Bokanmeldelse

Ikke noe halvnært vås

"Naturen svikter aldri" byr på penner av klasse, spreke illustrasjoner og poetiske tankesprang.

DATO: 13.11.2014 / AV: Tine Andrea Prøitz

Naturvernforbundets jubileumsbok “Naturen svikter aldri” gjorde nylig inntog i bokhyllene. Forventningene fra en naturoptimistisk type – sånn over middels.
Spreke folk, ålreite historier, maksimalt med kvikklunsj. Naturnært og ekte. Ikke sånn halvnært vås. 

Med lommene fulle av smertestillende tredde jeg støvlene på. Nyresteinoffer til tross; skal man gjøre seg opp en mening om en bok skrevet fra naturen – er det ut i naturen man må. 
Jeg slepte kroppen ned bakken til Lyseren, en romantisk liten innsjø i Spydeberg, satte meg på en skitten stein og begynte å lese.

Boken er en antologi. En samling av nye og gamle tekster, fra nye og gamle folk. Litt nytt, litt gammalt. Sceneteppet går opp og foran oss står Erik Sture Larre som skildrer veien fra krigsfange på Grini til kronisk ivrig naturverner. Gripende forteller han om årene i total isolasjon hvor hans eneste friminutt var da tankene spaserte ut i naturen.

Hvordan bedre innlede en bok med dedikasjon til naturen som tema.

LES SAMTALEN MED ERIK STURE LARRE HER 

Jeg vandret videre. Innimellom de lengre beretningene får vi små smaksprøver. Poetiske tankesprang. Spreke illustrasjoner. Våken og levende natur.
Brått står Sigrid Sandberg foran meg. Er det noen som har skjønt det, så er det denne dama. Ola Nordmann på tur. Søndagstur, blåbærtur, ribbetur, luftetur. Du skal lete lenge for å finne et folkeslag mer gira på tur. Vi får det inn med morsmelka. Vi bare må på tur. Vi vandrer like mye som elgen. Skogens hvileløse konge. Hadde det fantes prisutdelinger for slikt, hadde vi vært vanskelig å slå.

Nysgjerrig spaserte jeg videre. En rekke bidrag er skrevet fra naturen med en metaforisk og pustende blyant. Hva føler og tenker, sanser og erfarer skogen? Hvordan samtaler mennesket med spekkhoggere og delfiner?
På serveringsfatet: sterke og levende skildringer om mennesket i dialog med naturen. Nært. Og det funker.

Boken er skrevet med en penn av klasse. Lettlest, med alle sine korte skildringer, tankesprang, diktninger og bilder.

Bøker skrevet fra naturen kan fort ligne kaktusen. Minimalt med vann tilføres. Brått og brutalt blir det tørke, med alle de poetiske dragene og metaforiske bildene. Jubileumsboka derimot holder seg fuktig, og lykkes i å formilde intakt og pulserende natur. Spennende møter med naturen, formidlet gjennom papir.
Mot slutten var jeg fortsatt sulten. Grådig som jeg er ønsket jeg flere armerte fortellinger om menneskets møte med naturen, og skildringer fra rommet hvor symptomene fra disse møtene utspiller seg.

Den største bestigningen skjer mot slutten av boka. I diktet “Vinter” stapper Lars Saabye Christensen lommene fulle av utstyr før han begir seg ut i Oslomarka. Utstyrslisten er lang. Til og med kvikklunsjen har han husket. Jeg kan føle de 18 minusgradene og lukte appelsinen som blir skrellet - med vottene på.
Men det gnagende spørsmålet; hvordan fikk han så sinnsyke mengder stæsj ned i anorakklomma?

Du og jeg, vi smører på stress som smørbrødets viktigste ingrediens. Fra karriere, hus og hobby, til jakten på de riktige kjøkkenstolene – vi jager perfeksjon.
Og det er her Naturvernforbundets jubileumsbok og hundreåringen Larre sammen skyter blink. I dag gjør vi alle som Erik Sture Larre gjorde de årene i fangeleir, vi rømmer hus og brakker for å spasere den daglige spaserturen - i naturen. 

Inni eller utenfor hodets fire vegger – naturen svikter aldri.

SLUTT