Essay

Naturen og byen

Byer er laget for mennesker, men de passer for dyr også. I hvert fall noen av dem.

DATO: 04.09.2017 / AV: Sindre Molværsmyr

En lørdag ettermiddag blir en pølse stjålet fra hånden til en intetanende pølsespiser på Aker brygge. En gråmåke flyr fornøyd vekk. Dagen etter er det dugnad på Bryggetorget og et fiskemåkereir tømmes for egg. Gråmåka ser en mulighet for en enkel lunsj, og den dugnadsflittige reirplyndreren synes fiskemåka har vært litt vel plagsom de siste ukene. Den evinnelige drakampen kan virke nytteløs, men i ettertanken og på sitt eget sjarmerende vis er den nødvendig. Seier er ingen tjent med. Forlik kan bli skjebnesvangert.

Våre byer
Byene er tiltenkt menneskene. De er designet og skapt i vårt bilde. En hver liten detalj er laget for at vi skal ha det best mulig her på vårt hjemsted. Derfor er det forståelig at vi ofte føler oss ukomfortable når naturen trenger seg på og inntar våre byer. Sjeldent når nye hus, eller for den saks skyld hele byer, blir designet, tenkes det på hvordan naturen kommer til å nyttiggjøre seg sine nye omgivelser. Flate tak er for eksempel ypperlige erstatninger for skjær og holmer langs kysten for måker som ønsker å holde eggene sine trygge fra rovdyr. En grøftekant kan fungere nesten like fint som en naturlig blomstereng for blomster og bier. Rever og grevlinger digger å slippe å fange sin egen mat, så et par søppeldunker er fine steder å gå igjennom hver kveld. Menneskene kaster jo fra seg all denne maten, tenker de, og menneskene tenker det samme om dyra. Det fins ingen klare grenser for hvor naturen stopper og byen begynner.

Naturens bo
Selv om det kanskje ikke alltid er klare grenser mellom naturen og byen er byer definitivt et stort naturinngrep. En by tar opp store områder og fortrenger effektivt den naturen som en gang var der. I de aller fleste byer blir små områder natur enten bevart eller sådd frem ved at man lager parker, men da gjerne til fornøyelse for menneskene. Herfra klamrer naturen seg fast. Ikke alle arter klarer seg i denne kampen mot byen, og det er mye mangfold vi må ut av byen for å finne. Men noen arter klarer seg, som rever, grevlinger og måker. Vi kaller dem opportunistiske. De utnytter altså de små mulighetene man kaster til dem. Verdiskapning er ikke forbeholdt menneskene. Rever, grevlinger og måker er storbygründere, som vet å dra nytte av lite.

Naturtype by
Vi klarer opplagt ikke opprettholde et like rikt biologisk mangfold etter at vi har bygd en by som før vi hadde den der. I tillegg ville mange av artene som begynner å utnytte betongomgivelsene aldri eksistert akkurat der om ikke byen ble opprettet. Byen kan på den måten bli sett på som en helt egen og unik naturtype der kun spesifikke arter kan overleve, først og fremst arter som blir sett på som generalister og som stort sett kan overleve nesten uansett hva de finner av mat.  De er snyltere. Nesten all natur i byen snylter på oss mennesker, i større eller mindre grad. De spiser maten vår, bor på takene våre, bryr tankene våre, bruker kloakksystemet for å gjemme seg for rovdyr og vokser på veggene og veiene våre. De utnytter oss på det groveste. Det virker opplagt å skulle kvitte seg med dem, utrydde naturen og endelig få litt fred her i våre byer. Samtidig er jo vi mennesker ganske flinke til å snylte på naturen selv. Maten vår er i en eller annen forstand natur, takene våre er definitivt lagd av noe vi har funnet ute, om det er stein, metall eller tre, og for å lage kloakken vår har vi også vært ute og sanket materialer. Så kanskje det heller er på sin plass at naturen tar litt igjen og utnytter oss tilbake?

Milliard-by
NINA laget i 2015 en rapport der de prøvde å prissette naturen i Oslo. De kom frem til at naturen genererte verdier verdt flere milliarder kroner hvert år. De trakk blant annet frem hvordan trærnes røtter er med på å dempe flom som potensielt kan gjøre stor ødeleggelse. Enda viktigere, og mer synlig, er kanskje rekreasjonsverdien fra parker og grøntområder. Det er mange ganger vist at dersom man har tilgang til grøntområder nært til der man bor så har det positive helseeffekter både fysisk og psykisk. Dersom vi hadde kvittet oss med all natur i byen ville vi etter alt å dømme fått det verre. Det er helt enkelt ikke et alternativ en gang.

Splid er forfriskende
Men hva med den andre ekstreme? La oss bare gi opp og la naturen gjøre akkurat det den selv vil. Etter noen år vil antagelig gatene være overgrodd og husene så smått begynne og forfalle. Etter enda flere år har det blitt gjenopprettet skog, den opprinnelige naturtypen der byen en gang ble lagd. Dette vil ikke gagne verken menneskene eller den naturen vi i dag har i byene, og som i større eller mindre grad trives her. Så da trenger vi en eller annen form for balanse mellom disse ytterpunktene. Naturen vil alltid bare gjøre sitt beste for å overleve, og prøver konstant å finne nye, lure plasser og bo. Det er tvilsomt om dyrene og plantene aktivt går inn for å plage oss mennesker, men like fullt føler mange mennesker seg plaget av flere av disse innpåslitne dyrene. En løsning er nok ikke nært forestående, og kanskje er det nettopp spliden og konkurransen som holder oss begge i live.

SLUTT