Ved Rondane

No ser eg atter slike fjell og dalar (remix)

Dypt inne i den norske fjellheimen ligger landets skjønneste nasjonalpark, Rondane. Et forunderlig landskap bundet sammen av stein, lav og den røde bokstaven T.

DATO: 26.10.2015 / TEKST OG FOTO: Jan-Tore Bjørndal

Denne høsten skulle jeg og mitt reisefølge, en nypensjonert fjellentusiast med skrale knær, gå den beryktede Trekanten. En rundtur i skyggefulle daler, under mektige fjell, over breelver og gjennom trange søkk og juv. Og var vi heldige ville vi møte både rein, røye og nordmenn.
Den oppmålte ruta gikk fra Rondvassbu til Dørålseter, videre til Bjørnhollia og tilbake til utgangspunktet.
Vi parkerte bilen på Spranget og gikk den første, korte etappen inn til Rondvassbu i nydelig augustvær. I det fjerne kneiste Storsmeden og Veslesmeden, som smidde en ring av irrgrønt omkring oss. På veien innover møtte vi smilende hollendere, tyskere, dansker, svensker og litauere. Vi gløttet snart på hverandre og deretter på kartet. Var vi i Norge? Var vi fortsatt i brunostens rike? Vi ble enige om å ikke utdype dette i en såpass flerkulturell tid.
Etter å ha sparket av oss støvlene på Rondvassbu Turisthytte, booket oss inn på firemannsrom, bestilt middag, frokost, matpakke og termos til neste dag, fikk vi øye på en plakat ved resepsjonen. En vennlig advarsel om tidenes lemenår.
Det stod: Ikkje drikk av små bekkjer.
Og: Husk å koke vatnet først.
Hvis ikke risikerte vi å pådra oss både harepest og det som verre var. Og dette er ingen spøk. Harepest var ifølge plakaten "en alvorlig infeksjonssykdom forårsaket av bakterien Francisella tularensis".
Bokstavene hang som ei brysk sky over oss den natten. Vi drømte om sugande myrar og flaumstore bekkjer fulle av lemenkadavre; hissige gnagere som pilte gjennom lakenposen og ned i sekk og støvler. Tjukke, stressete pelsdotter med høyt blodtrykk og store fortenner. Disse, og flere ekle fantasier forkludret nattesøvnen, samt forventningene om hjemmebakt brød og havregrøt til frokost neste morgen.
Snorkingen ble grovere og grovere nesten til det ugjenkjennelige, men plutselig hørtes et skrik i natten som vekket hele første etasje på Provianthuset:
- Jeg vil ikke ha røkt svinekam til middag! ropte det i sengen under meg.
Det var reisefølget mitt. Han hadde fått smaken av svin langt opp i halsen på sine årelange turer blant de norske turisthyttene; både i Jotunheimen, Hardangervidda og i Rondane. Han fikk røkt svinekam hvor enn han satte seg til bords. Nå fablet han stadig om det i søvne.
- Jeg vil ikke ha mer! skrek han. - Jeg vil ha kjøttkaker!
Snart kom søvnen over oss på ny, og gutten med sekk og lue ledet oss inn i drømmenes verden.

Det ble en innesluttet frokost.
Svart kaffe.
Dempete samtaler.
Senkede blikk.
To timer og tre dassbesøk senere satt vi i Rondegubben; båten som skulle frakte oss et stykke på vei mot Dørålseter. På hver side av vannet ruvet Rondhalsen og Svartnuten mot den askegrå himmelen. Og jo nærmere vi kom land, jo svartere ble skylaget. Vi rakk så vidt å slenge på oss regntøy før dråpene ble store som skurebøtter.
For å motvirke at også tankene ble svarte, begynte vi å nynne på diktet Ved Rondane av Aasmund Olavsson Vinje:

No seer eg atter slike fjøll og dalar,
som deim eg i min fyrste ungdom saag,
og sama vind den heite panna svalar;
og gullet ligg paa snjo, som fyrr det laag …

Så begynte vandringen for alvor. Jeg tenkte: Det er tid for de store tankene når man går over slike endeløse vidder. Og denne gangen kom jeg til å tenke på den danske filosofen Søren Kierkegaard. Han sa det så gløgt:

Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ikke en tanke så tung at man ikke kan gå fra den. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok. 

Med dette i minnehallen gikk vi sikksakk mellom stein og lyng, over bekker og elver, myr og vierkratt, slet fram speilrefleksen og tok tjue bilder under et to minutters opphold. Og halvveis mot Øvre Dørålseter, eller det vi trodde var halvveis, nøt vi to deilige brødskiver med nøkkelost fulle av regn og sludd.

- Hva er det du har dratt meg med på? mumlet reisefølget ned i termosen.
- Når man fortsetter å gå, så går det nok, sa jeg, men ble delvis overdøvet av larmen fra Skranglehaugan ovenfor Bergedalsbekken.
Så ramla himmelen ned over oss på ny. Det var kaldt, vått og trist.
En halv reinsdyrpølse og en termos senere, var vi endelig framme. Utkjørte og blaute som to bortkomne lemen. Klokka var blitt mye. Første og siste bordsetning var over.
Så kom varmebølgen.
Tørkerommet på Dørålseter var heitere enn djevelens kakkelovn. Aldri hadde vi opplevd maken til varme så høyt over havet. Klærne tok nesten fyr. Vi rakk både å dusje og tørke klærne på fire minutter! Og det er bare halve sannheten. Innesko hadde vi droppet for å gjøre sekken lettere. Konsekvensen var at vi måtte springe barbeint over tunet med raggsokker i henda, mens støvlene stod og brant i kakkelet.
Tabbe.
Som vanlig var det treretters middag; selv om vi måtte spise alene: Aspargessuppe, kjøttkaker med kålstuing og semulepudding med bringebærsaus. Deretter kaffekos med andre slitne pilegrimer i peisestua. Det var neimen ikke så verst å være på fjellet likevel.

Den natten sov vi godt. Gud bedre så godt vi sov. Og det kunne vi takke Vårherre for, for neste dag ventet en ti timers vandring mot Bjørnhollia. Ei rute som var stipulert til sju timer, men en skeptisk hofte og et tvilende kne, gjorde sitt til å forlenge gleden.
Hyttebestyreren glante mistroisk etter oss da vi neste formiddag klokka elleve kom oss avgårde i regn og blåst. Tross hans formaninger om at dette var langt og lengre enn langt, tross naturlovenes stadige påminnelser om sviktende helbred, tross at vi spilte russisk rulett med fjellvettregel nummer 1, 3, 5 og 8, la vi ut på langtur; minst tre timer senere enn tilrådt.
Vi var da nordmenn. Vi var da fjellfolk. Vi drakk da mjølk.
Allerede en time senere tittet morgenstjernen frem. Solen varmet oss i ryggen som en god venn, og gav oss medvind i kropp og sinn. Det var deilig å være i fjellet. Det var godt å være menneske. Rondanes vakre, mintgrønne bergsider, dets ville fosser og stryk gjorde noe med ganglaget. Jeg tenkte at når alt kommer til alt, så er fjellet en eneste stor terapeutisk bergart.
Vinje var inne på noe: "Det er eit barnemål, som til meg talar, og gjer’ meg tankefull, men endå fjåg. Med ungdomsminni er den tala blandad. Det strøymer på meg, so eg knapt kan anda”.
Etter tre timers moderat stigning mot Langglupdalen, møtte vi, forbausende nok, seks nordmenn i fullt stavsprang. Farten minnet om noen som var for sent ute til jobbintervju, eller som hadde glemt minstebarnet på bensinstasjonen i Otta.
Da kom jeg igjen til å tenke på noe filosofen Kierkegaard sa:

Av alle latterlige ting er ingen så latterlig som å ha det travelt. De fleste mennesker haster så sterkt etter nytelsen, at de haster forbi den.

Jeg gråt inni meg. Det var trist å se hvordan stresset fulgte folk til fjells.
Deres kongelige travelheter kunne pesende, plystrende og pipende fortelle at stigningen mot Bjørnhollia tok slutt rett oppi lia, ved Galenbotn, for deretter å helle nedover de siste timene. Og dette sa de med overbevisning. Så tok de til stavene og fløy videre mot Dørålseter.

Men stigningen mot Bjørnhollia varte og rakk i ytterligere to timer.
Merkelig.
Rondanes høyeste topp, Rondeslottet, flyttet seg ikke av flekken disse timene. Den lå urokkelig i sidesynet hele veien. Det var til å miste vettet av.
Mitt reisefølge var nå så sliten at han var redd for å pådra seg harahjerte, slik pumpa forsøkte å stange hull i brystet på ham. Like etter hoppet han med begge beina ut i et gjørmehøl. Det var visst ikke meningen, men hva gjør man når blodsukkeret er borte? Selv beholdt jeg roen, gikk rundt myra og dro ham opp.
- Vi tar en pause, sa jeg.
Vi lå lenge i den myke lyngen og nøt utsikten over Atnasjøen og Medgrunnslia. Litt for lenge. Det var nesten umulig å komme seg opp igjen. Kaffen og de siste brødskivene med geitost og servelat hadde gjort oss bedagelige. Vi var fanget i naturens katedral. Men til slutt måtte vi opp. Hytte-til-hytte-vandrere har jo ikke telt med seg. Heller ikke ekstra mat. Det var fortsatt langt igjen.
Sekken ble tyngre for hver gang vi tok den på. Beina var allerede tunge. Heldigvis var værgudene med oss. Vi vandret videre med Deres travelheters lovnader friskt i minnet. Fra nå av gikk det kun nedover helt fram til Bjørnhollia. Der ventet en treretters middag, en lun peisestue og ei varm seng på et forhåndsbestilt dobbeltrom.
Etter ytterligere to timer, og flere nedturer for hver gang vi trodde hytta lå rundt neste sving, hørte jeg et brøl bak meg. Reisefølget hadde nettopp skjønt at stien som snirklet seg oppover lia et stykke lenger framme, var den samme stien vi snart skulle gå. Og den var bratt. Dette må være feil, tenkte jeg. Hadde travelhetene med vitende og vilje gitt oss feil opplysninger, eller hadde de så hastverk at de ikke la merke til den kilometerlange utforbakken?
Reisefølget gryntet bak meg:
- Tre hundre meters stigning er ikke bra, når dagen er på hell og beina er i helvete!
Jeg følte med ham, og foreslo at han kunne snu knea på toppen, så slapp han å gå baklengs ned til Bjørnhollia. Han pleide å gå baklengs ned høye fjell for å spare kneskålene til neste dag.
Stigningen mot himmelen begynte. Men først måtte jeg ta et dristig valg.
Jeg var tom for vann og fryktelig tørst. Jeg måtte fylle flaskene. Langglupbekken så da visselig ut som en elv. Joda, dette skulle nok gå bra. Særlig når alternativet var å tørste i hjel. Jeg la meg på alle fire og lepjet i meg friskt fjellvann som en kald rev.
Nye krefter strømmet gjennom skrotten. Snart var jeg sterk og klar.
- Ett to, ett to, en støvel og en sko...
Da klokka passerte tjueen, ramla vi inn porten til Bjørnhollia Turisthytte med blytunge øyelokk, lutryggete og værbitte som Mick Jagger og Keith Richards. Et uforglemmelig syn.
En ny varmebølge møtte oss i døra. Men denne gangen var den sjelelig.
Er det den og den som kommer? undret vertskapet.
Ja, det var det.
Bestyrerne nærmest løftet oss inn i dampen av aspargessuppe og røkt svinekam, og plasserte oss ved vinduet med utsikt mot Musvoltjønna.
Gud bedre, tenkte jeg.
- Tusen takk, sa reisefølget anstrengt, men måtte legge til at han kun ønsket suppe, da han var delvis allergisk mot svin. Samtidig gav han de bunadskledde jentene en varm takk for god service, utenom alle ordinære åpningstider.
Vi la oss på full mage. Uten å pakke opp sekken. Uten å henge opp klærne. En ny natt i ingenmannsland.

Neste morgen våknet jeg tettere enn tåka over Veslsvulten. Angsten tok meg. Leddene verket. Hodet sprengte. Mandlene var såre, og en tredje varmebølge jog som et lyn gjennom kroppen.
Pest.
Jeg hadde fått harepest.
Akkurat da, midt i denne uutholdelige erkjennelsen, klarte jeg å glede meg over at vi ikke skulle gå en meter denne dagen. Vi hadde bestilt to overnattinger i Rondanes mest fortryllende omgivelser.
Brått stakk reisefølget hodet fram fra underkøya og spurte:
- Skal vi ta en topptur, en rusletur eller en fisketur i dag?”
- Syk, svarte jeg.
- Åh?
- Ja.
- Harapest?
- Ja.
- Fanken!
Det skulle bli noen tøffe dager i sengen over matsalen på Bjørnhollia. To overnattinger ble til fem, og det nydeligste været i manns minne lå som en hjemsøkt ånd over hytta. Jeg tenkte mye på Murphys Lov disse dagene:

Hvis noe kan gå galt, så vil det også gjøre det. Og fortrinnsvis på det verst tenkelige sted og tidspunkt.

Jeg lå feberfast på ei hytte uten mobildekning.
Klokka passerte to på ettermiddagen før jeg steg ut av køyesenga. Det var så vidt jeg orket å slepe meg ned trappa og ut bakveien mot utedassen. Sju dasser på rekke og rad.
Midt i lemenfeberen moret jeg meg med at jeg skulle på konsert. Utedasskonsert. Mens jeg satt der og skrev dikt på veggene, hørte jeg noen spille fløyte, en spille bass og en annen… mitraljøse!?
Jeg måtte le. Det var godt å ha noe å glede seg over midt i elendigheten.
På kveldene bar reisefølget treretters middag opp til meg. Alt for at jeg skulle kvikne til raskere. Daglig forsvant gamle gjester ut døra med lykkeønskninger fra bestyrerne, og nye ankom trøtte og utslitte. Korridorene fyltes og tømtes. Det var spesielt artig å ligge og lytte til alt som ble sagt gjennom det tynne furugulvet ned mot spisesalen. Fremmede ble alltid plassert sammen, og praten satt løst:
- Nei, sier du det? Hvor kommer dere fra da? Har dere gått sååå langt? Det må jeg virkelig... Ja, været er jo fantastisk. Nei, det skorter ikke på stein i Rondane, nei. Man må titte i bakken hvor enn man går… Joda, det er visst mobildekning borte ved flaggstanga her… Man må gå rundt på tunet til det dukker opp minst tre stabile streker, og der må man bli stående til samtalen er over… Er det sant? Så herlig. Da får jeg kanskje sjekket Facebook... hahaha!
Den tredje dagen planla jeg å gå noen runder rundt hytta. Alt for å få tilbake kreftene. Jeg peptalket meg selv for hvert skjelvende skritt: “Jeg går meg fra enhver sykdom… No ser eg atter…”
Men jeg var for svak. Halvveis rundt snek jeg meg inn bakveien og opp til den trygge, varme sottesenga.
Åh, hvor godt det var å sove bort livet.
De to neste dagene ble jeg gradvis bedre og nøt både aspargessuppe, spinatsuppe, reinsdyrkarbonader og rød gele med vaniljesaus. Roomservicen var upåklagelig.
I samme takt som helsa kom tilbake, forsvant sola for godt bakom Rondeslottet. Akkurat som forventet. Det er godt at noe er stabilt i livet, tenkte jeg.
Da vi endelig kom oss avgårde mot Rondvassbu den femte dagen, høljet regnet ned igjen… Murphy, tenkte jeg. Din sadist!
Kroppen og tankene gikk på autopilot de første kilometerne innover ura. Jeg kikket opp. Og ned. På støvlene. På sekken til reisefølget foran meg. Tiden gikk sakte. Som om den skjulte noe for oss, som om den var bygget av sand og når som helst kunne kollapse.
Kanskje livet i seg selv er en himmelsk konspirasjon, tenkte jeg. Tankene ble underligere og underligere for hvert skritt.
Illmanndalen viste seg snart fra en bedre side. Den var grønn, frodig og vakker, om man så bort fra all steinen. Det bugnet av nydelige motiver til bilder vi aldri fikk tatt. Det ene fiskevannet lokket mer enn det andre i den trolske morgendisen. Men det regnet for tett, og vinden fra nord var skarpere enn tunga til en felles bekjent.
Kameraet ble liggende i sekken.
Det regnet, plasket og pøste vannrett. Og til tross for nyimpregnert regntøy, ble vi våte og kalde helt inn på skinkene. Ikke særlig gunstig når man nettopp har ligget for døden, klagde jeg. Reisefølget nikket. Varmen vi fikk ved å holde hendene rundt kaffekoppen, var som å pisse i buksa. Et hån mot en dypfryst kropp. Ringeakt for skapelsen.
Vi gikk og gikk.
Halvt ihjelfrosset og i grevens tid, ankom vi Rondvassbu i kveldinga. Aldri hadde en varm dusj trøstet mer enn akkurat da. Fire, lange, balsamerende minutter i paradiset. Vi skrapte og gned, børstet og klorte. Vi tynte av oss all skiten til vi så ut som flådde svin.
Det var en befrielse å få av seg den forbaskete vidda.
I tankene ventet middagen, peisestua, kaffen og en nyoppredd seng. Men først måtte vi finne en ledig plass i tørkerommet.
Det fant vi ikke.
Vi la oss tidlig denne siste kvelden, og søvnen ble lang og god. Ingen mareritt. Bare milde bruddstykker av en kjærlig himmel.
Forbausende nok tittet sola fram neste morgen, som igjen lokket fram smilet og gleden over å være til. På ny så vi glimt av meningen med livet.
Da vi satt i bilen på vei mot Mysusæter og Otta den dagen, var vi enige om at tross alt vi hadde gått igjennom, tross skjult og høylytt banning underveis, hadde fjellet gjort oss til sine.
Vi var lykkelige som to nyfødte harer.
Vi var barn av Rondane.

SLUTT