Essay

Naturlige parker

Vi oppretter nasjonalparker for å bevare naturområder og naturverdier for våre etterkommere. Som om det ene henger naturlig sammen med det andre.

DATO: 04.09.2017 / AV: Helene Thorstensen

Jeg lukker øynene, vender ansiktet mot sola og kjenner strålene varme, trekker pusten dypt og hører bølgene slå forsiktig mot land. Kanskje klirrer det i et par stein som ble forstyrret av havets bevegelser. Der står jeg alene, kun omgitt av naturens frihet. Ferden fortsetter innover stranda. Jeg følger et gammelt tråkk innover. Det har kanskje vært brukt av værbitte øyboere en gang for lenge siden, eller av glade småbarn på sommerferie for under et år siden. Den vesle stien kommer og går. Noen ganger er den fullstendig gjengrodd av tornekratt, og jeg må enten risikere oppskrapte bein, eller ta en omvei rundt. Jeg velger oppskrapte bein. Stien blir breiere, og jeg går etter hvert over i en forseggjort gangvei. Tornekrattet er fjernet og erstattet med pene, nyplantede rekker med blomster. Der står også et skilt som peker videre inn i landskapet og beskriver, «NATUROMRÅDE». Jeg stusser. Jeg trodde jeg var i naturen hele veien. Tanken om at naturen har slike definerte grenser er uvant for meg.

Til naturen!
Vi nordmenn har lange tradisjoner for å søke til naturen: hytta på fjellet, skiturer i marka, nærhet til kysten er noe vi liker å tenke at ligger oss nært. I disse dager snakkes det mye om rekruttering til friluftslivet. DNT merker større pågang enn noen gang, og jobber for å tilpasse seg en ny generasjon og en ny tid. Det bygges moderne hytter og legges opp til best mulig tilgang til «eksotiske» naturområder.
Vi oppretter også stadig flere nasjonalparker og andre naturvernområder rundt om i landet. Vi trenger å verne natur for å bevare viktig mangfold og det jorda har gitt oss. Dette er det liten uenighet om, og derfor har Stortinget blant annet vedtatt et mål om nesten 20 prosent vern før 2020. Områdene som blir til nasjonalpark velges ut på bakgrunn av spesielle naturforhold som vi ønsker å bevare og verne for ettertiden. I et stadig mer presset miljø er tilstrekkelig vern av naturressurser viktigere enn noen gang.

Hensikt mot sin egen hensikt
Nasjonalparker er altså ment å bidra til å bevare miljøet, men de har også som formål å promotere enkelte former for næringsliv og turisme. Det er vel faktisk til og med slik at bevaringen av naturen gjennom opprettelsen av nasjonalparker krever innblanding av næringslivet, fordi parken må tilføres en salgsverdi av den enkle årsak at nasjonalparker er dyre og derfor må finansieres. 
Er dette to faktorer som egentlig kan oppnås sammen? Kan tjeningen til næringsliv og turisme, som er nødvendig for å opprette nasjonalparkene, til og med gå imot hensikten med nasjonalparkene, altså ødelegge naturen og forestillingen om den?  
I et slikt perspektiv blir det viktigere enn noen gang å skille mellom naturvern og menneskenes bruk av naturen. Det er bra at befolkningen får mulighet til å oppleve den norske naturarven. Men er det egentlig befolkningens mulighet til å oppleve naturen som er grunnen til at vi verner? Kanskje trenger vi også å minne oss selv på hva vi faktisk er der ute for å oppleve. Oppsøker vi egentlig ville naturområder for å gå på maskinlagde veier? Kanskje vi burde skille bedre mellom områder tilrettelagt for menneskelige aktiviteter og områder for naturvern? Det ville i så fall også dele naturen inn i områder som bør tas vare på og områder som det ikke er så viktig med. Noe bevaring er bedre enn ingenting, og om så løsningen hjelper i en viss grad, planter den likevel også en forestilling i oss og våre etterkommere om at naturen er noe som kan rangeres etter verdi. Typisk vil da verdisettingen av et område ikke basere seg på bevaring, men på menneskelig nytteverdi, og da for eksempel natur med kraft til å inspirere, rekreere, kort sagt, natur som er pen å se på. Nasjonalparker er avgrensede områder, og selv om de jo fordrer bevaring, bidrar de også til å gi etterkommerne våre en uheldig forestilling om naturen.

Park i naturen
Jeg står fortsatt og ser på skiltet. Trenger vi virkelig et skilt? Hvordan skal verneområdene kunne verne hvis det også er hit vi trekker folk? Til tross for undringen over skiltet, velger jeg å følge pila mot naturen. Hvis denne veien og skiltet bidrar til at flere får oppleve friheten jeg selv er så glad i, må det jo kanskje være en bra ting, tenker jeg. Likevel føles det ikke helt riktig. Friheten føles plutselig ikke like fri lenger. Det føles også litt falskt når landskapet som har vært her i uminnelige tider blir tilrettelagt og erstattet med pene strukturer. Det slår meg plutselig at denne veien er til forveksling lik en gangvei i en park i byen hvor jeg noen ganger pleier å slappe av med en kopp kaffe etter jobb. Igjen tenker jeg over hvor rart det er å finne noe slikt her ute blant sjøfugl og rullestein. Jeg vil ikke utfordre verning av natur som sådan – snarere måten vi tenker om den.
Hvis vår tilgang til fri natur er så enkel at naturen selv forsvinner, hva er da poenget med å være der? Det er klart at vi skal få bruke og nyte naturen vår. Men det bør kanskje skje på dens egne premisser, heller enn våre egne.
Nesten ubevisst skrår jeg bort fra veien. Det tar ikke lang tid før beina har fått nye skrap fra gjenstridige, ugjestfrie tornebusker. En stram lukt av råtnende tang når meg. Jeg rynker først på nesen, men smiler deretter fornøyd for meg selv. Slik som dette har det vært her i tusener av år, tenker jeg. Kanskje vil det også fortsette å være sånn i tusen år til. Eller kanskje ikke.

SLUTT