Essay

Mentale omveier

Ikke alle er født til å løpe. Men alle er født til å gå.

DATO: 28.04.2017 / AV: Torbjørn Ekelund

Hvor begynner det? Muskler spenner seg. Det ene beinet er en støtte, det holder kroppen i oppreist stilling mellom jorda og himmelen. Det andre beinet er en pendel, det kommer svingende bakfra. Hælen lander. Hele kroppens vekt ruller framover mot fotens tåball. Storetåen skyver fra, og kroppens perfekt avstemte balanse skifter igjen. Beina bytter stilling. Det begynner med et skritt, et skritt til og enda ett. Skrittene føyer seg etter hverandre og danner en rytme som minner om slagene på en tromme. Det er gåingens rytme. Den mest åpenbare og den mest obskure tingen i verden, denne gåingen som bringer oss inn i religionen, filosofien, landskapet, anatomien.

Rebecca Solnit: Wanderlust. The history of walking

***

Jeg er ikke glad i å løpe. Jeg har prøvd å komme i gang mange titalls ganger, å etablere en vane som forteller kroppen at det å løpe er en naturlig del av tilværelsen. Noen ganger har jeg klart det. Jeg har løpt i noen måneder, men jeg har alltid visst at det en dag vil ta slutt, på samme måte som en hengiven sigarettrøyker som stumper røyken uten overbevisning vet at det kun er et spørsmål om tid før han begynner igjen.
Jeg har det samme forholdet til sykling, merkelig nok. Jeg liker å sykle, men jeg elsker det ikke. Det blir for mye å holde styr på, biler og fotgjengere og hunder og trær, derfor bruker jeg sykkelen kun når jeg har dårlig tid, noe jeg nesten aldri har lenger.
Å gå er noe annet. Det er en nødvendig del av livet, en triviell handling som har til hensikt å forflytte kroppen fra et sted til et annet, ut med søpla, bort til komfyren, ned en trapp, opp en trapp, over til naboen og tilbake igjen.
Siden gåing er så dagligdags, blir det ikke regnet som en sport på linje med løping. Dette er gåingens velsignelse. Den er ikke beheftet med noe konkurranseelement, eller med det jåleriet som preger nesten alle idretter. Når du går trenger du verken tights eller pannebånd eller de pussige anretningene som joggere nå fester rundt overarmen og som har en lomme de kan putte telefonen i, som om den var en hjertestarter eller en pepperspray og de løp gjennom Baltimores mest belastede bydeler.

Jeg går på fortauene i byen og på stiene i skogen og langs landeveien og jeg synes alt er like bra. Det beste med gåing på skogsstier er at terrenget varierer og at underlaget varierer og at du på den måten belaster kroppen på stadig ulike måter. Som trening er antakelig gåing på stier det beste. Det beste med gåing i byen er at det er en aktivitet som ikke påkaller oppmerksomhet. Du er bare et menneske som går blant andre mennesker, ingen legger merke til deg, ingen vet hvor langt du har gått, eller hvor lenge du skal fortsette. Å gå i byen er noe man kan gjøre fullstendig uforstyrret, og det, sammen med den rytmen som oppstår i kroppen og i hodet, er antakelig årsaken til at så mange tenkende mennesker har brukt gåingen som et middel for å nå mer høyverdige mål.
Friedrich Nietsche.
Jean Jaques Rosseau.
Virginia Woolf.
Henry David Thoreau.
De gikk alle sammen, selv om noen brukte andre og mer aktverdige betegnelser på aktiviteten. Og dette bringer oss over på en side av gåingen som ikke bør gå upåaktet hen. Det finnes nemlig flere måter å gå på, jeg har tenkt litt på dette og jeg har endt opp med fire nyanser (hvis vi ser bort fra kappgang, og det gjør vi):

Å gå er den praktiske varianten, vi går fra ett sted til et annet fordi vi har noe å utrette der, og selve gåingen er et middel for å komme fram. Gåeren tenker ikke på viktige ting, men lar tankene fly og finne sine egne, pussige veier.
Å vandre skiller seg fra å gå på to områder. For det første fordi vandring inneholder forventninger om en viss lengde, du vandrer ikke over til naboen for å låne sukker. For det andre fordi det å vandre innebærer at du tenker viktige tanker og tar inn landskapets estetiske kvaliteter underveis. Vandring var en typisk gåform blant 1800-tallets romantiske poeter.
Å rusle er en mindre pretensiøs utgave av vandring, og over en kortere distanse. Den som rusler tenker små, praktiske tanker og har ofte hendene på ryggen. Eldre mennesker rusler.
Å spasere. Synonymt med det mer pretensiøse ”promenere”. Dette er en utpreget borgerlig gåform som utføres av mennesker med høy klassebevissthet. Den som spaserer gjør det gjerne sammen med andre, mens de samtaler om det de oppfatter som viktige samfunnsanliggender. Spasering har ingenting med natur å gjøre. Passer best i urbane omgivelser og ender ofte med et kafébesøk.

På en av mine mange gåturer hørte jeg på et radioprogram der to leger snakket om trening.
- Kun et fåtall av oss liker å løpe på en slik måte at de vil klare å opprettholde vanen med å løpe over tid. For alle oss andre blir det en kamp mot vår egen natur, og sånne kamper har man en tendens til å tape, sa den ene.
- Dette fåtallet blant oss opplever ikke løpingen som ubehagelig, men som behagelig. Derfor er det heller ikke en kamp for dem å få på seg joggeskoene og komme seg ut, sa den andre.
De to legene forklarte at den statusen løping har fått i vår tid, også har ført til at alle som ikke løper går rundt med dårlig samvittighet. De tenker at de burde løpe, men de er som meg, de får det ikke til, de liker det ikke og de gir opp, noe vi forbinder med lav viljestyrke og svak selvdisiplin.
- Det er en vanlig misforståelse, for sånn er det ikke, sa de to legene.
De sammenlignet løping med den typen risikosport som vi forbinder med såkalte sensation seekers, mennesker som oppsøker farlige situasjoner og som liker å befinne seg i dem. - - Alle som ser disse menneskene kaste seg utfor stupbratte fjell med en fallskjerm på ryggen, stupe ned fosser i elvekajakk, eller hoppe fra høye klipper tenker at de er ekstremt modige, men slik er det faktisk ikke, sa de to legene. Forskjellen på sensation seekers og alle oss andre handler ikke om mot, men om det enkle faktum at de ikke kjenner på den samme frykten som et gjennomsnittsmenneske ville gjort i samme situasjon. 
- Det har ikke først og fremst med mot å gjøre, men med hvordan du er skrudd sammen. Og sånn er det også med løping. For en liten andel mennesker er det uproblematisk å opprettholde vanen fordi det å løpe regelmessig oppleves behagelig, forklarte legene.
De drives altså av nøyaktig samme mekanismer som de som ikke klarer å opprettholde vanen med å løpe regelmessig: De velger det de synes er mest behagelig. De er, for å si det litt svulstig, skapt for å løpe, mens vi andre er skapt for å gå.

Definisjonen på å gå er at man til enhver tid har en fot i bakken. Definisjonen på å løpe er at man ikke til enhver tid har en fot i bakken, men at kroppen befinner seg i løse lufta mellom hvert steg.
Det er noe usedvanlig bærekraftig over det å gå. Det er vanskelig å se at det skader noen, og det kan utføres på alle tenkelige måter, fra vi er omtrent et år gamle, til vi dør (eller i det minste like før vi dør). Det er med andre ord en langsiktig investering å være glad i å gå, det er noe man vil få igjen for hver dag i livet.
Gåing er dessuten den eneste treningsformen som ikke krever at man aktivt bestemmer seg for å trene, men som kun er en forlengelse av det livet man allerede lever og av de aktivitetene man utfører hver dag. Hvis du omgjør gåingen til en trening trenger du ikke å gjøre noe annet enn å gå litt oftere og litt lenger enn du gjør i dag.

Hvis jeg har tid til det, noe jeg som nevnt nesten alltid har, går jeg omveier til kontoret, slik at veien til og veien hjem igjen til sammen blir cirka ti kilometer. Det blir fem mil per uke, og hvis jeg legger til all annen gåing, til og fra butikken osv, havner jeg et sted mellom seks og sju mil i uka. Det blir temmelig mange mil i løpet av et år, uten at jeg på noe tidspunkt har blitt spesielt sliten.
Hvis jeg går fort, går jeg i 7 kilometer i timen. Det betyr at jeg bruker tre timer på et halvmaraton, seks timer på et maraton, og ikke på noe tidspunkt er det ubehagelig på noen annen måte enn at jeg kanskje får et gnagsår. For jeg skal innrømme at det er det som holder meg fra å løpe: Det evige ubehaget i kroppen, musklene som stivner, den raspende pusten når oksygenunderskuddet er stort, kroppens dunking i asfalten, knærne som lider under vekten av det hele og ingen ting som kan distrahere deg fra å dvele ved lidelsen og drømme om at den skal ta slutt. 

Ikke alle kan gå. Noen får skader, lammelser som gjør at de havner i rullestol. Jeg kjenner folk som har det sånn, som en gang gikk, men som nå må avfinne seg med at de må sitte resten av livet. Noen føler at de mister en så viktig del av seg selv at de gir opp, isolerer seg, avskriver det livet de en gang hadde sett for seg. Andre trosser sin egen skjebne, aksepterer det faktum at de ikke lenger kan gå, men ikke begrensningene, de finner andre løsninger og lar armene overta den jobben beina skulle gjort. Jeg så en gang en film om en amerikansk klatrer som satt i rullestol. En klatrer i rullestol er et paradoks, for alle som har klatret vet at beina er det viktigste redskapet i fjellveggen, det er de som skal skyve fra og forflytte massen vertikalt, i motsatt retning av den gravitasjonen trekker. Beina er redskapet fordi de er mye sterkere enn armene. Men ikke hos klatreren i rullestol, der var forholdtet omvendt. Beina var ubrukelige, armene desto sterkere.
Han heiste seg opp ved hjelp av armene, vertikalt, centimeter for centimeter, og i filmen besteg han El Capitan, den mest fryktinngytende ruta i Yosemite nasjonalpark, USA.

Den tredje arenaen for gåing, det å gå langs landeveien, er i vår tid mer problematisk enn å gå på stier i skogen eller langs fortau i byen. På den franske filosofen Jean Jaques Rosseaus tid var dette noe du kunne drive med uten at folk tok spesiell notis av deg, for på 1700-tallet var føttene et av to mulige framkomstmidler (det andre var hest eller esel, med eller uten kjerre). I dag framstår det å gå langs landeveien som en aktivitet blottet for mål og mening, ufruktbar, og dermed også meningsløs. Hvis du i dag går langs landeveien vil folk tenke at du er en suspekt type.
Hva feiler det ham? vil de tenke.
Hvorfor kjører han ikke bil?
Hvor tar han ikke bussen?
Hva gjør han der i veikanten?
Er han syk?
Gal?
På rømmen?
Har han gravd ned et ransutbytte som han nå er på vei for å hente?
Skal han emmigrere?
De høfligste vil kanskje stoppe og spørre om du vil sitte på til nærmeste tettsted, men de fleste vil gire ned forsvinne over nærmeste bakketopp, og det siste skjedde oftere enn det første da jeg denne våren bestemte meg for å gå et halvmaraton det raskeste jeg klarte, på en landevei rett utenfor Oslo. Jeg gikk 10500 meter, så snudde jeg. Jeg ble passert av bussen seks ganger, av traktorer og tømmerbiler, jeg møtte en gammel mann med refleksvest fra Löplabbet, han løp så fort han kunne, han luftet sin dødsangst, som Dag Solstad ville sagt, men det gikk så sakte, kroppen lutet framover, som om han løp i motvind med orkan styrke, det var helt vindstille og jeg gikk mye fortere enn han løp.
En dame suste forbi meg i en Porsche Cayenne, hun var på vei til byen, hun hadde store solbriller og snakket i handsfree mens hun kjørte, og da hun så meg vred hun på hodet, giret ned og forsvant over nærmeste bakketopp. Det ble igjen stille på landeveien. Kvinnen i Porschen var forsvunnet. Mannen i Löplabbet-vest var forsvunnet. Jeg hørte fuglesang fra de nakne løvtrærne i veikanten og så spor etter elg og rev og rådyr i den råtnende snøen på jordene.

(...) hjertet som slår, beina som går; en gåingens rytme, nå har jeg funnet den. Gå, hvile, spise, tenke, se.

Tomas Espedal. Gå. (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv)

***

Av norske samtidsforfattere er nok Tomas Espedal den som har brukt mest tid på å beskrive landeveien og det å bevege seg til fots. Espedal bruker stort sett det nøkterne ordet ”gå”, men forøvrig sparer han ikke på konfekten i beskrivelsene av hvor viktig denne aktiviteten er for ham. For Espedal, som for Thoreau og Rousseau, er gåingen en livsstil og noe som er uløselig forbundet både med fritid og arbeid, en katalysator for både intellektuelle erkjennelser og estetiske erfaringer.
”Med vandring menes det her det å bevege seg til fots fra et sted til et annet uten hast og uten ytre foranledning. Det å vandre for vandringens egen skyld vil ikke si at en ikke kan ha et mål, som det å nå en fjelltopp, søke et utsiktspunkt osv. Men det å nå disse mål tjener i tilfelle kun det ene formål: å gi vandringen fylde. Det å vandre uten å søke å nå et bestemt mål, er et moderne fenomen med utspring i romantikken. Det dreier seg om en åpenhet for vandringens erfaringsrom”, skriver idéhistoriker og forfatter Rune Slagstad i boka Sporten.
Han siterer Emanuel Mohns tekst ”Jotunheimen”, som sto på trykk i DNTs årbok fra 1944. Mohn var var friluftsentusiast, skribent og tegner, kjent for sine begeistrede artikler om fjellvandringens gleder:

Det forstår sig, man kan altid nå frem, når man vil lægge ordentlig ivei. Men hvad moro er der i bare at kile på for at nå hus, når man har så meget livsaligt at se på? Da sætter man sig ned og beundrer, ret som det er, og er man tegnemester, så tegner man. Når man er træt af at hoppe og danse, så lægger man sig ned i solbakken og glaner op i den blå luft, eller man stopper sig en pibe og røger i fulde drag.

For min egen del dreier det seg ikke så mye om å tenke som det dreier seg om ikke å tenke, eller i det minste ikke tenke på noe viktig eller komplisert. Gåingen ledsages stort sett av enkle, praktiske tanker, elementær problemløsning, og ganske ofte, hvis jeg ikke går i for tettbygde strøk, liker jeg å snakke høyt med meg selv.
Jeg har aldri opplevd at ting blir mer komplisert når jeg går. De blir alltid enklere og tydeligere. Tankene vandrer, som det heter, jeg merker det spesielt hvis jeg hører på podcast mens jeg går, noe jeg gjør hvis jeg går i byen eller langs landeveien, men ikke i skogen. Det spiller ingen rolle hvor spennende eller interessant podcasten er, hvis jeg hører på den mens jeg går, vil jeg på et tidspunkt miste tråden fordi tankene uvegerlig tar sine egne, pussige veier, jeg tenker på noe annet, så på noe annet igjen, og sånn holder hjernen det gående til jeg plutselig blir oppmerksom på stemmene som prater på øret.
S-town.
Kvinden med den tunge koffert.
Uløst.
Giæver og Joffen.
Podcastene handler om drap og galskap og svindel og politikk, men når de er på sitt mest spennende eller interessante, overtar hjernens autopilot og jeg tenker på min avdøde bestefars rotete garasje, på hvorfor familien kranglet så mye i sommerferien i fjor, på noe snekkerarbeid som skal gjøres på hytta og som jeg er usikker på hvordan jeg skal gripe an, på at jeg aldri har brukt en motorsag, på at jeg helt har glemt at man ikke automatisk får masse pensjon når man er frilanser, og at jeg derfor må begynne å spare før det er for seint og jeg ender opp som Oslos minst formuende åttiåring.
Alt dette tenker jeg på før jeg skjønner at jeg helt har mistet tråden i podcasten jeg hører på, og at jeg derfor må begynne forfra igjen. Gåingen stimulerer hjernen så til de grader. Det er ikke mulig å holde den temmet, og dette finnes det vitenskapelig belegg for.
Tidsskriftet The Newyorker gjengir i en artikkel studiene til to forskere ved Stanford University som har studert hjernen til gående (Ferris Jabr: ”Why walking helps us think”. The Newyorker, september 2014.)
Oppezzo og Schwartz, som de to forskerne heter, ba 176 collegestudenter om å løse ulike oppgaver mens de enten satt ned, gikk på en tredemølle eller ruslet rundt på campus. En av testene besto i at forsøkspersonene skulle komme på utypiske eller uvanlige måter å bruke helt vanlige ting på, for eksempel et bildekk eller en knapp. I gjennomsnitt kom de gående på fire til seks flere måter å bruke tingene på enn de som satt ned, mens resultatet var motsatt dersom forskerne gjennomførte en test der de var ute etter ett bestemt svar, en smal heller enn en vid måte å tenke på. Konklusjonen var at gåingen var bra for den kreative tenkningen, for problemløsning i en videre og mindre stringent betydning, men på matematiske og ingeniørmessige spørsmål ga studentene mer presise svar når de satt ned.
Av dette kan vi lære at gåing er bra hvis du vil tenke over livet ditt i en videre forstand, men mindre egnet dersom du skal fylle ut selvangivelsen. Til sistnevnte oppgave vil det lønne seg å sitte ned, uansett hvor lite fristende det er.

Edward Payton Weston var et ikon i sin samtid. Han var en del av en bevegelse som nådde sitt høydepunkt i siste halvdel av 1800-tallet, og som gikk under navnet "pedestrianism" - gåing som sport. Fotjengerisme, som vi kan kalle det på norsk, var stort både i Europa og USA, og det utviklet seg til å bli en idrett med sterk konkurransementalitet og stor publikumsoppslutning. Edward Payton Weston var blant de beste. I 1913, 74 år gammel, gikk han fra New York til Minneapolis (2488 km) på 51 dager. Payton Westons store styrke var at han trengte så kort tid på restitusjon. Han kunne gå i timevis, sette seg på en stein, spise en brødskive og drikke litt vann - og så var han klar til å gå videre.
På de få bildene jeg har sett av ham har han dress, og jeg innbiller meg at han brukte den samme dressen også når han gikk sine berømte turer. I så fall deler han oppfatning med forfatter Tomas Espedal, som også går lange distanser, og som alltid går i sort dress, fordi han før eller siden vil komme til en by, som han sier, og der er dress det riktigste antrekket.
Tomas Espedal deler forøvrig ikke Payson Westons interesse for gåing som idrett og for det å sette rekorder. Dette sa Espedal da da han ble intervjuet av Harvest i 2014:

For meg er gåing forbundet med frihet. Å tenke, kanskje å arbeide. Men i det øyeblikk noe blir en sport, ja en SPORT!, en besettelse, opp på alle mulige topper, da faller jeg av, altså. Det er i utgangspunktet ikke noe negativt i friluftsmennesker (ler. Reiser seg), men det vet jo alle som går i fjellet: Du kan få sjokk! Det er for mye sport! Se på dem! Det er for fort. For høyt. For bredt. For langt. For sterkt. Det er jo helt vanvittig.

***

Du har lest en gratis artikkel på Harvest. Hvis du vil ha flere, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk. 
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084. 
Eller en fast sum som støtteabonnent her.

SLUTT