Naturen som terapeut

Der angstforskeren heler seg selv

Han sender pasienter på tur om natta, i Vassfaret. Selv går psykolog-spesialist Asle Hoffart på ski hver dag.

DATO: 12.11.2016 / AV: Simen Tveitereid / FOTO: Jørn H. Moen

Vi skal ut av de innestengte rommene, med alle de kunstige tingene, bort fra de menneskeskapte omgivelsene. Vi skal opp. Opp på skauen. 
Bort fra de striglede boligfeltene og de rotete småbrukene. Opp fra de grantunge skogsveiene, fra snauhogstens ensformige landskap. Opp i åsen.
Vi skal slite oss oppover, men så skal alt åpne seg og vi skal fly som fugler blant krokete furuer, danse over islagte vann, skøyte på skaren, i vårsola, i bekkeløsninga, i suset fra slankere fjellgraner.
Uten skiene ville vi vært halve. Som en gås uten vinger. Vi ville gått for å gå, ikke glidd av glede.
- Er du ofte på skiturer?
- Hver dag. Så lenge det er snø. Eller seks av ukens syv dager, sier Asle Hoffart.  

Han er seniorforsker på Modum bad og har også en bistilling som professor ved Universitetet i Oslo. Hoffart regnes som en av de fremste psykoterapiforskere i Norge, har ledet flere store forskningsprosjekter og er internasjonalt anerkjent for sitt arbeid med terapiprosess og -resultat. Han forsøker å finne nye svar på angstens gåter, hva slags behandling som virker og hva som ikke virker. Spesialfeltet er sosial angst og panikklidelse med agorafobi og posttraumatisk stresslidelse.

Som terapeut har Hoffart sendt angstpasienter over hengebruer, inn i mørke gruver og ut på turer i svarte netter i Vassfaret. For forskeren selv er naturen en del av de daglige rutinene. Når han står fast, når han er sliten og ikke kommer videre, går han ut. Ikke en sjelden gang, dette skjer hver eneste dag. Fra 8 til 11 går det bra på kontoret. Hodet er friskt og på hugget. Men en gang etter lunsj kommer den låste fasen. Alt går tregere, rundt klokken to må han bare ut. 
Når kroppen får bruke seg, skjer det noe med hodet. Tankens kraft vender tilbake, eller forløses i en ny utgave. I sekken til Asle Hoffart er det alltid penn og papirer. Sittende ved en kjær stein eller en gammel kjent stubbe leser han, og kanskje skriver han videre.
- For meg handler det om å finne en åpning, få åpnet opp noe som er lukket. Det gjør jeg best ved å vekke kroppen til live, slik at den ikke bare sitter der og lager smerter. Kroppens arbeid ansporer meg.

Asle Hoffart er en levende bekreftelse på Søren Kierkegaards setning: Jeg har gått meg til mine beste tanker.
Men han går fort. Jeg trodde kanskje det var snakk om å ta det med ro, en kontemplativ tur med øyne og ører åpne. Men det er vel slik en søndagsvandrer går, som skal hente seg inn ved hjelp av skogens ro. Asle Hoffart går hver dag, og søker ikke hvile, men energi til å komme seg videre. Han vekker sansene ved å angripe motbakkene, holde det gående med skøyting i lange, seige oppoverstrekk, i en jevn flyt som får pulsen til å banke.
Dette er skogene hans. Finnemarka i Modum. Ved Tyrifjorden. Mellom Åmot og Vikersund. Han vokste opp på et småbruk her, med synet av Norefjell midt i mot. Her har han gått hele livet, så han går med minner i sekken.

Hver gang han er på toppen av Justavesdalen ved Langevann tenker han på den store fuglen han en gang møtte der. Den lå der og stirret på ham. Kunne ikke gå, orket ikke fly. Noen underlige føtter på den. Store svømmeføtter. Han klarte ikke å si hva slags fugl det var. Han ville hjelpe den, så han tredde trinsa fra skistaven rundt halsen på fuglen, for å beskytte seg mot hakkingen, og la den store fuglen forsiktig oppe i sekken. Så gikk de på ski sammen, ned til Tyrifjorden, der satte Asle Hoffart fuglen på vannet, og den svømte straks avgårde i trolsk tåke.
Da han kom hjem, slo han opp i en bok om fugler. Det var en storlom. Tenk, så ofte hadde han lest om storlomen i dikt av Hans Børli, uten å kjenne den igjen der den lå på toppen av bakken ved Langevatn.

Vi når toppen, Hovlandsvarden. Det nest høyeste punktet i Finnemarka, med den aller fineste utsikten. 360 graders utsyn. Mot Gaustatoppen og Tryvann, Vegglifjell og Blefjell. Vi klatrer opp i tårnet, der står to andre turgåere og diskuterer hva som er Norefjell og hvor Høgevarde er.   
- Jeg liker åpne områder, de gir perspektiver og et oversyn. Tankene er ofte et svar på omgivelsene. Dybde i synet kan slå innover i tankene.
Stedet han var i går ligger nå i skygge, så vi setter oss ti meter unna. Han tar opp niste, brødskiver med brunost og forteller om en gang han satt akkurat her under Hovlandsvarden og leste en krevende artikkel - ”Emotion” av Ronald de Sousa, publisert i ”Stanford Encyclopedia of Philosophy”. Et kjernepunkt i artikkelen gikk opp for ham mens han satt her.
- Jeg husker ennå det gode poenget med at emosjoner som er rettet mot noe eller noen samtidig tilskriver dette noe eller noen visse trekk. Frykten for en hund gjør den til noe skremmende. Frykten for flyktninger gjør flyktninger til farlige uten at dette har rot i virkeligheten. Mange sprer frykten fritt og ansvarsløst rundt seg uten å tenke på forpliktelsen til å undersøke om den er berettiget.

Han er glad i å jobbe, og trener dels for å kunne bevare arbeidsevnen. For ti år siden begynte han å bli så fort sliten på kontoret.
- Allerede etter et par timers arbeid fikk jeg problemer med å konsentrere meg. Da begynte jeg å trene. Systematisk, daglig trening for å få overskudd. Nå er jeg blitt glad i å trene hardt og presse meg, sier han.
Å gå på hardt bygger kondisjon og kan frigjøre nye tanker, men kan også bringe følelser til overflaten.
- Irritasjon og sinne, for eksempel. Hvis noen har såret meg. Det dukker gjerne opp i motbakker. Det kommer klarere frem hva jeg egentlig føler om saken. At jeg er skuffet, lei meg, sint. Sinnet gir meg en fysisk energi, men kan også hjelp meg til å finne en løsning. Jeg kan lettere gripe fatt i bekymringer. Oppdage dem, og komme fram til en tanke som gjør at de slipper.

Vi skjærer ut av løypa, går fritt på skaren, leker oss frem til en farbar vei mellom trærne, det gir en annen følelse enn å følge løypene. Vi skøyter ut på ennå islagte vann, med et tynt lag nysnø, sporene av skiene danner en vakker rekke av v-er.
Skøyting på ski er som med mange andre aktiviteter. Masete og raskt utmattende hvis du ikke behersker teknikken, helt annerledes for den som kan. Hoffart begynte å skøyte fordi en skade hindret ham å bøye stortåleddet. Nå synes han bevegelsene i skøyting er særlig meditative:
Gli på den ene skia, vente, så trykke fra, gli på andre ski, vente, trykke, slik at det blir en sammenhengende og helhetlig bevegelse. Vente-trykk-skift, vente-trykk-skift, vente-trykk-skift.            

Og midt i mønsteret, eller i en slak nedoverbakke mot Hvals-Broktjern, kan tanken komme. Om noe han tidligere på dagen hadde påstått til en journalist; kunnskapen om at personer med sosial fobi retter oppmerksomheten innover følger ikke av begrepet om sosial angst.
Ved Hvals-Broktjern kom tanken; det som følger av angstbegrepet er at en vil ha fokus på det som en oppfatter som farlig. Men hva den engstelige velger å ta til tegn på det farlige må oppdages konkret ved å undersøke det. 
Han merket av denne lille innsikten mentalt, for å kunne skrive ut fra den seinere. Så var det igjen bare sol, himmel, snø og trær.

Og det er det nå også. Vi setter oss og deler en Kvikk Lunsj, i en bratt skråning over en bekk, som har funnet løsningen gjennom snø og is. Her ble han engang fristet til å følge bekken nedover, helt til han ødela den ene skien.
- Jeg sitter ofte ved vann. Det er fint med et stort, åpent rom. Jeg liker meg også ved elver og bekker, lyden som hele tiden er der, men alltid varierer litt, en liten vri, nesten som musikk.
Variasjon er stikkordet. Det stadige skifte i vær og omgivelser er en viktig dimensjonen ved naturopplevelsen for Hoffart.
- Skiftningene på himmelen, mellom mørke og lys. Jeg liker ikke bare fine soldager som dette. Like gjerne tett snøvær, eller en gråkald vinterdag.
På den annen side: Han liker å gå de samme turene. Blant det kjente og kjære. Han kaller seg redningsløst stedbunden.
- Det er vel det å vite hvor en er, ha kontroll. Og at alt ligger der nøyaktig som sist når jeg kommer dit igjen, ikke bare landskapet, men også erfaringene og minnene jeg har fra stedene. Dette stedet her, det ligner jo 1000 andre. Men det var her jeg så gaupespor, tydelig avtegnede spor av klør på isen.

Engang kom han tett på en elgkalv. Da forbannet han seg på aldri mer å gå uten kamera i sekken. Det var en sykkeltur, sent om høsten, rett før trærne mister bladene. Langs Åsvannet, vest for et sted som heter Sneisene. En tynn elgkalv foran ham, den merket ham ikke før han var like innpå, luntet en god stund i vei foran sykkelen, før den tok ut til siden og løp nedover en skråning. Det bråkte, så ble det helt stille.
Han så ned og fikk øye på kalven, liggende på ryggen mellom noen steiner. Han gikk ned til den, den rørte seg ikke, men så ikke skadet ut. Han tok tak i elgkalven og hjalp den til å løfte på beina, og da løp den avgårde, snart ute av syne på andre siden av myra.

Nettopp her, langs Åsvannet, var han på skitur noen år senere. Med et tungt arbeidsoppdrag hengende over seg. Han skulle holde en innledning om innføring av såkalte ”pakkeforløp” i psykiatrien. Det skulle foregå på Legeforeningens ledersamling i Oslo neste dag.
- Som vanlig foran slike større eksponeringer fikk jeg frykttanker, om katastrofer som kunne skje. Jeg hadde holdt foredrag for leger før. Det kom spørsmål som for meg var fra ”Mars”. Jeg hørte hva de sa, men skjønte ikke hva de mente. Oppfattet bare ironien og ble stående der ganske satt ut. Dobbel skam, både bli speilet og vise seg som dum. Med slike dystre utsikter og etter å ha laget noen Power Points, noen ganske uferdige og lite power-fylte, tok jeg dagens skitur fra Sponevollen, forteller Hoffart.

Og langs Åsvannet, på den lave åsen vest for Sneisene, rett etter der elgkalven en gang sprang ut i ulendet, løste det seg.
- Jeg skøytet på ski i dobbeldans, kom inn i en god rytme, mellom grantrærne på andre sida av vannet fikk jeg langsynet av de blåaktige Lieråsene. Et sted i bakhodet grublet jeg på dette: Hvorfor går psykiske problemer sammen i knipper, slik at de blir diagnoser?
Plutselig falt konklusjonen inn; ”jo, det er fordi de ulike problemene drives av de samme aktivitetene. De er ikke uttrykk for noen sykdom!”
- Med dette fikk jeg et budskap jeg ville overbringe. Og dermed ”kunne intet ondt meg vederfares”. Jeg hadde ikke lenger noen særlig frykt for foredraget, bare en spent og oppkvikkende sitring av og til.
Han mener at minnet om elgkalven hjalp ham på sporet.
- Løsningene ligger ofte skjult. Den kan komme i et konkret minne eller en assosiasjon, som det gjelder å avkode.  

Asle Hoffart bruker naturen som forløsning, men hvilken rolle tror han den kan spille i behandling av psykiske problemer?
- Hva er et psykisk problem, eller en diagnose? Det er sjelden det en har opplevd, eller det som har hendt, som er problemet. Heller måten en forholder seg til dette på. Den indre prosessen, grubling og bekymringer som aldri vil ta slutt. Da kan det å komme seg ut og oppleve noe, være noe som letter. En kraft som trekker oppmerksomhet og fokus vekk fra problemene.

Sosial angst er Hoffarts spesialfelt. Den desidert vanligste angstlidelsen, som svært mange er plaget av i større eller mindre grad. En diagnose blir det først dersom frykten for sosiale situasjoner og unnvikelsen av slike fører til betydelige problemer i jobb eller i sosialt liv.
- Mennesker med sosial angst vender ofte oppmerksomheten innover mot seg selv, tenker på hvordan man oppfattes av andre, om man dummer seg ut eller ei. Å være i naturen med alle sansene, høre lydene der ute, virkelig få med seg det som skjer rundt en, kan være effektiv trening i å ta styring over oppmerksomheten. 
- Da er skauen fin, da, det er jo veldig mye sansbart der ute, sier Asle Hoffart, nede ved bilen igjen, der snøen er slush-våt og liene bare. Det er en av de siste turene denne vinteren, med et strøk av vemod legger vi skiene i skiboksen.
- Det er nesten sørgelig at turen er over. I dag var det så fint.

simen@harvest.as

SLUTT