Dobbeltmoral

Kjefter på barns skjermbruk (mens vi sjekker LIKES på Facebook-posten vi la ut)

I en serie på Harvest har vi debattert barns skjermbruk. Men vi voksne er vel de største barna her.

DATO: 28.03.2017 / AV: Kjetil Østli / Ill: Elin Svendson

Her forleden skjedde noe vidunderlig. Barna mine kom hjem fra skole og barnehage og fortalte uoppfordret hva de hadde lært og opplevd. Før vi rakk å respondere, lå de bøyd over leksene, to spilte Stigespillet, konsentrerte, for de ville så gjerne bli raskt ferdig.
- Mine barn, hva haster slik? Spurte jeg.
- Far, vi vil ut i gata og leke, såklart.
- Ut og leke? Leke hva? Hvor? Hvorfor?
- Så rart du spør, far. Vi skal jo bare ut til alle vennene der ute og leke helt til dere roper oss inn.
- Såklart, men etter middag! Svarte min vidunderlige kone, som har store bryster og høy IQ og EQ og som sammen med meg lager all maten fra bunnen av, kortreist, slik at fisken, kornet og kjøttet ikke er fraktet over store verdenshav og dermed skader kloden barna skal arve.
- Herlig! Svarte barna.
- Men da må vi få være lenge ute! Vi skal leke boksen går, vi skal hoppe paradis, skate, kaste på stikka og spille fotball og ha ”tråd over veien”.  
Så løp de ut, til en horde av barn som ventet hoiende.
Vi voksne så på fra vinduet, arm i arm, og gråt noen tårer over barn nå til dags. Tenk at de er så lite interesserte i skjermer og TV, Pokemon og Minecraft. Tenk at de er så flinke til å fylle døgnets våkne timer med lek og sosialt samvær. Våre barn trenger ikke aktiviseres med sport og spill, de trenger ikke hjelp når de kjeder seg!

Og med barna ute hadde vi voksne plutselig mye tid til overs. Jobb gjør vi jo ikke utenfor jobben. Mail sjekkes jo ikke på kvelden. Ikke sosiale medier heller. Og Netflix har vi jo kuttet ut. Så vi pulte en del, som kaniner faktisk, oppå vaskemaskiner og under designsofaer, og leste ferdig Ulysses og Elena Ferrante, og fortsatt hadde vi tid til overs, så vi pulte også våre deilige elskere og lagde surdeigsbrød med dem mens vi høytleste poesi. Så kom venner over. Vi pulte mer og drakk og diskuterte om livet gikk fort eller sakte, vi pratet om kunstfilmen Last Year in Marienbad  og gleden ved å være til i et stort og øde solsystem noen stakkels år. Det var en fin kveld.

Nei, nei, stopp. Akkurat denne dagen spiste familien vår lunch nær Mathallen i Oslo. Et av barna mine forsvant for å lete etter pokemons, et annet lå hjemme og la ut filmer med seg selv på Music.ly. Siden jeg ikke så dem, tenkte jeg ikke på dem. Jeg tenkte på de fem på nabobordet. To voksne og tre barn, alle stumme i hver sin skjerm. Alle. ALLE!
Dette er jo uoriginalt å kritisere. Men kan man si bittelitt? Om at vi nå bytter ut iPhone 6 med 7, at vi villig er pålogget (ikke dere, så klart, men jeg), at konsentrasjonen faller (ikke hos dere flinke, så klart, men hos meg), at bøker forlates etter ti sider (ikke hos dere, men hos meg), at en del av oss lar barn bli med på et eksperiment som vi selv er for umodne og avhengige til å se rekkevidden av?

Nei, det er også for teknologihysterisk å si. Feil er det sikkert også. Men kan vi nevne barnas irritasjon når de må legge bort iPoden? Uroen i oss når barn ikke vil møte venner eller gå på trening fordi de vil spille eller se på YouTube i sofaen? Synet av gamle brettspill og leker som står urørt? Og vår eget sjokk da vi på trikken til jobb merker at vi har glemt telefonen hjemme? Nei, det er moralisme. Det er ingenting å diskutere her. Det er dessuten sikkert feil.
Men forfatter av bok om nettavhengighet, Nicholas Kardaras, gir seg ikke, i New York Post, i saken It’s ”digital heroin”: How screens turn kids into psychotic junkies, som ble ekstremt viral, ironisk nok:
- Mange foreldre ser negative effekter av barnas skjermbruk. Sinne og irritasjon, barn som kjeder seg uten å finne på noe, som blir apatiske, uinteressante og uinteresserte når de ikke er i skjermen sin.
Men situasjonen er mer alvorlig enn som så, skriver han.
– iPad, smarttelefoner og Playstation er digitale ”drugs”, studier viser at teknologien påvirker barnas (og våre) hjerner på samme måte som kokain. Teknologien er så stimulerende at den booster dopamin-nivåene voldsomt, som ved sex. Skjermene er like avhengighetsskapende som heroin, sier Kardaras og forskere.

Som den feilaktig drapsdømte gutten sier i den ferske Amanda Knox-dokumentaren: - Sex? Jeg var data- og spillgutt! Jeg hadde Playstation. Hvorfor skulle jeg da tenke på sex?
Vel. Ok. Jojo. Det samme sa man om teater, kino, TV. Jo, sier studiene, men det nye er at ”dopet” bare blir sterkere, mer stimulerende og mye mer tilgjengelig, alle har det jo i hendene. Lineær TV, verdens hittil sterkeste medium, er på kort tid byttet ut. Voksne er like ille, de bytter nå ut sex med en varm Mac over skrittet.
Vel. Ok. Jojo. Men dopamin er jo ufarlig, det er selve feelgood-hormonet!
Ja, og det er derfor noen av oss blir avhengig av den nye teknologien, og det er derfor folk som ikke er avhengig fremstår så kjedelige, irriterende, moralistiske. Alle som er avhengige blir sure og usikre på folk som ikke er det.

Bør vi gjøre noe? La oss se hva hjernene bak våre nye medievaner, stjernene innen spill- og datateknologi, tenker. Steve Jobs: motstander av skjermer til egne barn.
Sjefer i Silicon Valley: sender barna til anti-skjerm-skoler. Googlegründere Sergey Brin og Larry Page: gikk på Montesorri-skoler, som Amazon-sjef Jeff Bezos og Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales, ifølge New York Post-artikkelen.
Mens vi? Vi sjekker Facebook på dass, tekster mens vi sykler og kjører bil, kommenterer på nettet mens barna må legge skjermen bort.
Voksne kan ikke lenger veilede barn, for vi er blitt barn selv. Bare i smug, når de egentlige barna ser barnetv eller sover, når vi er på jobb, på do. Har det skjedd noe nytt? Nå da? Nå da? Men nå da?
- Pappa, kan vi få låne telefonen din, det er kommet nye Pokemons?
- Hva?! Nei, nei. Les bok, lek med noen, bygg trehytte, som vi gjorde da vi var unge!
- Men jeg kjeder meg!
- Lær dere å kjede dere! Det lærte vi da vi var unge.
- Men pappa, du sitter jo selv med telefo...
- ...Hva er det med dere? Dere må ut! Glem Ipod, konsentrer dere om leksene! Dere er late! Oi. Ny melding: Min siste tweet ble retweetet 11 ganger. Det er bra, altså. Har noen sett mobilladeren? Hvem har tatt laderen!

Du har lest en gratis artikkel på Harvest. Hvis du vil ha flere, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk. 
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084. 
Eller en fast sum som støtteabonnent her.

SLUTT