Biologi

Monsen-koden

Hvorfor ser en million nordmenn på Lars Monsens TV-programmer? Hvorfor følger halve Norge Hurtigrutas ferd oppover kysten? Svaret gir Dag Hessen deg. Tips: Det handler om følelser.

DATO: 11.10.2013 / AV: Dag O. Hessen

Lars Monsens spektakulære solokryssing av Alaska (riktignok ledsaget av hunder og håndholdt kamera som brakte ferden ut til en million nordmenn), ble et vendepunkt. Den revitaliserte en begeistring for livet der ute som kan gjenkjennes fra Nansens beskrivelser fra strabasene i isen, og ikke minst Helge Ingstads Pelsjegerliv. Monsen ble helt og forbilde både som en litt rufsete type som oppleves som naturlig – og fordi han representerte noe som har gått tapt i sofakroken og ved kontorpulten – følelsen av å leve. Fare, risiko, spenning,  slit, frost; alt det den polstrede, overtrygge, null-risiko tilværelsen mangler.  Også følelsen ved å ligge på ryggen i gresset eller sitte der på toppen og bare kjenne på gleden ved å være til og høre til. Og så kontakt med den natur vi i hele vår forhistorie har vært en del av, men som er blitt en fremmed.
Monsen-koden er derfor ikke så vanskelig å knekke, og den henger sammen med noe mer ubegripelige suksesser som de værbitte gamle mennesker blant værbitte gamle hus  i ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu”  og den formidable boksuksessen Hel ved. Hel ved som begrep er essensen her, den mest rosende karakteristikk vi kan en kamerat her til lands, gi altså som kjernekar og helstøpt – en aning traust kanskje, men i alle fall ærlig og fremfor alt naturlig. 
Jeg tror ikke Lars Monsen startet det, men han katalyserte det, og vendingen som kom omtrent ved årtusenskiftet, da det ble en påtakelig større interesse for å komme seg ut. 
Selve det menneskelige prosjekt, kulturbyggingen,  har i stor grad dreid seg om å markere avstand til natur, det primitive, barbariske, sanselige – kort sagt det dyriske. Essensen ved det å være menneske innebar å være vesensforskjellig fra dyr, kultur var motsatsen til natur, og foredling dreide seg både om å temme naturen og å temme mennesket til kulturell adferd. I stor grad var ønsket om å fjerne seg fra dyrene moralsk begrunnet. Dyr var amoralske, de opptrådte umoralsk ut fra en menneskelig målestokk, og mennesker i naturen var barbarer; hengitt sine lyster og laster. De siviliserte byborgere derimot gikk pent antrukket i kirke, opera og teater. 

Behovet for å nedtone naturen i mennesket ble imidlertid koblet sammen med en forestilling også om å fjerne mennesket fra naturen. Barbariske, ville og lavtstående folkeslag rådet i skogene, de levde usiviliserte og usle liv preget av skitt og sykdom  i huler og stråhytter, og selv om enkelte som Montaigne, Linné og Rosseau kunne se disse menneskene i et romantisk skjær, så var det til langt ut på 1930-tallet både legitimt og naturlige å betrakte dette som lavere utviklingstrinn i menneskehetens historie, nivåer som vi i vesten gudskjelov hadde lagt bak oss. Også rent fysisk har det åpenbart fra tidlig i menneskehetens historie vært et behov for å bokstavelig talt gjerde naturen ute, den truende naturen som representerte klør, tenner, død og lemlestelse. Hangen til den lune hulen og den trygge kretsen omkring leirbålet har derfor også en evolusjonær komponent. Det meste av det vi definerer som kulturelle aktiviteter foregår i byene, og det menneskelige liv utspiller seg på mange arenaer, hvor naturopplevelse er én blant mange som ikke behøver å være hverken viktig eller riktig for alle. Jeg tror den er viktigere enn vi er klar over, og at det er et (ubevisst) udekket behov for naturkontakt..
Det er flere faktorer som skulle bidra til å reversere flukten fra naturen, men først og fremst reflekterer det et erkjent savn. En gammel kjær venn var blitt borte blant asfalt og høyhus, og det ble en lengsel etter natur som ikke kunne dekkes av byens friserte parker. Nettopp parkene reflekterer for øvrig savnet av natur i byen, den klassiske parken er formet etter modell av savannen – det landskapet som har preget oss gjennom det meste av vår forhistorie – og når selv urbanistene blant oss skal fremheve hva de setter mest pris på ved byen, så kommer parkene høyt på lista. Historisk representerte også romantikkens en lovprisning av det naturlige, ufordervede og antatt riktige ved et liv i kontakt med naturen, samt at naturen etter hvert som menneskene ble flere og ulvene færre, framsto mer som eksotisk enn truende. På 1700-tallet oppsto også forestillingen om «den edle villmann», via Montaigne, Linné og Rosseaus romantiske betoning av det naturlige liv som det riktige.  Dette var imidlertid blaff. Det blir stadig flere av oss, og stadig flere boer i byer, og stadig færre har evne, lyst eller fantasi til å oppsøke natur – inntil nylig.

Det vestlige menneske, og nordboeren i særdeleshet, har «vendt tilbake til naturen» i betydelig grad, men med vidt forskjellige motiver og på vidt forskjellige måter. I stor grad innebærer det at man har tatt naturen i bruk, at naturen er blitt arena for tilrettelagte eller motoriserte aktiviteter hvor skog, vann, fjell og karismatiske dyr utgjør distanserte kulisser mer enn opplevelser. Noen av disse «vende-tilbake-til-naturen» aktivitetene er i seg selv en trussel mot natur. Natur opplevd fra snøscooter kan nok i og for seg betegnes som naturopplevelse, men man er her tilskuer til naturen og ikke deltaker i den. Gjennom-vinduet eller gjennom-skjermen naturopplevelser ligger svært langt fra naturinnlevelse, men det skal innrømmes at det er vanskelig å trekke skarpe grenser her. 
Den moderne naturopplevelse reflekterer også trender og status. Et segment går birken, et annet (men litt overlappende) drar på fisketurer, fjellturer og krysser Grønlandsisen. Et tredje, yngre, og raskt voksende segment er ekstremsportere av ulik avskygning hvor kicket er målet, ikke naturen. Det er en forskjell på en langsom klatring opp en fjellvegg, og et hopp utfor den samme veggen. Jeg skal ikke hevde at det ene er mer verdt enn det andre, men det er en vesensforskjell. 
Det er status å søke kicket, og dermed er det en trang man gjerne eksponerer. For eksponeringsbehovet finnes også på de ulike naturarenaer, og der er ikke helt nytt. Nansen og Ingstad visste å iscenesette seg, den gang gjennom bøker. Klatrere har alltid gjort det, men i ulik grad, og om ikke den moderne ekspedisjonsdeltaker får formidlet sine bragder og lidelser ned til close-ups av frosne tær med håndholdt kamera i teltet, så blogges, tvitres og facebookes det på bred front. Lars Monsen ikke minst – det var jo grunnen til hele suksessen, men så skulle han også leve av det. Faren er at formidling av opplevelsen skygger for opplevelsen, men det får nå være opp til den enkelte.

Så har også turtallet i livet økt. Vi spiser, snakker og går raskere, og presser stadig mer inn i døgnets 24 timer. Og i tråd med dette så blir naturopplevelsen avspist med en heseblesende joggetur i skumringen mellom siste møte på jobben og kjøring av barn til aktiviteter. Eller i beste fall at man hiver seg i bilen lørdag morgen, går på en topp eller to, hiver seg i bilen og kjører hjem til kjeft og dårlig samvittighet fordi man ikke har stilt opp på hjemmebane.
Det er her Monsen kommer inn. For natur har kvaliteter ikke bare ved hva den har, men også hva den ikke har – som støy, tidskrav og det heseblesende kappløpet gjennom livet, hele tiden litt etter skjema. Som Jan Magnus Bruheim runder av i «Den annsamme»: 
Slik jaga han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på vegen
men nådde han aldri att.

Det er her også vedhogging, livet på det veiløse bruket mellom fjord og fjell og alt av langsom tids kommer inn. Og Lars Monsen bød på alt; langsom tid ved bålet, farer og mestring, liv på en annen måte – og personifisert av en person som i seg selv framsto som ekte. Det hadde bygget seg opp et behov, vi følte på et savn i våre polstrede, men heseblesende liv, og kryssingen av Alaska viste oss hva vi savnet.  Aldri har salget av telt, soveposer og reiser vært større. Det handler ikke å melde seg ut, for livet foregår nå engang stort sett i byene og byr på gleder her også, men det er de grønne oaser av natur og tid som mangler.
Jeg leste Nansens bøker tidlig, og jeg drømte om å gå over Grønlandsisen. Nordpolen framsto ikke like forlokkende kanskje, men med Ingstads Pelsjegerliv – opphavet også til Monsens ferd, kom selve drømmen. Jeg har aldri fått levd ut den drømmen, det har aldri blitt tid. bare opplevd. Jeg har drømt om å et år i fangsthytte på Svalbard, men heller ikke det lot seg gjøre. Fanget av livet. Og ja, jeg har opplevd gylne øyeblikk både i Canada og på Svalbard, i Amazonas og på savannen, men bare som korte glimt. Selv ikke et år på fjellet har jeg fått til, for å være helt ærlig – ikke engang en måned. Og årene går. Derfor fulgte også jeg Lars Monsen. Når vi ikke får levd ut drømmen selv, får noen andre gjøre det for oss…

HARVEST ER GRATIS og oppdateres jevnlig med saker om mennesker og natur. Vil du ha en ukentlig oversikt over våre beste saker? Trykk her  

SLUTT