Naturmannen og jeg

Nå skal vi ha romantisk weekend i Paris! Hva? Pakker du ALLVÆRSJAKKA?

En mektig romantisk helg da naturmannen og jeg tok med sov-i-ro og allværsjakker på ferie til Paris.

DATO: 21.04.2017 / AV: Lene Julsen

Kyss meg i ræva. Tenker jeg. Jeg bare ser på ham, må sjekke. Han er seriøs, rister noen knekkebrødsmuler og litt småkvist fra Bergans-sekken ut av vinduet, før han fortsetter sin argumentasjon for nei-tilpumps-i-Paris: – Det er jo virkelig ikke nødvendig med høye hæler i en storby, det blir mye gåing, flere kilometer må du regne med, trappeflying her og der, dessuten kjenner du jo ingen der likevel, du trenger ikke de jålegreiene, og jeg, jeg liker deg jo aller best naturlig, det vet du, sier han mens han legger Gore-Texjakka i ryggsekken, sammen med et par joggesko – og sovi-ro. Jeg burde ha skjønt, jeg burde ha sett faresignalene, røde sko på første date, en mismatch-stripete hettegenser med bållukt og fluffy sveis, jeg fikk det servert. Julsen, du er et forbanna nek! Jeg tenker på Nils Arne Eggens legendariske utsagn: «Asfaltert fra nakken og opp.» Han må ha ment meg. Og Naturmannen vet faen ikke når han skal gi seg.
– Jeg skal ikke blande meg, men jeg prøver å hjelpe deg litt her, sier han.
– Det du bør ha i tankene når du pakker, er at det skal være praktisk. Ha med så lite som mulig, da klarer du deg med håndbagasje og vi slipper å sjekke inn. Mye mer behagelig og økonomisk og færre ting å forholde seg til. Gud, jeg har blitt sammen med en kronisk sparsommelig praktiker som parafraserer filosofer flere ganger i døgnet, og som ikke vet når han skal klappe igjen. Jeg bare lurer: Hvorfor er det slik med menn at de skal mene noe om alt? Hvorfor vet de ikke når nok er nok? Hører du at jeg mener noe om hvilken fiskestang du skal ha med deg på Finnmarksvidda?

Om du skal ha med den eller den sluken? De eller de støvlene? Nei, nettopp. Fordi jeg har vett nok til å tie stille når det dreier seg om ting jeg ikke kan noe om. Oppvåkningen fører til en mental mannevond ketsjupeffekt. Innvendingene mot dette til nå forgylte forelskelsesbildet renner på. Menn, altså! Er det ikke det ene, så er det faen meg det andre. Bare se på han fyren i Morgenbladet som plutselig fikk for seg å anmelde strikkebøker. Samme greia. En 60 år gammel litteraturanmelder fikk en lysende idé om å analysere ni strikkebøker, satte dem inn i en samfunnspsykologisk kontekst og kom fram til at det kvinner egentlig mener med håndarbeid, er å sende ut seksuelle koder. Oh my god. For en fossil! Hvem tenker på knulling når man sitter med en 3,5 millimeter rundpinne i hånda? Hadde jeg holdt på uti vedboden og stablet svære, fete, diameterrause kubber, så ja, kanskje jeg kunne viklet meg inn i en dirty fantasi med en svett tømmerhogger fra Nord-Canada, i 40-årene, erfaren, svære never, mye hår … men en strikkepinne, heklenål …. hohoho. You don’t know us at all, mister Morgenbladet. Det er du, mannen, som får til og med dette til å handle om sex. «Der kvinner ser to rette og en vrang ser han altså gag balls og håndjern. Gratulerer med den pervoparallellen», skriver journalist Gunhild Dahlberg i et innlegg i Dagbladet. Gunhild fikk sagt det! To streker under svaret. Amen. Sorry, en avsporing. Men det er bare så typisk. Og jeg lar meg påvirke – i et svakt øyeblikk har jeg tatt til meg Severin Suverens pakketips, fordi jeg tenkte at tja, jo, han har kanskje et og annet poeng. Det er som når du på kveldstid, etter en lang og tøff arbeidsdag, får Jehovas vitner på døra. Nede med guarden og med sofapuls får du Vakttårnet plassert i hånda og Jehovas liv og lære servert på 1-2-3. Svak som en nyklekket kylling sier du joda, ja, du sier noe der, smiler og blir stående i et kvarter og høre på beigekledde damers dørmatteforkynnelse. Halleluja. Nei. Naturmannen hadde ikke et poeng. Men den største idioten var meg. Som hadde latt meg lure. Håret har jeg vasket på forhånd slik at jeg ikke trenger å ha med meg flasker på flyet med flytende innhold over 100 ml, da slipper vi jo å sjekke inn og klarer oss kun med håndbagasje. Praktisk. Dette betyr igjen at jeg ikke har med for mye klær, sko eller annet stæsj, for det er rett og slett ikke plass i den lille reisekofferten, altså færre ting å holde styr på. Praktisk. Hvilket igjen fører til mindre rot på hotellrommet og kortere tid på badet, for antrekksalternativene er begrensede og toalettsakene minimalisert til det høyst nødvendige. Praktisk. Jepp, det er bare å grave seg ned i tide. Her kommer jeg, Paris, Europas motemekka, i min selvlysende allværsjakke med hemmelige lufteluker og brune, flate og formløse GoreTex-sko, med null styling i bagasjen. Det er som å dra til fjells uten kart og kompass, uten niste og uten skift og varme klær. Jeg føler meg som en tysker på truger i fjellheimen. I’m feeling hot. Not. Og bare vent, snart vil han ha sex! For dette skjønner han ikke: Han kan jo bare knipse, og vips spretter kuken opp i giv akt og alt annet er glemt. Hadde jeg hatt dem (her), hadde jeg gitt Valentino-skoene mine for å ha det sånn. Lett. Tenk så problemfritt. Så ufattelig lettvint og digg. Men sånn er det ikke med meg (ikke mine venninner heller, for øvrig, for dette har vi snakket om, maaaange ganger, vi har også delt tips om hvordan sno oss unna hvis vi ikke har lyst.

Send meg PM hvis du lurer), og det er opplagt at det tar lengre tid å dra i gang maskineriet når du: a) føler deg som en dass b) har på deg lag på lag med friluftsklær c) er irritert på hele typen for å ha forvandlet storbyferien til en hikingtur d) i tillegg befinner deg i et snuskete hotellrom, fordi han selvsagt hadde en mening om hvor vi skulle bo. Og det var det siste som var dråpen. Hadde det vært opp til ham, hadde vi sovet i telt, men han syntes et lite herberge eller pensjonat også kunne være fint. Om vi var nitten og backpackere, ja. Men jeg fikk kranglet til meg et vanlig hotellrom, om enn i en lav prisklasse. Hotellet lå i Latinerkvarteret og scoret bra på beliggenhet i bybildet, men selve rommet viste seg å være en gedigen brannfelle. Det lå innerst i en lang gang i fjerde etasje, det var vegg-tilvegg-tepper overalt, til og med på veggene, det var ingen heis og ingen branntrapp. Senga sto på gyngende grunn, med forskjellige lengder på beina, badet var, hva skal jeg si, ekkelt og hjemmelagd, rørene suste og ulte og det piplet fra vasken, rommet innbød altså på ingen måte til lidenskap. Det luktet bakterier og klor. Og det var Disney World for veggdyr. – Så ille er det vel ikke? sier han, løfter på et par puter, stive og tunge som lecablokker, bøyer seg ned, gransker og lukter litt på sengetøyet. – Forresten, du tok vel med deg lakenposen din? For hvis du synes det er ille her, kan du bare legge deg nedi den. – Nei. For tenk. Det gjorde jeg ikke. Hvor dum kunne jeg bli? Legge igjen lakenposen hjemme når jeg SKULLLEEE på hotell i PAAAAARIIIIIIIS!

– Du kan låne min, sier han og drar fram noe som ligner en liten ball. Eller hundeleke. Ut av den tryller han fram et blått, millimetertynt nylonlaken som han legger på min side av senga. – Sånn, sier han. – Vet du hva, det er helt utrolig at du har med deg lakenpose til Paris, sier jeg. – Altså, det er så spesielt at jeg vet ikke hva jeg skal si. – Ja vel. Men nå har du i alle fall den å legge deg nedi, sier han. Som om allting var i orden. Det var det definitivt ikke. Jeg trenger ikke femstjerners, men når jeg først skal ligge på hotell, vil jeg ha det mest mulig komfortabelt, ikke trenge å legge meg i isolat for å unngå bakteriebonanza og underlivsundersøkelse når jeg kommer hjem. Jeg hadde ingen anelse om hvorvidt det fantes noe som het passiv kjønnssykdomssmitte, men hvis det var ett sted på jorden man kunne få det, måtte det være her. So far, so bad. Men om hotellrommet var en gedigen nedtur og mitt image som smart og kontinental var pulverisert, skulle jeg i hvert fall få ham med meg på Musée d’Orsay, tenkte jeg. Museet ligger i en gammel, nedlagt togstasjon hvor verker av de gamle impresjonistene Monet, Manet, Degas og Renoir, hentet fra Louvre, er samlet. Jeg ville selvsagt også få med meg selveste Mona Lisa av Da Vinci i hovedmuseet, deretter tenkte jeg vi skulle sitte på fortauskafe, sniffe inn røyken fra Gauloisesen til dama ved nabobordet mens vi drakk hvert vårt glass fruktig fransk hvitvin. Vi skulle ha champagne og croissanter, makroner og foie gras. Det hadde jeg tenkt å overbevise ham om.

Vel. Naturmannen var ikke mottagelig for manipulasjon. I hvert fall ikke hvis et eller annet hadde mant fram en destruktiv, eksistensiell sinnstilstand hos ham. Hvilket nå var tilfellet. Tidlig lørdag formiddag, etter en lengre frokost på en klassisk fransk bistro der vi hadde spist egg, bagetter og croissanter med sjokoladefyll og drukket ferskpresset appelsinjuice, og espresso, hadde han blitt overmannet av en kvalm følelse av mesking og overflod. – Du reagerer ikke bare på kaffen og søtsakene, da, forsøkte jeg meg, selv om jeg visste at det var nytteløst. Nå hadde han havnet i mørket. Den følelsen vet jeg av erfaring er så dominerende at han sporenstreks sendes ut i en livskrise, uten evne til å være pragmatisk, til å tenke at dette franske luksuslivet varer i nøyaktig to dager, og at vi, før han vet ordet av det, er hjemme igjen til normale porsjoner, grovbrød med gulost og vann til maten. Neida. Dette kan utløse et skred av følelser, grublerier og de dypeste livsanalyser. Han kan finne ut at han er på vei i feil retning, at han skulle vært et helt annet sted, at han roter bort mulighetene livet byr ham. At kanskje ikke jeg er den rette for ham, siden jeg lokker ham ut på ville veier. Og dette må jeg sitte og høre på. I Paris. Men det er ingen vits med noen forsvarstale. Her gjelder de samme reglene som for håndtering av barn i trassalderen. Anerkjenne følelsene, vise forståelse og generelt være mild og god. Da kommer de som oftest tuslende etter hvert, etter å ha behørig markert at de er selvstendige individer med fri vilje.
– Babe, nå leier vi bysykler! sier han plutselig.
– Kom igjen! Jeg puster lettet ut. Det funket. Da er vi i hvert fall i gang igjen, tenker jeg.

Men det streifer meg samtidig at jeg ikke har gjort det særlig enkelt for meg selv. En snekker kunne jeg kanskje klart å overbevise, han kunne jeg muligens fått til å ha med seg både pensko, slimmet skjorte og voks til håret, ham kunne jeg tatt med meg på shopping og champagnelunsj, men Naturmannen, glem det, nå er han opptatt av kun én ting, han har spottet seg ut et mål, nemlig å finne et av de høyeste punktene i Paris, et sted der han kan skaffe seg overblikk og få alt litt på avstand, samtidig som han får svidd av litt fritert loff og fløtekaffe. Eiffeltårnet er uaktuelt, siden han er kronisk allergisk mot å gå i kø og vi hadde sett busslast på busslast med koreanere komme dagen i forveien. Ingenting tyder på at det vil være noe annerledes der i dag, sier han. Men Eiffeltårnet er heller ikke viktig. Han vil bare opp. Han vil se. Han vil puste inn den friskeste luften. Så, ja, til og med kulturhovedstaden, motemekkaet, skal han gjøre om til en fuckings fjellheim. Så vi leier sykler. Tråkker oppover mot Sacré Cœur fra Saint-Germain-des-Prés og jeg ser langt etter boulevardens myteomspunne kafeer, Café de Flore og Les Deux Magots. De ligger i nærheten av flere franske forlag og bokhandler, og har vært flittig frekventert av kjente forfattere, designere og kunstnere siden 1880-årene. Det gjør vondt i sjelen, jeg vil egentlig bare stoppe der, ta en cappuccino, et glass hvitvin, men vi sykler videre. Jeg snur meg, lengter en siste gang, tenk der inne samlet Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre sine tilhengere og diskuterte eksistensialismen. Og her er jeg. Unna vei. Kjører intervalldrag, sone 3, med bysykkelen i Paris. Vi snirkler oss videre mellom en endeløs kø av biler, puster fransk eksos, tar av i en av de smale sidegatene og fortsetter ned noe som må være en av de smaleste gatene i byen, før vi kommer fram til Seinen, over broen til Place du Carrousel, der vi sikksakk-sykler mellom turistene som skal se Mona Lisa i Louvre, før vi krysser en av de mest kjente motegatene, Rue Saint-Honoré, der drømmen hadde vært å trippe rundt i høyhælte sko og shoppe uhemmet sammen med andre pene mennesker som kan kunsten å flanere. Så begynner stigningen oppover enda flere trange gater, der bilene står parkert så tett at man knapt kan få et barberblad mellom dem, og fortauene slett ikke er lagd for å sykles på. All trafikken og det dynamiske bybildet forteller meg at dette ikke er en sykkelrute jeg finner igjen i Lonely Planet. Denne går etter innfallsmetoden. Han sykler ut i veien, opp på fortauet, ned igjen, mellom biler, gjennom folkemengder. Jeg henger på så godt jeg kan. Idet vi skjærer over enda en sterkt trafikkert boulevard, jeg med hjertet i halsen, begynner jeg å skjønne at Paris ikke bare består av fiolinspillende gatemusikanter i trange, romantiske gater. Her ser jeg også en oppsiktsvekkende økning i butikker med utstilte kvinnebein med nettingstrømper, håndjern og sexleketøy, og på utsiden noen svære, anabole menn som røyker og kikker rundt seg med smale øyne. De stirrer på meg som om jeg hadde dukket opp uanmeldt hjemme i deres egen stue. Så roper de et eller annet til hverandre på fransk over gata, og det høres ikke lovlig ut. Jeg liker meg ikke i det hele tatt. Idet jeg ber Naturmannen sykle fortere oppover mot Sacré Cœur, ser jeg en politibil rulle forsiktig forbi og innover et smug. En suspekt, tynn, hengslete mann med et eller annet i hånda smetter inn en dør og låser.

– Jeg vil hjeeeeeeeeeem, skriker jeg.
– Hæ?? Hva sier du, jenta mi? Dette går da unna, roper Naturmannen fornøyd, han har trukket på seg den überfunksjonelle hetta med innebygd skjerm og øreklaffer og hører ikke en dritt, enser ikke noe som helst av de omkringliggende snuskeriene. Litt senere, med operabygget på venstre hånd og en vanvittig rundkjøring med busser og biler i flere filer, fortsetter vi inn i Rue des Martyrs, som virkelig lever opp til navnet sitt. Martyrenes gate. Herregud, jeg gir mitt liv, ofrer meg selv på galskapens alter for Naturmannens ville påfunn. Hva er det jeg holder på med? Denne stigningen er brattere og lenger enn selv de seigeste bakkene hjemme i Maridalen. Og helt på toppen, langt der oppe, er målet, den hvite kirken, kneisende som et Soria Moria. Vi har et Soria Moria også på Torshov, der serverer de i det minste øl. Jeg ber til Gud om at de har noe der oppe som kan døyve min smerte: pils, pale ale, absint, 96, akevitt, hva som helst. Men hva er det som møter oss når vi nesten er på toppen? Trapper! – Hva skal vi gjøre nå, ta sykkelen på nakken? brøler jeg. Det er så mye folk oppe på Montmartre at vi ikke får satt fra oss syklene noe sted. Til slutt oppdager Naturmannen et lite tre, langt nedi en skråning, men jeg nekter å gå dit, derfor bærer han syklene ned i to omganger og låser dem fast. – Sånn, da var dét gjort, sier han fornøyd. Høstluften er skarp og klar og det er jakkevær, likevel er jeg klam. Svett. Ikke bare fordi vi har kjørt intervalldrag på bysykkel, men også på grunn av adrenalin og stresshormoner.

– Kanskje ikke så lurt med den jakka likevel? sier jeg lett irritert og tar den av meg. Så viser jeg fram de stekepannesvære svetteringene under armene og den digre våte flekken på ryggen. – Men du må jo ta opp luftelukene på siden her, sier Naturmannen og viser meg at det finnes noen glidelåser under armene. – Dessuten, ha alltid med deg skift, fortsetter han og vifter med en supertrøye i mikrofiber, så liten og lett at den kan rulles sammen og puttes i et kinderegg. – OK. Så det skal jeg altså ha med. Ekstra trøyeskift. Og lakenpose. Men bare én bukse, én genser, ett par sko. For noen teite dusteregler, sier jeg og sverger på at jeg aldri igjen skal la meg overtale til å pakke i en liten håndbagasje. Fri vilje, Julsen. Egne valg. Hva tenkte jeg på. – Ta opp kameraet, her må vi ta et bilde, sier han og skuer ut over byen. – OHH, sååååå fett det er å se Paris fra fugleperspektiv. Kan nesten ikke vente med å ta en selfie og poste det på Facebook, sier jeg sarkastisk. – Hvor mange likes kan jeg få, tror du?

*
Du har lest en gratis artikkel på Harvest. Hvis du vil ha flere, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk. 
Vipps til 71085.
Eller en fast sum som støtteabonnent her.

SLUTT