Essay

Evolusjon som tro

Jeg kan ikke tro på noe jeg ikke ser, men av og til kan jeg ikke helt tro det jeg ser.

DATO: 04.09.2017 / AV: Marianne Haugen

Vi blir vel alle salige når vi ser en vakker solnedgang, skogens fantastiske farger, kjenner lukter, ser dyreliv, eller storslåtte fjell som stiger rett opp fra havet. Selv er jeg særlig svak for øyeblikk hvor naturen og moder jord viser seg fra sine beste sider. Beina letter fra bakken, og troen på en suveren skaper kommer krypende. Kanskje dreier det seg ikke bare om en svakhet, eller tilbøyelighet. Naturen ser virkelig ikke ut som den rotete og hardtråkka prosessen jeg vet den er. Den viser seg for meg som et ferdigstilt og genuint verk. Når kreasjonisten vekkes i meg, er det slettes ikke troen på noe jeg ikke kan se som melder seg. Det er motsatt: det utrolige i det jeg ser.

Så går det ikke lenge før jeg er tilbake i virkeligheten, og lovpriser den kunnskapen jeg har. Jeg gleder meg over at naturen og jorda virkelig har utviklet seg slik den har, og fortsatt utvikler seg. Men fortsatt rammes jeg stadig vekk av en underlig følelse, eller pirring, som arter seg som en mistanke, som da vi hadde zoologi i første semester, og foreleseren sa: «… og så har vi en liten gruppe organismer som kalles mosdyr. Nå går vi videre til neste.»  
Evolusjonen rydder vel opp og fjerner alle som ikke utgjør noen vesentlighet som ledd i næringskjeden og økosystemet. Alle med unntak av noen, tar jeg meg i å tenke. Det som er felles mellom den religiøse erfaringen av storslått natur og mistanken som melder seg ved professorens forbigåelse av den uviktige organismen er kanskje en kreasjonistisk tilbøyelighet som finnes i oss alle.

En ukarismatisk og udugelig art
Noen er viktigere enn andre, noen bidrar mye og noen bidrar litt. Det finnes en forestilling i meg om at en art må ha en eller annen funksjon, hvis ikke ville det ikke vært noe seleksjonspress for den. På en måte ønsketenker jeg at de artene vi har på jorda i dag er tilpasset nærmest til det optimale og at alle har en viktig og funksjonell rolle. Det er vel derfor det er så viktig å ta vare på det biologiske mangfoldet? 

Jeg studerer mosdyr. Ofte, når jeg skal fortelle at jeg studerer mosdyr, får jeg reaksjoner som «åå, det er de insektene som lever i moser!?» eller: «Moser? Jeg trodde du drev med dyr, og ikke blomster?». Men nei, mosdyr er ikke dyr som lever i mosen, ei heller er de moser. De er små, kolonidannende virvelløse dyr som lever akvatisk, på stein eller på andre gjenstander i havets eller innsjøens dyp. Jeg pleier å forklare at de er som rur som ligner på koraller eller lav, og som oftest finnes i sjøen. Da begynner folk å danne seg et bilde av hva jeg mener. Selv jeg, som snart har en mastergrad i biologi, var ikke helt sikker på hva mosdyr var for noe, før jeg begynte å jobbe med dem. Grunnen til at jeg nevner disse små krabatene, er fordi dette er et eksempel på arter som vi har lite kunnskap om, og som vi trolig hadde klart oss uten. Det på lik linje med en viss prosentandel av de 400 000 beskrevne artene av biller som finnes. Hvordan i all verden kan det være behov for 400 000 forskjellige arter med biller?

Alle har roller i naturens samspill
Evolusjon og geologiske prosesser har gjennom milliarder av år skapt et mylder av liv. Både primitive og komplekse dyr som oss. Høyerestående og superkarismatiske dyr som kyr, ulv, fisk og rev har som kjent viktige roller i naturens samspill. Enten de er med på å holde vegetasjonen ved like, livnære oss mennesker eller holde smågnagerbestander i sjakk, så spiller de store og viktige roller i økosystemet. I dag er dette samspillet blitt så innviklet og avhengig at vi snakker om katastrofale «kaskadeeffekter» dersom et ledd i næringskjeden forsvinner eller øker i omfang. Som en levende organisme og som et ledd i næringskjeden og av økosystemet, forventes det altså at organismen bidrar og gjør sitt. Ville ikke evolusjonen da ryddet opp og fjernet de som ikke var vesentlige?

Å tro på naturvitenskapen
Den lille kreasjonisten i meg begynner likevel noen ganger å tvile. At fagfolk og forskere ikke vet noe mer om arter enn at de eksisterer. Hvorfor gjør de ikke det? Hvorfor klarer de ikke å tilegne seg kunnskap om artene som finnes på jorda? Hva er det de skjuler? Og hvordan har evolusjonen klart å skape 8000 arter av en tilsynelatende kryptisk, ufunksjonell organisme, og ikke minst, hvorfor har evolusjonen skapt 400 000 arter med biller? På den andre siden, hvorfor ville en suveren skaper lage 400 000 arter med biller? Jeg kan se det for meg – 400 000 forskjellige biller og 8000 forskjellige arter av mosdyr sammen på Noas Ark med resten av de 1, 9 millioner artene som vi vet om.

Manglende beviser og flere hull i fossilrekken er ifølge kreasjonistene alt vi trenger for å forstå at evolusjon ikke skaper gradvise forandringer og tilpasninger hos arter. Og manglende forskning og kunnskap om enkelte organismer er selvsagt ikke grunnet i manglende ressurser, men i det faktum at det er noe skummelt med disse organismene som vi ikke ønsker å få frem i dagslys, i alle fall ifølge dem. Selvsagt er jeg enig i at det er noe mystisk med artene vi ikke kjenner til, men om det er grunnlag for å skape konspirasjonsteorier, det er jeg uenig i. Denne mystikken, storslåttheten og undringen som naturen skaper og gir meg, er for meg min religion. Du kan ikke se evolusjonen finne sted akkurat nå, på samme måte som du ikke kan se den guddommelige skaperen. Kanskje er det et iboende ønske hos oss mennesker å ikke forstå alt? Ønsket om noe mer, noe storslått, noe uforståelig? Selv om evolusjon kan oppfattes og forklares ned til den minste celle, er det nærmest umulig å oppfatte den akkurat her og nå. Dette gir oss den uforklarlige, mystiske og svevende følelsen som vi mennesker søker etter, og som mange finner i religionen, men som jeg finner i naturvitenskapen.

SLUTT