Kommentar

I naturen er jeg ikke kvinne. Ikke en alder. Ikke en historie. Bare levende

Når mye skjedde samtidig, ble jeg dratt mot fjellet. Der fant jeg tilbake til ærlighet, sårbarhet, integritet, mot, egenverdi, selvironi og styrke til å gå alene.

DATO: 29.08.2017 / AV: Anne Helen Eide / FOTO: Mirjam Korn

Når jeg tenker på de beste øyeblikkene jeg har hatt på tur, ser jeg for meg sol, tørt gress, skyggen min som en stødig følgesvenn og et landskap som glir forbi i mine bevegelser. Jeg kommer på følelsen av å ha en frisk kropp, med muskler som hopper over gresstuster, danser over bekker og småløper på stiene. En kropp som blomstrer av å få være i bevegelse.
Jeg ser for meg et myrlandskap, et fjellandskap, sildrende bekker, små blomster, vannløpere, bløtt fjell og det som kanskje er mitt favorittsyn: sol som glitrer i en eller annen form for vann, på en måte som nesten oppleves for sterkt.

På den andre siden kan jeg huske regntungt og mørklagt landskap hvor jeg har kjent på tanker og følelser som var så mørke at de føltes som om de skulle presse pusten sakte ut av meg. Noen ganger var det hverdagslige bekymringer, og andre ganger et uhåndgripelig tungsinn som sprang ut av selve tilværelsen. En ensomhet. En angst. En tvil. En frykt for å trå feil. Eksistensiell uro som jeg ikke kunne få taket på. En kombinasjon av å være liten og samtidig være en fullverdig, berettiget del av alt, bare i kraft av å være. Disse øyeblikkene var også blant de beste – men mest i ettertid - blant annet fordi det var disse som i størst grad fikk meg til å lengte hjem, og savne det samfunnet jeg hadde forlatt for å få en pustepause fra. Det var godt å vite at vi var mange sammen om tilværelsen.

Da jeg var yngre, var det ikke alltid jeg hadde fortalt til noen at jeg var på tur, og på turen traff jeg gjerne heller ingen ukjente som kunne anerkjenne min tilstedeværelse der. Jeg var totalt ubetydelig for verden akkurat da, men ikke for meg selv. For meg var opplevelsen alt, og alt det vanskelige i verden ble ubetydelig for meg. Det var trolig derfor naturen ble mitt første tempel. Å gå under den store himmelen, og bevege meg i den frie luften. Å bli passert av øyenstikkere, sommerfugler og fluer, se vannløpere på vannskorpene av små, rolige fjellvann, treffe på sauer og kjenne på at det var godt å endelig treffe på så pass nære slektninger!

I studietiden slo det meg at det kanskje var det rå og upyntede ved naturen som gjorde at jeg kjente at jeg av og til måtte ut for å puste. Som student var det mye nytt å forholde seg til og jeg måtte til en viss grad finne meg selv på nytt. Det var ofte da det var mye som skjedde samtidig at jeg kjente en dragning til fjellet, og der fant jeg tilbake til ærlighet, sårbarhet, integritet, mot, egenverdi, selvironi, styrke til å gå alene og ro. Det virket som om det naturlige der ute speilet seg i det naturlige i meg, slik at det som var uekte og “ikke meg” skallet av. Dermed blåste det også liv i meg da jeg trengte nye krefter til å være en del av en verden og et samfunn hvor vi lever sammen på godt og vondt.

For på fjellet er jeg ikke en person. Ikke en alder. Ikke en historie. Ikke en kvinne. Ikke en konstellasjon av egenskaper og lyter. Jeg er bare levende. Jeg er muskler og energi og et tomrom for tanker og følelser. Jeg går i tidløs natur. Natur som har gjort inntrykk på alle generasjoner av mennesker. Mens jeg går der kunne det vært når som helst, for landskapet bryr seg ikke om årstall. Jeg går og vet at jeg deler følelser og tanker med mennesker jeg aldri har truffet – og noen som vi sannsynligvis deler alle sammen.
Så der oppe har vi gått – skyggen min og jeg. Jeg grublet og sanset om hverandre, mens skyggen min hoppet ved min side og forsvant når skyene overtok for solen. Den ekte av oss kunne imidlertid ikke forsvinne. Jeg måtte fortsette uansett hvilken sinntilstand jeg var i, og da jeg kom til hytta kunne jeg nyte varmen og middagsmaten og en utkjørt kropp mens jeg slo fast at det hadde vært en fin tur.

Nu er jeg stålsatt, jeg føler det bud
der byder i høyden å vandre!
Mitt lavlandsliv har jeg levet ud;
her oppe på vidden er frihet og Gud,

der nede famler de andre.
“På Viddene” av Henrik Ibsen

Denne artikkelen er gratis å lese. Hvis du vil ha flere, kan du bidra med gode tekster - eller økonomisk:
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller betal en fast månedlig sum som støtte-abonnent her. 

SLUTT