Debatt

Mer mat, mer penger, mer vekst?

Mer mat og mer penger i verden vil hverken mette flere mager eller fylle de fattiges lommebøker. En grønn vekst vil heller ikke løse noen miljø og klimaproblemer, men kan i beste fall utsette dem.

DATO: 23.06.2014 / AV: Mikael Bergius

Ideen om at fortsatt vekst er bra er et syn som, med et visst unntak av Miljøpartiet de Grønne, er relativt ubestridt blant politiske partier i Norge, og internasjonalt. Mer vekst er noe man ikke stiller spørsmål ved. Det er bare slik det er. Vekst sees på som et mål på fremgang og som et middel for utvikling. Alle våre store samfunnsutfordringer plasseres gjerne innen dette kvantitative rammeverket styrt av fortsatt vekst. Verdens sultproblemer skal løses gjennom økt matproduksjon, fattigdomsproblemet skal løses ved å generere mer kapital i form av global økonomisk vekst, og miljø- og klimautfordringene skal løses ved å gjøre den økonomiske veksten grønn. Men det er ikke fullt så enkelt.  

I forbindelse med landbruksoppgjøret har det vært skrevet og ment mye om mat og matproduksjon. Uansett hvem som har kommet til orde så er det én ting som stadig repeteres: verden trenger mer mat. Dette settes gjerne i sammenheng med at det idag er 1 milliard mennesker som sulter og at vi i 2050 har ytterligere 2 milliarder mager å mette på kloden vår.

Verdens matproduksjon er stadig økende. Ifølge statistikk fra FNs mat og jordbruksorganisasjon, FAO, så har den globale matproduksjonen siden 1960-tallet økt med mer enn en tredjedel per person. Samme organisasjon melder også at det i 2009 var omlag 2800 kalorier tilgjengelig per person, mer enn nok til å gjøre oss alle gode og mette. Til og med etter at en tredjedel av maten har blitt kastet, etter at en like stor andel av kornproduksjonen har gått til produksjon av kjøtt, og etter at nesten halvparten av USAs mais har gått til biofuel, så er det fortsatt nok mat til alle. Faktisk utgjør den totale matproduksjonen i verden idag 1.5 ganger mer enn vi trenger for å brødfø jordens befolkning, hvilket betyr at vi allerede produserer nok mat til de 9 milliarder menneskene som vil bebo jorden i 2050. En fortsatt økt matproduksjon globalt vil derfor ha lite å si for de som sulter.

”Mer” retorikken dominerer også mye av diskusjonen rundt fattigdom. Som Anne Kreuger i det Internasjonale Pengefondet (IMF) sa for noen år siden: ’Fattigdomsreduksjon oppnås best ved å lage kaken større, ikke ved å kutte den opp på en annen måte’.  Men på tross av en stadig større kake er det fortsatt omlag tre milliarder mennesker i verden som knapt får smake. Disse menneskene, som lever på under 2.50 dollar per dag, utgjør ca. 40 % av verdens befolkning, men får kun 5 % av de globale inntektene. For hver 100 dollar med global økonomisk vekst mellom 1990-2001 gikk bare 60 cents til de aller fattigste som overlever på mindre enn 1 dollar per dag. Hvis disse skulle øke inntektene sine med 1 dollar ekstra ville det medføre en økning i global produksjon og forbruk på 166 dollar. I Afrika, hvor vi finner noen av verdens raskest voksende økonomier, forblir prosentandelen fattige stort sett på samme nivå, mens forskjellene øker. Med andre ord, noen spiser seg fete av den stadig voksende kaken, men det er ikke de fattige.

Også i deler av miljø- og klimadebatten sees videre vekst på som en nødvendighet om vi skal klare og addressere fattigdom, sult, og miljø samtidig. Derfor må veksten være grønn. Men vi vet allerede at mer mat og mer penger i verden hverken vil mette fler mager eller fylle de fattiges lommebøker. En grønn vekst vil heller ikke løse noen miljø og klimaproblemer, men kan i beste fall utsette dem. Filosofen Michael Rowan skriver at selv om produksjonen effektiviseres og forbruket av råmaterialer reduseres med 90 % så vil vi med en fortsatt global økonomisk vekst på ca. 3 % årlig utsette de store miljømessige konsekvensene av fortsatt vekst med omlag 75 år. Ideen om grønn vekst fremstår kun som en smertefri snarvei for å unngå radikale samfunnsmessige endringer. Alt kan være som før, slik vi kjenner det, bare med et grønnere fokus. Men så lenge mer vekst er dominerende for hvordan vi organiserer økonomien og samfunnet vårt vil økt ressurseffektivitet ha lite å si i det lange løp.

Tanken om mer mat, mer penger, og mer vekst i en verden hvor vi allerede har mer enn nok er utdatert. ”Mer” representerer en kvantitetsorientert og forenklet tilnærming til noen av vår tids største og mest komplekse utfordringer. Det finnes ingen enkle løsninger på komplekse problemer. Istedenfor kontinuerlig å lete etter snarveier må vi ta innover oss kompleksiteten rundt oss og stille de dypere spørsmålene. Hvorfor har vi skapt et samfunn bestående av institusjoner som skaper sult og fattigdom, uansett hvor mye mat og penger det finnes i verden?    

SLUTT