Essay

Myten om isfuglen

Vi er selv natur – hvilken rolle spiller det da om vi menneskeliggjør den?

DATO: 25.09.2017 / AV: Endre Kvangraven

Vi har alltid menneskeliggjort naturen. Ovids Metamorfoser tar for seg forskjellige former for menneskeliggjøring av naturen hos antikkens grekere og romere. Keyks og Daidalion var morgenstjernens sønner. Etter at Daidalions datter ble drept av den sjalu gudinnen Artemis løp han til toppen av fjellet Parnassos og hoppet utfor stupet i et forsøk på selvmord, men ble av guden Apollo forvandlet til en hauk, muligens en ørn, en rovfugl som gjenspeilet brutaliteten han hadde utvist som menneske. Han dreper og sprer frykt, men lider også selv.

Det har regnet mye i det siste men i dag ser det litt bedre ut, mørke men spredte skyer mot glimt av blå himmel. Jeg tar t-banen fra Majorstua til Nationaltheatret og toget videre derfra mot Sandvika. Det er tolvte juni, tidlig ettermiddag. Idet toget nærmer seg Sandvika letter skydekket og omgivelsene bades i sol. Ut av togvinduet ser jeg en enslig siland og deretter stokkender og hettemåker i Engervannet idet vi ankommer stasjonen.

I motsetning til den krigerske Daidalion var broren hans Keyks, kongen av Trakis, en fornuftig og godt likt mann. Under hans styre hadde Trakis vært preget av fred og harmoni, men utviklingen den siste tiden tydet på at gudene av en eller annen grunn forsøkte å motarbeide ham. Kort tid etter at broren hans ble til en hauk dukket en rabiat ulv opp nede ved havkanten. Den skummet rundt munnen, løp rundt frådende og i blindt raseri, såret eller drepte kveget og gjeterne den kom over uten å spise av dem, hadde antageligvis rabies. Keyks ville dra ut med krigere for å få has på ulven, men kona hans, Alkyone, var bekymret for ham og protesterte, og Pelevs, eieren av kvegflokken, sa det var unødvendig siden han heller kunne påkalle hjelp fra havgudinnen Psamathe. Etter at ulven hadde terrorisert lokalsamfunnet i flere timer forsteinet Psamathe den til slutt i form av en marmorstatue.

Jeg finner umiddelbart elva, like utenfor stasjonsbygningen. Her nede er den for en kanal å regne, smal og med høye vegger av stein, grus og sement, med svart rekkverk langs kanten. Vannet er grumsete brunt etter de uvanlig store nedbørsmengdene den siste uka. Midt i elva ligger en veltet handlevogn.
Jeg får straks øye på en knoppsvane – nebbet er blekt, fjærdrakten gråspraglet, en ungfugl. Den har en ring rundt foten med koden E128. Når jeg rapporterer funnet til ringmerking.no får jeg vite at den er omtrent halvannet år gammel og at den på slutten av fjoråret forflyttet seg fra Østensjøvannet til Sandvika hvor den har oppholdt seg siden, ofte sammen med andre svaner, opp og ned Sandvikselva, av og til med en avstikker til Engervannet. Den svømmer bort til meg, stopper ved bredden i håp om mat før den svømmer videre bort til handlevognen og gnager litt alge av stålgitteret.

(saken fortsetter under annonsen).

Keyks bestemte seg for å reise sjøveien til Delfi for å besøke orakelet og be om en forklaring på de merkelige hendelsene som hadde utspilt seg. Alkyone tryglet ham om å la være. Hennes far, Aiolos, vindenes hersker, holdt vindene fanget eller slapp dem fri, alt etter hva de høyere gudene beordret, og Alkyone hadde selv god kjennskap til farene som truet til sjøs. Hun var bekymret for at Keyks skulle omkomme på reisen, men han var ikke til å overtale og så snart det lot seg gjøre samlet han mannskapet og seilte ut på Middelhavet.

Broa er bare et steinkast fra stasjonen. Det er til og med skiltmerka til ”Løkke Bro Claude Monet”. Monets maleri av Løkke Bro er malt om vinteren, landskapet nesten helt åpent, på en lokasjon litt lenger nede – broa ble flytta og restaurert i 1977 – men den er likevel gjenkjennelig, en symmetrisk dekorert støpejernsbro som spenner i en bue fra den nyklipte plenen langs kanten av et boligfelt og over til et belte av tett skog på motsatt side. Idet jeg skuer ut over elva fra midt på broa registrerer jeg kjapt vanlige arter som kvinand, låvesvale, gråspurv og fiskemåke. Jeg får øye på enda en knoppsvane – denne er voksen og merka Y627 og går visst under navnet Svano, en hannfugl som levde i fangenskap på Ekeberg i mange år og som etter at han ble satt fri har oppholdt seg i Sandvika.

Ute på havet, etter at mørket hadde senket seg, kom østavinden blåsende mot skuta til Keyks, akkurat som Alkyone hadde fryktet. Snart var det stiv kuling. Om og om igjen løftet bølgene skuta til himmels bare for å kaste henne tilbake mot dypet. Regn dundret, torden brølte, lynnedslag flerret opp den svarte natten. Bølgene smadret nådeløst mot treverket til det begynte å sprekke og skroget fyltes med vann mens regnet og spruten fra bølgene strømmet inn ovenfra. Keyks og mannskapet kjempet forgjeves mot stormen. Idet Keyks innså at han snart kom til å drukne ba han havguden Poseidon om å sørge for å bringe liket hans tilbake til hans elskede Alkyone.
I mellomtiden ba Alkyone til Hera om å beskytte Keyks på reisen, men det var allerede for sent. Drømmeguden Morfevs ble sendt for å informere Alkyone og om natten åpenbarte han seg for henne i Keyks’ skikkelse og videreformidlet hva som hadde skjedd. I fortvilelse løp Alkyone ned til havet for å drukne seg. Der så hun et lik flytende på grunna. Idet hun nærmet seg så hun at det var Keyks. Knust av sorg stupte hun ut i bølgene, og i samme øyeblikk ble hun forvandlet til en isfugl.

Det var Zevs som hadde gitt Aiolos instruks om å sende stormen mot Keyks. Grunnen skal ha vært at han mente Keyks og Alkyone næret for høye tanker om seg selv. De var så vakre at de pådro seg de høyere gudenes sjalusi og var attpåtil innbilske, ga hverandre bare halvt i spøk tilnavnene Zevs og Hera, som om de kunne utfordre de høyeste gudene med skjønnheten sin, som om de trodde Zevs og Hera ikke fulgte med på hva de sa på soverommet. Når gudene fikk se hvor sterk kjærligheten deres var ble det derimot vanskelig å forbli nådeløs. Rørt av Alkyones udødelige kjærlighet til Keyks så gudene i nåde til dem og forvandlet begge til isfugler – disse kaltes Halkyonfugler.


Zevs beordret at Alkyone kun skulle legge egg midt på vinteren, men de sterke vindene skylte stadig vekk eggene hennes ut i havet. Alkyone var fortvilet, men greide til slutt, med hjelp av de andre gudene, å overtale Zevs til å opprette de såkalte ”Halkyon-dagene”, fjorten milde dager i ukene like før og etter vintersolverv da Aiolos sørger for at det forblir vindstille slik at isfuglene kan hekke i fred nede i havkanten. ”Halcyon days” har i ettertid blitt en generell betegnelse for rolige, trygge dager, en periode man lengter tilbake eller gleder seg til. Det kan handle om kjærlighet eller barndom – Walt Whitman knyttet dem til alderdom, til de fredelige årene etter at ungdommelig uro har lagt seg. I virkeligheten hekker den vanlige isfuglen i hull ved ferskvann om sommeren og ikke i flytende reir ved saltvann om vinteren, og bruker opptil tre uker på å ruge ut eggene pluss over tre til på å mate ungene før de forlater reiret, men dette visste ikke antikkens grekere og romere.

Hos polynesiere hersker maskaraisfuglen over vinden og bølgene i Stillehavet. Som hos grekerne og romerne knyttes isfuglen til kontroll over vindkreftene og lengsel etter ro. Isfuglen var noe de forholdt seg til i dagliglivet – kanskje den reagerte raskere enn mennesker på kommende uvær, på samme måte som småfuglene i Norge om vinteren reagerer raskere enn mennesker på kuldebølger eller dyr generelt gjemmer seg for lyn og torden timesvis før det slår til.

Jeg prøver å få øye på reirhullet jeg har lest skal befinne seg langs elvebredden like nord for broa. Isfuglparet i Sandvika ble oppdaget i april 2016, og har siden da tiltrukket en jevn strøm av fuglekikkere. Som ulvene i Østmarka er de et skimt av håp, tegn på naturens tilpasningsdyktighet under vanskelige forhold. Siden mange av elvene i Europa enten har blitt rørlagt under jorden, lagt i kanaler av betong eller blitt gjenstand for flomregulering som kan føre til oversvømmelse av reirhullet, må isfugler være forsiktige med hvor de hekker. I noen tilfeller kan de prøve på nytt et annet sted hvis det første forsøket mislykkes. Jeg får ikke øye på reiret – det er greiner i veien – og ser ingen tegn til isfugl. Siden de også har blitt observert lenger oppover elva bestemmer jeg meg for å gå en liten tur.

Ifølge historien om Keyks og Alkyone kan kjærligheten overvinne alt, til og med døden, men når det er sagt så er det bare noen få av ungene som overlever til voksen alder. Foreldrene passer godt på dem så lenge de befinner seg i reirhullet, men etter at de har blitt kastet ut får de ikke komme tilbake. Noen drukner mens andre mislykkes med å skaffe seg føde eller blir tatt av rovdyr. Til og med voksne isfugler overlever sjelden mer enn én hekkesesong – generelt sett overlever bare en fjerdedel av både unger og voksne fra en hekkesesong til den neste. Kulde, sult, katter og rotter, mink og mår, forurensning – de har mange utfordringer å hanskes med.

Jeg følger gangstien nordover langs elva som er delvis skjult bak krattet. En bokfink synger fra kanten av stien, sittende på en grein et par meter over bakken hvor den gjentar den samme melodien om og om igjen med små variasjoner. Jeg ser blåmeis og grønnfink, gråtrost og svarttrost, linerler. Lenger oppe hører jeg bjeffing fra en inngjerdet plen, Kjørbotangen Hundeluftegård, hvor flere hundeeiere sitter på benkene i skyggen mens hundene frigjort fra båndtvang hilser på hverandre eller løper omkring. Forbi hundegården kommer jeg til enda en bro hvor jeg krysser elva igjen. En siland padler mot strømmen, forsvinner under broa og fortsetter oppover på den andre siden. Grønnskjæret i de svarte hodefjærene glinser i sola. I bakgrunnen fortsetter bokfinken å synge. Den frodige blandingsskogen er en lomme av mangfold omringet av bebyggelse. Snart er det en motorvei til høyre og deretter stopper naturstien ved noen lagerbygninger. Det fins sikkert en vei rundt, men jeg snur.

På engelsk kalles isfuglen kingfisher og på svensk kungsfiskare, kanskje en referanse til Keyks, kongen som omkom til havs og ble reinkarnert som fiskeetende fugl, men dette er usikkert. Det norske navnet stammer antageligvis fra tysk og dansk, og kan komme av at intakte eksemplarer har blitt funnet frosne i is. Når vannet fryser til, hender det isfugler stuper ned gjennom hull i isen for å fiske og drukner eller fryser fast. Mange omkommer også i plutselige kuldebølger – isfugl som hekker i kalde strøk trekker vanligvis sørover om vinteren.

Idet jeg følger elva nedover igjen ser jeg en liten fugl fly inn i skjul nede i vannkanten bak en overhengende grein – strandsnipe, to stykker, kikikikikikiki, de flyr kjapt videre. Det er også en flaggspett – sannsynligvis en unge med foreldre – skjult inne i løvverket et sted; jeg hører lyden men ser den ikke. Et ekorn klatrer i greinene like ved; i buskene langs stien er det pilfinker.

Isfugler figurerer ikke i norske folkeeventyr, inngår ikke i norsk tradisjon. De ble konstatert hekkende i Norge for første gang i 1962 og er varmekjære fugler. Utbredelsesområdet ser ut til å utvide seg nordover i takt med global oppvarming – sånn sett er de indikatorer på klimaendringer. Siden de er følsomme for forurensning er de også indikatorer på vannkvalitet – da vannet i Norge generelt sett er rent i forhold til i resten av Europa fins det muligheter for at de kan etablere seg flere steder i landet. Samtidig blir de kuldekjære fuglene som er spesielle for Norge stadig sjeldnere.

Tilbake ved Løkke Bro stuper en vintererle ned under broa. Sola er framme og trærne og himmelen reflekteres i den uberørte vannflaten som skjuler den sterke strømmen. Så ser jeg den, selv om den er langt borte gjenkjenner jeg den umiddelbart – en skinnende asurblå pil fyker lavt over vannet oppover elva og forsvinner rundt hjørnet. Et par minutter senere får jeg øye på den igjen – den styrter frem fra reirplassen og ned, lander på en overhengende grein hvor den stopper i noen sekunder og ser seg om før den nikker med hodet for å beregne avstand og deretter stuper kjapt nedi elva hvor den dykker gjentatte ganger like under overflaten før den forsvinner bak vegetasjonen igjen. Ryggen og stjerten gløder i blå og cyan fargetoner mens undersiden er rødoransj og nebbet er langt og svart med noe rødt. Reflektert i sollys funkler oversiden i krystalliske fargetoner som forandrer seg avhengig av vinkel, men fargene fremstår som dunkle i skyggen og den er forbausende vanskelig å få øye på når den sitter inne i buskaset.

Snart er det to av dem som flyr ut av reiret etter hverandre. Flere ganger flyr de nordover rundt hjørnet og tilbake. Siden de to fuglene er ute av reiret samtidig og stadig kommer tilbake, regner jeg med at de har unger de mater. De har hatt god tid til å ruge ut eggene i løpet av mai. I Norge kan de greie to kull i året, lenger sør opp til tre eller fire kull. De er for langt borte og for kjappe til at jeg kan bedømme om det er småfisk, insekter, krepsdyr eller rumpetroll de bærer hjem til ungene.

Skyene over trærne mørkner, det tordner. Låvesvalene blir plutselig veldig aktive, stuper frem og tilbake, fanger insekter like over vannflaten mens en kjølig vind kommer gufsende. Dråper faller på vannet som et teppe som gradvis nærmer seg foran en klynge blytunge skyer, stuet sammen over åsene. Stormsenteret er på vei hitover. Plutselig høljregner det. Selv om jeg har med paraply blir jeg fort gjennomvåt i den sterke vinden. Jeg vurderer å vente en time eller to i håp om at uværet kommer til å gi seg, men det viser det ingen tegn til, så jeg begynner å bevege meg nedover mot stasjonen.

 

Litteratur

”The Myth of Halcyon – The Halcyon Days”. I: Greek Myths & Greek Mythology. Forfatter ukjent. Oppsøkt 3 juni 2017.
Hauge, Kjell-Ove. ”Knoppsvane Cygnus olor”. I: J. O. Gjershaug, P. G. Thingstad, S. Eldøy og S. Byrkjeland (red.): Norsk fugleatlas. Klæbu: Norsk Ornitologisk Forening, 1994:54.
Higgins, P. J. (red.). ”Todiramphus sanctus Sacred Kingfisher”. I: Handbook of Australian, New Zealand & Antarctic Birds. Volume 4, Parrots to dollarbird. Melbourne: Oxford University Press, 1999: 1184, Plate 53. Oppsøkt: 13 juli 2017.
Hogstad, Olav. ”Råkefugler”. I: Norges dyr – Fuglene 3. Fagredaktør: Olav Hogstad. Ass.redaktør: Arne Semb-Johansson. Bilderedaktør: Ragnar Frislid. Utbredelseskart: May-Brith Leland. Oslo: Cappelen, 1991: 97-99.
Ovid. The Metamorphoses. Oversatt til engelsk av A. S. Kline. Oppsøkt 6 juli 2017. Poetry in Translation (www.poetryintranslation.com), 2000.
”Fargemerking”. Oppsøkt 5 juni 2017. ringmerking.no.
”Kingfisher”. I: The Royal Society for the Protection of Birds (RSPB). Oppsøkt 5 juli 2017.
Viker, Morten. ”Isfugl Alcedo atthis”. I: J. O. Gjershaug, P. G. Thingstad, S. Eldøy og S. Byrkjeland (red.): Norsk fugleatlas. Klæbu: Norsk Ornitologisk Forening, 1994: 294.
Vinje, Marianne og Sidsel Hvaal. ”Derfor står fugleentusiastene på Løkke bru”. I: Budstikka.  Publisert 30 april 2016. Oppsøkt 3 juni 2017.
Whitman, Walt. ”Halcyon Days”. I: Complete Poetry and Collected Prose (red. Justin Kaplan) (Leaves of Grass (1891-92)). New York: The Library of America, 1982: 617.

SLUTT