Barn i naturen

Nature Deficit Disorder

Hva skjer når froskedammer og epleslang må vike for Angry Birds og Facebook?
I USA brukes diagnosen "naturunderskuddsforstyrrelse" - om barn som har sluttet å leke ute.

DATO: 11.03.2014

At barnekropper har godt av å kaste seg i greiner og hoppe i sølepytter for å bli sterke og friske, vet vi. Men kan naturen være minst like viktig for barns psykiske helse? Når stadig mindre av barndommen tilbringes ute i fri natur, kan det føre til konsentrasjonsvansker, depresjon og stress.
”Skogen var min Ritalin,” skriver den amerikanske journalisten og forfatteren Richard Louv i boka Last Child in the Woods: Saving our Children from Nature-Deficit Disorder. Hans påstand er at mangel på natur fører med seg alvorlige fysiske og psykiske kostnader for menneskeheten, og at problemene særlig rammer barn i deres viktigste utviklingsår. Han kaller fenomenet Nature-deficit disorder -  «naturunderskuddsforstyrrelse».
Louv understreker at det ikke er snakk om noen vitenskapelig eller medisinsk diagnose, men snarere en samfunnslidelse, en måte å beskrive noe som blir stadig mer anerkjent – nemlig at mennesket er i ferd med å bli fremmedgjort fra naturen. Navnet nature-deficit disorder er inspirert av navnet på diagnosene ADD (attention deficit disorder) og ADHD (attention deficit/hyper-activity disorder), begge kjennetegnet ved blant annet oppmerksomhetsproblemer.

Richard Louv går ikke så langt som å si at oppmerksomhetsvansker er det samme som naturunderskudd. Men han mener det er en del av forklaringen.
«Er ADHD en smertefull nevrologisk virkelighet for mange barn? Uten tvil. Men kan det være at minst noe av økningen i diagnostisering og behandling av ADHD kan ha å gjøre med at vi fjernet de beroligende effektene som natur har fra barna i utgangspunktet?» spør Louv i en kommentar til en New York Times-artikkel om ADHD. I denne artikkelen kommer det fram at 15 prosent av amerikanske ungdommer i videregående skolealder nå er diagnostisert med ADHD eller ADD, og antall unge som medisineres mot diagnosene er seksdoblet siden 1990.

I Norge ser vi en lignende trend, selv om vi ennå ligger etter USA: Mellom tre og fem prosent av norske barn under 18 år antas å ha ADHD. Fra 2004 til 2011 skjedde det en fordobling i antall barn som får ADHD-medisin. Samtidig tilbringes stadig mer av både norsk og amerikansk barndom innendørs. Når så du sist barn klatre i trærne i nabolagsparken eller leke cowboy og indianer ute?

At naturen er vidundermedisin for oppmerksomhetsvansker, er det en rekke studier som viser. Når barn er ute i naturen, klarer de å holde oppmerksomheten lenger og blir flinkere til å fokusere. Da barn diagnostisert med ADHD fikk gå 20 minutter på tur i en park, skåret de langt bedre på en oppmerksomhetstest etterpå, enn barn som hadde gått en like lang tur i urbane omgivelser. Og jo grønnere omgivelser, jo bedre lindring: Å være i aktivitet på et kunstig utendørsområde lindrer barns ADHD-symptomer bedre enn å være inne, men å leke i et naturlig, grønt uteområde, er enda bedre.

Hvorfor virker naturen så helende, beroligende og oppkvikkende som den gjør, særlig for barn med ADHD? Én forklaring kan være at vi bruker en annen type oppmerksomhet når vi er i naturen. Lesing, skriving og regning krever at vi konsentrerer oss og bruker den fokuserte oppmerksomheten vår. Etter en stund med slike oppgaver blir oppmerksomheten sliten, og konsentrasjonen faller. Når vi er ute i naturen, bruker vi derimot en annen type oppmerksomhet. Å se på en rennende elv, lytte etter et dyreskrik eller la blikket vandre fra tre til tre langs stien, krever ingen innsats fra oss. Naturen er fascinerende i seg selv, så oppmerksomheten vår trekkes mot den helt automatisk.

Sett fra et evolusjonsperspektiv er det kanskje ikke så rart at vi blir slitne når vi konsentrerer oss lenge om én oppgave. I menneskets forhistorie var det sannsynligvis viktigere for overlevelse å legge merke til det som skjedde rundt oss, som farlige dyr og uvær, enn å kunne sitte stille med én og samme oppgave en lang stund. Mange av tingene som har vært viktige for menneskets overlevelse – ville dyr, farer, huler og blod – var og er fascinerende i seg selv, og krever derfor ikke fokusert oppmerksomhet. Som psykolog Richard Kaplan, som har forsket mye på oppmerksomhet og natur, skriver:

”Det er først i moderne tid at skillet mellom det viktige og det interessante har blitt ekstremt. Altfor ofte må det moderne mennesket anstrenge seg for å gjøre det viktige, og motstå distraksjon fra det interessante.”

Siden vi ikke trenger å bruke den fokuserte oppmerksomheten når vi er i naturen, får denne hvile og lade seg opp. Derfor kan du bli ekstra kreativ og opplagt av å gå en tur i skogen, men enda mer sliten og ufokusert av å se på en TV- eller dataskjerm. Av samme grunn kan barn med ADHD få bedre oppmerksomhet etter å ha lekt ute i det grønne. Den fokuserte oppmerksomheten har fått en liten ferie.

Naturen gjør også barna mer kreative, flinkere til å løse problemer, og styrker selvdisiplinen deres. Barn som er lite ute i naturen, ser ut til å være mer sårbare for angst og depresjon, skriver Louv. I tillegg kan mangel på natur i nærheten av hjemmet gjøre barna dårligere rustet for å takle stress. Barn i 3.-5. klasse ble spurt hvor ofte de opplevde forskjellige stressende ting i hverdagen sin, som å bli ertet av andre barn eller krangle med foreldrene sine. Barna som opplevde mange stressende hendelser, taklet det bedre dersom de bodde i et område med mye natur rundt seg, enn om det var lite natur rundt hjemmet. Natur kan virke som en buffer mot stress.  

Biophilia.
Kanskje er det noe dypt i oss som gjør natur til medisin for kropp og sinn. Harvard-professor Edward O. Wilson mener vi har en medfødt fascinasjon for andre livsformer, og at et liv uten kontakt med dyr og planter er usunt. Biophilia-hypotesen, kaller han den: Biologisk er vi fortsatt jegere og samlere, så derfor ligger det i våre instinkter å være tiltrukket av andre livsformer. Noe i oss, som vi kanskje ikke fullt kan fatte, trenger å være en del av naturen.

Britiske åtteåringer ble vist kort med forskjellige bilder. Noen viste flora og fauna fra nærområdet deres: grevling, eiketre, bille. Andre viste karakterer fra det japanske spillet Pokémon: Pikachu, Metapod, Wigglytuff. Mens barna i gjennomsnitt klarte å si riktig navn på fire av fem Pokémon-karakterer, kjente de bare igjen litt over halvparten av dyra og plantene fra sitt eget nabolag. 9-11-åringer var ikke mye bedre. Bare halvparten av dem kjente igjen stankelbein, blåklokke og blåmeis, og mindre enn to tredjedeler kjente igjen en frosk. 12 prosent klarte å identifisere en nøkleblom.

Dette kan virke som trivielle funn, men hva betyr det egentlig? Da David Attenborough ble intervjuet i avisen The Independent i forbindelse med den siste studien, advarte han om at barn som mangler en forståelse av den naturlige verden, vil vokse opp til å bli voksne som ikke bryr seg om miljøet.

­– Villmarka er nå blitt så fjern for barn at deres interesse for natur ikke utvikler seg som den skal. Ingen kommer til å beskytte naturen med mindre de forstår den. 

 

HARVEST ER GRATIS. Vil du ha en ukentlig oversikt over våre beste saker? Trykk her 

Bestselger og en bevegelse

Richard Louvs bok ble en uventet bestselger i USA, men er lite omtalt i Norge.

Boka kom ut i 2005. Snart ti år etter utgivelsen har ”nature-deficit disorder” festet seg som et begrep brukt av både forskere og media, og et Google-søk på navnet gir 200.000 treff.
I USA resulterte boka i bevegelsen "No Child Left Inside", som jobber for å gi barn mer undervisning om miljø, og flere stater innførte skoleprogrammer for å styrke barns tilhørighet med naturen. Mange studier har dessuten undersøkt hvordan natur påvirker fysisk og psykisk helse hos barn, og særlig linken mellom ADHD og lite naturopplevelser har fått oppmerksomhet. Flere fagfolk anerkjenner at naturmangel kan påvirke barn negativt, men understreker at nature-deficit disorder ikke må tolkes som en lidelse som rammer alle barn som ikke tilbringer tid i naturen. Blant dem er Tim Gill, ledende barndomsforsker i Storbritannia.
– Jeg forstår det heller som at jevnlig kontakt med naturen er en del av en balansert diett av barndomsopplevelser, sier han til BBC.

I Norge har fenomenet fått mindre oppmerksomhet. 
– Jeg tror jeg trygt kan si at norske psykologer har møtt ideen om nature-deficit disorder med øredøvende taushet, sier Per Espen Stoknes, psykolog og førstelektor II på BI.
– Det fins psykologer i Norge som bruker naturen som arena for terapi, men linken mellom naturopplevelser og psykisk helse er det mindre oppmerksomhet på.
Stoknes mener psykologer bør bli mer opptatt av hvor viktig natur er for psykisk helse og utvikling.
 – Men jeg tror at fenomenet nature-deficit disorder er enda mer relevant i storbyer i for eksempel Asia og Amerika enn i Norge, hvor naturen tross alt er mer tilgjengelig.
Psykologisk forskning har til nå fokusert mest på de positive sidene ved naturopplevelser, påpeker Stoknes: En rekke studier viser at naturopplevelser henger sammen med bedre psykisk helse, økt lykke, og så videre. Konsekvensene av mangel på natur, er derimot mindre utforsket.
–  Ut fra et evolusjonært perspektiv er det sterke indikasjoner på naturopplevelser er vesentlig for normalutvikling, sier Stoknes.

SLUTT