Lett fordi dagen fylles av praktiske gjøremål. Finne kvist, koke kaffe, plastre en hæl, fylle en vannflaske, finne stien, gå, bade i tjernet. Det er ikke nødvendigvis lett, men det skaper en letthet. Kun dette gjelder, alt annet er uviktig. Trolig derfor man kan få angst når man plutselig får mobildekning og det tikker inn seks meldinger.
Det andre livet kaller.
En deadline der ute består.
Livet er ikke å gå Nordmarka på langs.
Det du gjør nå, vandrer der ute, er kun midlertidig.
Og derfor er det mange som skrur telefonen i flightmode når de går turer innenfor dekning.
Det er klart, kun en av fire millioner kan lage et levebrød av dette (Lars Monsen), men vi andre kan la gledesbrølene hans skyve oss opp mot Kikut og ned til Fyllingen, der vi bader fra demningen.
Idet vi svømmer på land og sleper oss opp på gresset, hveser en hoggorm avgårde en linjal unna hendene våre. Den kveiler seg bak en gresstust. Kunne ha dødd! Het det på tabloidenes forsider før. Jeg elsket den tittelen.

9. Sørkedalen. Hjem til Taco Republica.
Rett før Kobberhaugshytta skrur jeg på telefonen, det kimer i meldinger, og jeg bes om å hente tacolefser på en tacorestaurant i Oslo, det er jo tacofest hos venner i kveld, du hadde vel ikke glemt det? Neida. Den er grei, du.
Vi tar bussen fra Sørkedalen skole, t-bane fra Røa til Oslo S, der vi skitne og svette går med kontoristene opp rulletrappa, for så å hente tacos og nachos, og vi ankommer festen kun ti minutter for sent, rike på historier og med blikk som hemmelighetsfullt hinter om store eventyr i villmarka rett nord for hovedstaden. Skål.

Harvest er gratis, men støttes av leserne, om de er fornøyde. Her ser du hvordan: Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller betal en fast månedlig sum som Harvest-venn her. 

SLUTT