Barn i naturen

Når barna viser vei

Å få en følelse for naturen i tidlig alder er viktig for barn - og for klodens framtid.
Naturens egenverdi bør være det første premiss når vi planlegger kvalitet i barnehagen.

DATO: 18.02.2014 / AV: Sissel Sommer Steneby / FOTO: Simen Tveitereid

Barna står ved skogkanten. Nå kan de endelig slippe taket i hånda til hverandre eller i den voksne, for nå har bilveien tatt slutt og stien begynner. Den ligger der framme, den snor seg innover, omkranset av høye, mørke grantrær. Små armer og bein klarer knapt å være i ro. Mange av barna står like klare som toppidrettsutøvere foran en startstrek. Som på et hemmelig, men likevel godt kjent signal fra meg, løper de inn. Inn i skogen, inn i naturen. En dag kan regnet ha gjort stien bløt, og alle føttene får svuppe i deilig, svart gjørme. En annen dag på den samme stien er bakken hard, med knastrende is å tråkke på.   

I framtida må barna sannsynligvis reise lenger for å få denne opplevelsen. Skogholtet, løkka og annen uregulert mark må gi tapt for en økende fortetting og utbygging i boligområder. «Alle» skal få bo på den samme, sjarmerende flekken, med den ironiske følge at stedet mister sin opprinnelige sjarm. Det som beslutningstakere og andre ser på som villnis, buskas og uutnyttet boligtomt, er også en verdifull og uimotståelig lekeplass for barna; et naturlig fristed i barndommens rike. Men hvilken nytte har vel det?      

Arne Næss visste kanskje noe om det. Han grunnla økosofien tidlig på syttitallet. Det sentrale er at alt henger sammen med alt, og alt har sin egenverdi. Den dypøkologiske bevegelsen begynte som en reaksjon på forbrukersamfunnets bruk og kast-mentalitet. Arne Næss brakte noe mer dyptgripende til miljøbevegelsen, han ønsket å få oss til å endre forholdet vårt til naturen, mennesket og oss selv. Økosofien sier at når vi går inn i naturen, gjør vi det med tanke på at skogen, stranda eller enga har en verdi i seg selv.
Som ansatt i barnehage med en økosofisk tilnærming til arbeidet kan jeg i en barnegruppe ute i friluft praktisere filosofien. Mitt utgangspunkt er at naturlekeplassen er et bedre alternativ til innendørs lek og den konstruerte lekeplassen. Inne i naturen kan barn og voksne sammen få en mulighet til å føle det Arne Næss sier: «Alle levende vesener har en egenverdi, det vil si verdi uavhengig av den nytteverdi som de måtte ha for menneskene.» 

På alle felt i samfunnet dreier det seg i økende grad om kvalitet, og her har barnehagen også kommet under lupen. Og det snakkes om livslang læring. Idet vår kunnskap og forskning om barn øker, forsterkes behovet for å utdanne barnet så tidlig som mulig, for å gi det et best mulig utgangspunkt.
Forskning og funn rundt barns oppvekst og utvikling er blitt godt stoff for media, som fôrer en økende hunger etter ekspertråd. Antall ekspertråd om hvordan oppdra barnet ditt, er tilnærmet uendelig. Psykologer og pedagoger får spalteplass på utallige nettsteder for foreldre, der de uttaler seg om hvordan du bygger opp selvbildet til barnet ditt, og hva du skal se etter hvis du tror barnet har dårlig selvtillit. Ekspertisen har flyttet ut av hjemmet, foreldrene kjenner ikke lenger sine barn best. Siste nytt fra ekspertene er at jo flere ekspertråd foreldrene får, jo mer usikre kan de bli på sin egen rolle.    Kunnskapssamfunnet har demokratisert kunnskapen og gjort den tilgjengelig for folket, dermed later det til at den også lammer seg selv i prosessen. Har vi kommet dithen at vi er i ferd med å bli allergisk mot vår egen foreskrevne medisin?       

Det aner meg at vi har blitt overinformerte. Men vi ønsker jo det beste for barna våre. Jeg vil rømme til skogs, finne roen i naturen og finne svar i meg selv, slik filosofien oppfordrer til. Langt nok inn i naturen har larmen gitt seg, og andre stemmer slipper til. Men er en økosofisk arbeidsmåte med barn forenlig med kunnskapssamfunnets økende krav om å styrke deres teoretiske evner i tidlig alder? Kommer forståelsen for og følelsen av naturens sammenhenger i konflikt med kravet om bokstav- og tallforståelse?

FNs barnekonvensjon har nylig lagt til en kommentar som presiserer at barns frie lek er truet når pedagogene har en økende ambisjon om at barn må prestere og vise til utvikling og framgang. Her hegner FN om barnas frie lek og påpeker at den har stor egenverdi. Tendensen til å ville «skole» norske barnehager har her fått en betydelig motstemme.

De nordiske landene har tradisjonelt vernet om leken og undringen hos barna i barnehagen, i motsetning til andre europeiske land som legger vekt på teoretisk kunnskap mye tidligere i oppveksten. I spanske skoler drilles fireåringer til streng disiplin og en klasseromstilværelse med tilhørende innlæring av teori som vi forlanger først av våre førsteklassinger, og da til manges forargelse. Men denne frihetselskende, naivistiske barnehagepedagogikken er under press. Kanskje så Kunnskapsdepartementet skriften på veggen da PISA-undersøkelsene fra 2006 ble sluppet og rangerte norske skolebarn blant de dårligste i klassen i Europa, særlig i naturfag?  

På alle felt i samfunnet dreier det seg i økende grad om kvalitet, og her har barnehagen også kommet under lupen. Og det snakkes om livslang læring. Idet vår kunnskap og forskning om barn øker, forsterkes behovet for å utdanne barnet så tidlig som mulig, for å gi det et best mulig utgangspunkt. Forskning og funn om barns oppvekst og utvikling er blitt godt stoff for media, som fôrer en økende hunger etter ekspertråd. Antall ekspertråd om hvordan oppdra barnet ditt, er tilnærmet uendelig. Psykologer og pedagoger får spalteplass på utallige nettsteder for foreldre, der de uttaler seg om hvordan du bygger opp selvbildet til barnet ditt, og hva du skal se etter hvis du tror barnet har dårlig selvtillit. Ekspertisen har flyttet ut av hjemmet, foreldrene kjenner ikke lenger sine barn best. Siste nytt fra ekspertene er at jo flere ekspertråd foreldrene får, jo mer usikre kan de bli på sin egen rolle.
Kunnskapssamfunnet har demokratisert kunnskapen og gjort den tilgjengelig for folket, dermed later det til at den også lammer seg selv i prosessen. Har vi kommet dithen at vi er i ferd med å bli allergisk mot vår egen foreskrevne medisin?          

Barna er framtiden, sier vi. Hvis det er slik at framtidens klima på jorda er kritisk avhengig av en viss retningsendring, er barna en desto viktigere faktor. Økosofien minner om hvor viktig det er å få en følelse for naturen, så tidlig som mulig. Når barn får oppleve naturen som et sted det er verdifullt å være, vil de muligens samtidig bygge forståelse for at den er viktig å ta vare på. Arne Næss mente at for å oppnå størst mulig selvrealisering, må man også la alt annet levende og ikke-levende (fjell, strand) få utvikles maksimalt. Alt liv veves inn i hverandre og forstås som en helhet. Det ene forutsetter det andre. Det er her Arne Næss’ økosofi går dypere enn andre miljøbevegelser. Den kalles for dypøkologi fordi den insisterer på en dyptgripende endring i synet på menneskets  plass i forhold til samfunnet og naturen. Her finnes egentlig ikke noe skille.
Den grunne miljøbevegelsen fokuserer mer på forurensning og teknologi, og satser på en teknologisk løsning på problemene. En slik tilnærming vil i en barnehage kanskje vise seg ved såkalte «miljøaksjoner» som å rydde søppel i skogen og voksnes oppmerksomhet mot miljøkatastrofer. Dette kan ifølge Næss virke mot sin hensikt, ved at barn blir motløse og heller ikke gis gode opplevelser knyttet til naturen. Negative følelser fører til passivitet, mens positive følelser fører til aktivhet, noe som ikke må forveksles med aktivitet. Aktivhet beskriver den tilstanden man er i når man er fysisk rolig, og i sitt indre opplever ny bevissthet, ny forståelse. Slik opplever man naturens gleder og sammenhenger uten nødvendigvis å lee en finger.  

I naturen finnes ingen bøtter og spader, sykler eller husker. Her brytes kjønnsrollene i leken ned. Barna er fri fra forhåndsdefinert lek og EU-godkjente klatrestativer. Her inne finnes noe annet og mer enn det. En naturlig lekeplass og læringsmiljø. I naturen er variasjonen uendelig. Rommet er aldri ferdig utforsket, fantasien får fritt spillerom.
Jeg trenger ikke å være lenge i en barnehage for å forstå at barna og naturen hører intuitivt sammen. Barna erobrer rommet, her naturen, som den største selvfølgelighet. Og her mener jeg naturen i betydning grøftekanten, bekken, busken eller knausen. Naturen roper etter utforsking, på en helt annen måte enn den definerte lekeplassen. Denne er ferdig utforsket etter et par timer, og gir minimale utfordringer for barn over tre-fire år.
Barn velger seg variasjon og mangfold i et fysisk lekemiljø, de går den største motstands vei med nysgjerrighet og iver som drivkrefter. Et tre kan være et fullgodt klatrestativ både for toåringen og femåringen samtidig. Toåringen klamrer seg til de nederste greinene uten å komme høyere, men kan likevel oppleve mestringsglede. Femåringen sitter fornøyd høyere oppe i treet, hun kjenner treet gjennom flere års lek. Tryggheten og kunnskapen om egen mestring har tiden og treet gitt henne. Et menneskeskapt klatrestativ kan skape farlige situasjoner for en toåring, idet det er konstruert slik at trinnene oppover er identiske, og dermed kan barnet klatre høyere enn det faktisk er i stand til å mestre. Lekeplassen utgjør også en risiko idet den trenger vedlikehold, en kostbar affære som står i fare for å bli en salderingspost for eierne, det vil si kommunen eller lokalmiljøet. En forsømt lekeplass utgjør dermed en større fare for barna enn naturen.

Et tre i skogen gir barna mestring og selvutvikling der barna utviklingsmessig befinner seg, helt naturlig og uten regulering. Jevnlig og hyppig nærkontakt med meitemarken og løpebilla i tidlig alder er med på å skape en forståelse for naturens egenverdi og alt levende i den. Her utfolder livet seg, og de store sammenhenger kan lettere komme til syne, både for barn og for voksne.  

Men hva så med kunnskapssamfunnet? Skal vi ikke investere i barnas potensial som fremtidige smartinger, gjøre dem robuste nok for å konkurrere på det globale markedet, som allerede er knivskarpt og økonomisk presset? Hvordan kan frisk luft overhodet måle seg med betydningen av å kunne lese og regne?
Det kan og bør ikke måles. Det bør ikke være noen motsetning. Våre kompetente barn er i stand til å gjøre begge deler; de kan være i naturen og tilegne seg viktig kunnskap på samme tid. Ingen bevegelse, ingen læring, sier Næss. Vi vet at barn lærer med hele seg, gjennom motorikken og sansene. Og når ei lita jente får lov til å være nysgjerrig på treets mange greiner og blader, får tid til å fundere lenge nok til kanskje å se på sine egne fingre og telle dem, da har det skjedd noe essensielt. Da kan jenta erfare noe med sine sanser og ved egen, indre bevegelse, sette det i en større sammenheng. Nysgjerrigheten pirres, og dermed vil også språket stimuleres. Sjansen vil øke for at hun husker dette når hun senere sitter i klasserommet og skal lære å lese og regne. Slik kan kunnskapssamfunnet gjøre felles sak med naturen gjennom økosofien.
Vårt tradisjonelle ståsted har vært at mennesket står over naturen, den finnes for at vi kan bruke den som vi selv lyster. Mytene i Bibelen har bidratt stort ved å befeste vår identitet i tusener av år. Ny kunnskap bør gi ny innsikt som kan dreie retningen. Naturens egenverdi bør være det første premiss når vi planlegger kvalitet i barnehagen. Slik øker sjansen for å sikre livsgrunnlaget vårt, helt enkelt. Barnas utvikling av ferdigheter vil ikke bremses. Men det forekommer meg tvingende nødvendig å dempe overflødighetshornets tuting etter mer.
Miljøbevegelsen hadde i sin tid et motto om å tenke globalt og handle lokalt. Med tanke på at alt henger sammen med alt, har Arne Næss snudd på det: «[Du bør] tenke lokalt og handle globalt, fordi dine handlinger hele tiden også er globale; du handler aldri lokalt.»

Det begynner med en tanke. Det begynner inne i deg. Du trenger kanskje ikke lete fram ekspertråd, lese filosofi eller fagessays. Men om du tar med deg barna inn i naturen – så vil du føle det selv.                    

SLUTT