Menneskenaturen

Naturen inni deg

La oss si at livet ditt en dag knekker under deg som et råttent gulv. Hva gjør du?

DATO: 25.10.2013 / AV: Geir Gulliksen / Illu: Forest

La oss si at du er voksen kvinne eller voksen mann, og at livet ditt en dag knekker under deg som et råttent gulv. Et tørt og enkelt KNEKK! og så er du, eller tror du er, i fritt fall. Det kan skyldes vanskelig kjærlighet. Eller det kan være noe med ungene dine. Eller det kan være noe med foreldrene dine, eller jobben din, eller pengene dine eller noe annet som vi ikke kan tenke oss på generelt grunnlag før det plutselig er der. Et eller annet som var akkurat det som skulle til for at du skulle ramle sammen, og nå er det total krise, eller hva.

Så hva gjør du?
Du søker hjelp, hvis det finnes hjelp som hjelper. Men hjelp er likevel ikke nok, enten det er hjelp i den eller ikke. For hva skal du gjøre med livet ditt alle de andre timene i døgnet når du ikke prøver å ordne opp i det som må ordnes opp i? Hva gjør du når du ikke klarer å sitte stille, eller når du helst ikke vil stå opp, eller når du verken vil sitte stille eller stå opp? Hva gjør du for å holde ut med deg selv på dager da alt verker og svir og brenner og slår?

Du prøver å løpe, kanskje. Ut i mørket, eller ut tidlig på morgenen, eller ut midt på dagen, hvis du har mulighet til det, du løper så langt du klarer og så fort du klarer, du løper med eller uten altfor høy musikk rett inn i ørene. Det gjør vondt, og det hjelper at det gjør vondt, for du slipper å tenke, og etterpå er kroppen din mør, lettet over å få hvile, den er nesten helt fornøyd. En liten stund. Etterpå begynner du å tenke igjen på alt du helst ikke vil tenke på, men musklene i kroppen din spenner seg ikke på samme måte, og du klarer å holde deg en anelse sløyere og mer fattet enn du var før du løp. Denne tilstanden varer noen timer, og så er helvetet løs igjen. Men da må du bare løpe på nytt. Og nå blir du kanskje en som løper. En av dem. Du ser dem overalt, eller hva, du så dem før også, men du visste ikke at det var derfor de løp, for å slippe vekk fra noe som var altfor vanskelig, eller kanskje du visste det og trodde at det aldri skulle komme til deg.

Eller du prøver å sykle, og du blir sliten og midlertidig lindret av det også, hvis du sykler fort nok og langt nok så hjelper det, det merker du jo, og hvis du er heldig kommer du deg lenger vekk enn da du løp. Snart er du langt inni skauen. Og det lukter skau av skauen, og du ser grusen sprute under deg, og du hører din egen pust, hvis du ikke spiller høy musikk, og innimellom ser du vridde furuer som raser forbi deg i vill fart, eller var det omvendt. Og du innbiller deg at det lukter frisk luft av deg når du kommer hjem, selv om du ser ut som om du har blitt rullet i søle, men kroppen din har fått noe, den er mer tilfreds enn da du dro ut, og dette varer også noen få timer, kanskje helt til neste dag. 

Og så blir du kanskje en som sykler også. Og så blir du en som padler kajakk. Og så blir du en som klatrer i fjell, eller innendørs, og du blir en som går lange turer på fjellet og i skauen og på myrer og langs vann, og du blir en som kravler deg opp på forblåste 2000-meters topper bare for å ha vært der, bare for å se om du kommer levende opp og levende ned igjen. Og om vinteren blir du en som går på ski. Langt og fort. Og hvorfor skjønte du aldri før hvor gøy det var å gå på ski, det er som å leke, i hvert fall på vei nedover igjen. En dag tryner du i en bratt bakke med skaresnø, og du må ta deg for med ansiktet, og blodet siler av deg etterpå og du ler høyt som et barn, fordi det var så overraskende og gøy å tryne akkurat sånn, det hadde du aldri gjort før, og nå har du prøvd det også. Og da skjønner du at du har kommet langt, lenger enn du hadde trodd du hadde trengt å komme.

Og det er merkelig at akkurat du begynner å klatre, for du er jo redd. Mange som klatrer er ikke redde, men du er skikkelig redd. Når du kommer høyt nok opp kan du ikke lenger se ned, og likevel vil du bare fortsette å klatre. Du har nemlig begynt å like redselen. Når du kommer høyt nok opp og likevel ser ned, driver en vill redsel gjennom kroppen på deg med en frisatt sverm av endorfiner, kanskje, kan det være derfor, det vet du ikke, men redselen begynner å ligne noe annet når du har vært redd lenge nok, noe utrolig fint noe, som du vil tilbake til så snart det er over.

Og nå må du bare fortsette. Flere ganger i uka løper du eller sykler eller padler eller klatrer eller går på ski eller henger i fjellvegger, og du blir et annet menneske, eller nei, du er det samme mennesket, nøyaktig det samme, men du er litt gladere enn før. Du er gladere fordi kroppen din blir alt for utslitt til å holde krisen ved like, det som var så vanskelig er kanskje akkurat like vanskelig, og det kan finnes tanker du helst ikke bør tenke, og det kommer timer og dager da allt står i lågor, som Stig Claesson skrev, men det får ikke hjelpe. Du må bare komme deg ut, du må bare få opp pulsen, du må bare få kroppen din, som er litt magrere og seigere og sterkere enn før, i farta igjen. For nå er det (nesten) bare det den vil, nå er den vant til det, og kroppen foretrekker det den er vant til, den er som et barn, den vil bare om og om igjen gjøre akkurat det samme. 

Men det er noe annet også. Du har vært så mye ute, og det sitter igjen noe i deg etter alle turene. Du syklet i regnet og havnet på en trillesti, du dro sykkelen med deg i bratte sølete bakker og tråkket på nakne røtter som lignet knokler. Etterpå ble du gående og tenke på de røttene, at et levende tre kunne ha nakne knokler liggende nakent ute sånn, midt i stien, og at alle kunne tråkke på dem uten at treet tok skade av det. Det fortalte deg noe, du visste ikke helt hva. Senere gikk du forbi en stor grå stein, den lignet ryggen på en som bøyde seg sørgelig eller liksom konsentrert om et sørgelig arbeid. Og en morgen mens du går på ski kommer en elgku overraskende på deg, eller du på henne, og dere skvetter til begge to og hun løper fra deg midt i skiløypa. Men det var noe med måten hun løp på. Hun var en ganske voksen dame, det kunne du se, og du syntes du kunne ane personligheten hennes ut fra hvordan hun løp. Hun gjorde inntrykk på deg, som voksne damer kan gjøre, og du tenker ofte på henne senere, omtrent som du tenker på en du har snakket med, en som sa noe til deg som du ikke kunne glemme.

Og en gang ved Osafjellet kommer du opp i en karrig fjellskrent som liksom snakker til deg. Og den snakker ikke så fint, den skrenten, den vil ikke ha deg der. Og du går på, du kommer deg videre, du klatrer nedover mot fjorden, og der lysner det. Men du glemmer ikke det du syntes den fjellskrenten sa. Og det er jo ikke sånn at du har begynt å se syner, eller at du hører sånt som ingen andre hører, for dette skjer med nesten alle, antakelig. Der ute. Og du vet at den svimle jubelen som slår opp fra utsikten når du reiser deg kortpustet opp ved den øverste varden på Uranostind mest sannsynlig kommer fra ditt eget indre. At det er naturen inni deg som snakker til naturen utenfor. Og at det virker som om naturen utenfor svarer. Men dette lever du godt med. Det gir utmerket mening mens du er der, og etterpå gir det også litt mening. Som når du sitter på vannet i en tynn kajakk utenfor Oustøya klokka sju på morgenen og det svarte bulende vannet liksom reiser seg under deg og blir truende, eller uttrykksfullt på andre måter, og en lett skjelving løper over overflaten og drar i snuten på kajakken som om strømmen vil ha deg i en annen retning, ikke hjem igjen, aldri mer hjem. Som om noe prøver å komme til orde rundt deg eller i deg, prøver å si noe til deg. Kom, sier det. Slipp taket, sier det. Men det går bra, du er ikke redd, ikke reddere enn vanlig. Det var bare en liten pause uansett, før du padler så fort du kan igjen for å gi kroppen din det kroppen din trenger. Den vil jo bare bli sliten igjen, og det blir den, og da blir den glad, barnslig og utmattet glad, slik kroppen din helst vil ha det.  

Men det andre, det fortsetter også å leve, i deg og utenfor.
Du kaller det natur. 

SLUTT