Ugler

Mennesket og uglene

Uglene holder seg for seg selv. Det er ikke mange som ser dem, enda vi vet at de er der. Og kanskje har de sine grunner, for historien om mennesket og uglene er på mange måter en tragedie.

DATO: 14.05.2016 / TEKST OG FOTO: Tom Schandy og Felix Heintzenberg

Den store fascinasjonen for ugler har medført at mange mennesker engasjerer seg i deres liv og levnet. Ulike arter får hjelp gjennom prosjekter som omfatter alt fra å beskytte uglenes liv til å bygge holker som de kan hekke i. Det virker som om det er bra tider for å være ugle.
Ugler har ikke alltid vært like populære som i dag. I lange tidsperioder hadde vi et svært anstrengt forhold til de ulike artene, og det er en tragisk historie om hvor lite vi kjente til våre egne liv og den verden vi lever i.

Ugler i folketroen
For å forstå vårt forhold til ugler i dag trenger vi å forstå hvordan vi så på disse fuglene før i tiden. La oss begynne i den kjente Chauvetgrotta i søndre Frankrike, der vakre grottemalerier forteller at vi mennesker kjente til ugler allerede for over 30 000 år siden, og trolig enda lenger. Grottas mange detaljrike og velbevarte tegninger viser blant annet hester, mammuter, neshorn, løver og til og med ei ugle. De er skikkelig gjort med farger fra blant annet kull og rød oker (brungul leire) og regnes som verdens eldste grottemalerier. Det er enda mer bemerkelsesverdig at dyene på maleriene fremstilles på en positiv måte: De fremstår som vakre og ikke som farlige livsformer, noe som kan tyde på datidens menneskers forståelse og respekt for disse livsformene.
Under steinalderens megalittkultur som utspant seg mellom 4 700 og 3 000 år f. Kr., var ugler utformet som steinskulpturer på gravsteder. De ble betraktet som dødsfugler, en tolkning som skulle holde seg i mange århundrer.
Unntaket var antikkens Hellas og Rom der kirkeugla var symbol på visdom, seier og lykke. Den lille, dagaktive arten ble den greske gudinnen Atenes følgesvenn, og den ble til og med avbildet på de greske drakmemyntene allerede rundt 500 år f. Kr. og fantes helt fram til år 2002, også på den greske euromynten.

Til og med i Norden har uglene vært gjenstand for overtro og har i lange tider opptrådt i folketroen. Egentlig er det bare kattugle og hubro som nevnes med navn. Dette var trolig de artene som menneskene først og fremst kom i kontakt med, men man kan anta at folk var like redde for de andre artene. Man vet i dag at spurveugla var kjent i Östergötland hvor den ble kalt for årpinne eller hjulnål da uglas rop liknet lyden av årer når man ror eller hjulnåler i bøndenes møllesteiner.
Uglenes låter har i nordisk folketro vært velkjente dødsvarsler. Spesielt kattuglas kontaktlåter, et skarpt og gjentatt ”kji-vick”, har ofte blitt forbundet med død og ulykke. Låten ble nemlig tolket som ”kle-i-vitt” som betyr at et lik snart skal svøpes, altså kles i hvitt laken eller hvit skjorte. For snart 100 år siden skrev forfatteren Vilhelm Moberg i Värendska seder och bruk vid dödsfall och begravning at dersom ei kattugle skriker ”klehvitt” ved en gård, så var det et sikkert tegn på at noen i familien skulle dø.
En annen vanlig forekommende tolkning er at ugla roper ”nyfødt”, et tegn på at et barn snart skulle fødes. Andre steder ble den samme låten tolket som skyt, skyt. I både Danmark og Sverige trodde man at ei ropende ugle varslet regn. I andre deler av Norden trodde man at ugla roper "det er hvitt, det er hvitt", og at det var et forvarsel om bra vær med hvite skyer. Ei ugle som ropte ”uhuhuhu” var derimot et tegn på uvær.
Mennesker i store deler av Norden har til og med forsøkt å tolke de andre uglelåtene. Således trodde man at uglenes klassiske hoing betød bråk og trussel. Et rop som låter ”tivitt, tivitt”, var derimot et godt tegn. Man trodde til og med at de nattlige ropene var klageropene til ufrelste menneskesjeler. De lokale tolkningene var fulle av motsigelser, og fantasi og redsel for uglerop førte trolig til det vitenskapelige slektsnavnet Strix som stammer fra det latinske ordet "stridere" som betyr å vese eller skrike.
Ikke nok med det, bare synet av ei ugle nær huset kunne sette skrekk i huseieren da det ble sett på som et forvarsel om død. I sørvestre Finland trodde man at det var et tegn på kommende brann om ei ugle fløy mot gården. I svensk jaktkultur frarådet man å skyte ei ugle, for da skulle børsa miste evnen til å ta livet av noen. I Danmark ble barn advart mot å etterlikne uglerop, da ugla kunne komme og klore øynene ut av dem.

Hubroens dype stemme i kalde og månelyse vinternetter ga også grobunn for folks fantasi. ”Når hubroen, bergugla, skrek ”bær-ut” eller ”u-hu”, så var en feig, det vil si døden nær”, skrev professor Arne Semb-Johansson i bokverket Norges Dyr. Skrek den ”dra ut” eller ”kast ut”, ble det pest, eller det varslet at et husdyr skulle dø. På Vestlandet og nordpå ble den gjerne kalt roperen eller draugen. Hubroen kunne også bjeffe som en hund, og det kan ha gitt opphav til troen på tussenes og huldrenes hunder, ”huldrebikkjene”.
I Telemark sa folk at hubroen var den styggeste fuglen som fløy i lufta. Den hadde øyne som glødende ildkuler og en stemme som var så stygg at folk fikk gåsehud når de hørte ugleskrikene i mørket. I Numedal var hubroen sjelen til et udøpt barn som fredløst flakket fra sted til sted. Også folk på båter var redd for hubroen. Det er et gammelt sagn om et skip som skulle forlate Horsens i Danmark. Da kom plutselig en flokk ugler og satte seg i masten. En norsk skipper så det som skjedde og spådde umiddelbart at skipet aldri ville komme tilbake. Han fikk rett, skipet forliste, og ingen overlevde. Brudepar skulle helst ikke se ei ugle, det var nemlig et sikkert tegn på at det ville bli et uhyggelig ekteskap.
Disse tragiske og mørke middelalderfantasiene varierte fra sted til sted, men var like fullt spredd over store deler av Europa og Skandinavia. Menneskenes tanker var fundamentert i redsler og uvitenhet, noe som vi den dag i dag kan se når ulike kulturer eter neshornets finmalte horn eller tigerens ulike kroppsdeler, i troen på at det kan forbedre helsa eller livet, noe som fortsatt truer disse artene.

(saken fortsetter under annonsen)

O er for overtro
Over store deler av Europa fikk uglene merke konsekvensene av menneskenes redsler og overtro som kulminerte i middelalderen. Grunnen til at akkurat ugler og ikke andre arter havnet i menneskenes fokus, kan forklares gjennom en kombinasjon av ulike faktorer. Artenes utseende med store øyne, et stirrende blikk som likner et menneske, samt deres lydløse måte å fly på i nattens mørke. Som en taus skygge kunne de sveipe forbi i mørkets ukjente verden der mennesket ikke var i stand til å se noe. Til og med på dagen kunne noen arter sette skrekk i mennesker ved å forvandle seg til lavkledde greiner eller steinblokker ved å innta særegne kamuflasjepositurer. Menneskenes ulike tolkninger kan føles bemerkelsesverdige, men de framstår likevel som fantasiløse sammenliknet med de ulike måtene menneskene har forsøkt å verne seg mot disse, i sine egne øyne, dødbringende fugler.
I redsel for at uglene kunne pendle mellom de dødes og de levendes rike og at de derfor hadde spesielle muligheter for å hevne noen, kunne man ikke bare drepe ei ugle, i hvert fall ikke på vanlig måte. I deler av Europa skulle ugler i stedet skytes med spesielle spiker eller drepes ved å bore en påle gjennom hjertet, noe som skulle få demoner til å forlate fuglen.
Det finnes til og med en mengde ulike ritualer som kunne beskytte mot besøk av ugler som ofte ble sett på som dødens sendebud. På deler av kontinentet kunne man gå så langt at man satte fyr på sin egen låve om man hadde hatt besøk av ei ugle. Andre alternativer var å rengjøre bjelkene med sterke rengjøringsmidler. Man kunne også forebygge ved å spikre fast ei død ugle eller en uglevinge på låvedøra, som beskyttelse mot lynnedslag, noe som spesielt gikk utover tårnugla. I store deler av Norden trodde man at man kunne beskytte dyra sine fra å bli ridd av maren, et overnaturlig vesen i nordisk mytologi, om man spikret fast ei død ugle på ei låvedør.

Vendepunktet
For uglene kom vendepunktet under 1700-tallets opplysningstid da vitenskapen begynte å gi rimelige og enkle forklaringer på mange tidligere ukjente og skremmende fenomener. Ny innsikt gjorde at overtroen fikk stadig mindre betydning, men det var først på midten av 1900-tallet at vi begynte å forstå disse fuglene og deres levesett. Takket være ny kunnskap, uglenes ytre ro, samt deres tillit eller til og med deres likegyldighet overfor menneskene, begynte uglene sakte, men sikkert å bli populære symboler, ofte for klokskap. I dag er ugler den eneste fuglegruppa som regelmessig avbildes med professor-hatt og briller på bøker og logoer rundt omkring i verden.
Uglenes innsats for å fange smågnagere i byer og på bondegårder førte dessuten til at de ble mer og mer populære i menneskenes nærhet. De lyktes dog aldri å få samme popularitet som katten som gjennom flere århundrer ble ansett for å være heksenes husdyr, med kontakter til troll og som i svart pels brakte ulykker på forskjellig vis. Huskatten er også nattaktiv, hveser og spiser smågnagere og har på den måten mange likhetstrekk med ei ugle.
I dag har livsformen ugle sin faste plass i vår verden, både som et positivt symbol og som inspirasjon, og ugla sees på som en fascinerende skapning. Uglene forekommer i kunsten, litteraturen og nådde kanskje sitt høydepunkt i popularitet i den britiske forfatteren J. K. Rowlings bøker og filmer om den unge trollmannen Harry Potter som bruker ei snøugle ved navn Hedwig som effektivt postbud. En hel generasjon barn fikk oppleve og beundre Hedwig og andre ugler, noe som igjen begynte å true uglearter i deler av Asia fordi foreldrene tok ugleunger ut av reiret for å gi til sine barn som ville være som Harry Potter og hans venner.

Uglevern
I dag anses uglene for å være viktige innslag i vår nordiske natur, hvor de har en viktig rolle som toppkonsumenter øverst oppe i næringskjeden sammen med ørner, bjørner, ulver og mennesker. Å stå høyt oppe i næringskjeden innebærer som regel liten risiko for selv å bli spist, men man risikerer i stedet å få høye konsentrasjoner av eventuelle miljøgifter gjennom de organismene man har spist. Toppkonsumenter er derfor pålitelige indikatorer for naturens helsetilstand.
Gjennom flere decennier har vi gang på gang fått lære at ulike toppkonsumenter som fiskeetende havørner er svært utsatt for ulike miljøgifter som bromerte flammehemmere, PCB eller DDT, ekstremt giftige kjemikalier som tidligere var ukjente for oss. Om en dyregruppe som spiser samme føde som oss og begynner å vise høye nivåer på svært giftige stoffer, er sjansen stor for at også mennesker påvirkes. Derfor undersøkes mange rovdyr regelmessig, og ugleegg testes med jevne mellomrom med tanke på miljøgifter. Ugler er derfor viktige bioindikatorer.
Selv om ugler i dag er populære, påvirkes mange arter av vårt levevis og hvordan vi gjennom jord- og skogbruk har endret landskapet. En art som tårnugle, som helt fram til 1960-tallet hadde en liten, men stabil populasjon i Skånes jordbruksområder, har gått så kraftig tilbake at vi i dag ikke vet om den fortsatt finnes. Artens nordgrense strekker seg gjennom søndre Sverige, noe som gjør at naturlige populasjonssvingninger på grunn av harde vintrer er normalt. Men i et kulturlandskap med høyt biologisk mangfold og tilstrekkelig med føde burde tårnugla kunne jevne ut populasjonssvingningene i år med milde vintrer og gode hekkeresultater, slik som for eksempel isfuglen gjør.
På sikt, ikke minst med tanke på flere milde vintre gjennom et stadig skiftende klima, burde tårnuglene egentlig kunne etablere en stabil populasjon i søndre Sverige. Men på grunn av jordbrukets effektivisering, der billig matproduksjon styrer virksomheten, har de dyrkbare områdene blitt gigantisk store. De savner ofte naturlig kantvegetasjon og likner mer jordbruksørkener enn levende miljøer med biologisk mangfold. I slike områder har tårnugler i dag vanskelig for å finne livskraftige smågnagerbestander som de trenger for å få fram unger. Dagens låver er dessuten i stadig større grad avstengt gjennom vedlikeholdsfrie og tette platevegger, slik at eventuelle omstreifende tårnugler har vanskelig for å finne gode raste- og hekkeplasser.
Det intensive skogbruket har medført at dagens skoger består av unge og tette treplantasjer med kvadratkilometer store hogstflater imellom, miljøer der uglearter som hekker i hull i gamle trær, har vanskelig for å finne gode hekkeplasser. Også i skogbruket veier de økonomiske interessene ofte mer enn hensynet til arter og mangfold.
På lengre sikt kan man sikre livskraftige populasjoner av ugler og andre dyr gjennom et mer variert og bærekraftig skog- og jordbruk, med trær i ulike aldre og små hogstflater og små dyrkbare arealer. På kort sikt kan man med relativt enkle midler lage holker eller andre kunstgjorte reir for flere av de ulike ugleartene. Reirene kan settes opp i skog og mark etter godkjennelse fra grunneieren. Kattugle, perleugle, spurveugle, haukugle og slagugle bruker ofte ganske enkle holker som man selv kan snekre. Arter som lappugle eller hornugle foretrekker å bruke gamle reir av andre arter, men man kan også lage kunstige reir til disse artene. En art som hubro krever større, mer omfattende konstruksjoner, men hekker også i kunstgjorte reir. Mange mennesker legger mye tid og økonomi på egne holkeprosjekter og ringmerker samtidig ungene før de forlater reiret, noe som både er positivt og spennende. Å kunne følge en uglehekking i egen uglekasse er en uforglemmelig opplevelse for både barn og voksne.
Når man jobber med holker, må man ikke glemme at uglene står øverst i næringskjeden og at holker kan lokke uglearter til områder der de normalt ikke finnes. Særskilt dominante arter som hubro eller slagugle påvirker mange andre arter. I områder der man har satt opp slagugleholker, har det vist seg at mindre eller svakere arter som lappugle, kattugle og perleugle har forlatt området eller rett og slett blitt drept av den tøffe slagugla.
Store arter som hubro og lappugle mister regelmessig sine liv på grunn av vår moderne verden. De kan kollidere med tog og biler eller dø av kraftige elektriske sjokk når de bruker kraftledningsstolper som utkikkspunkt og således kommer i kontakt med ledningene. Selv om man ikke kan minske eller fjerne alle risikoer, kan enkle grep isolere kraftledningsstolper og transformatorer, og dermed redde mange liv.

Avlsprosjekt
På et fåtall steder i Sverige finnes regionale avlsprosjekter for hubro, en art som er kraftig rammet av miljøgifter og tidligere til og med jakt, men som i Sverige ble fredet allerede i 1950, da den var på vei til å bli utryddet.
Også i Norge har det vært avlsprosjekt for å redde hubroen. I 1975 ble ”Prosjekt Hubro” startet av WWF Verdens Naturfond. Fram til 1989 ble det satt ut 602 unghubroer, som var avlet fram i fangenskap. Noen av parene etablerte seg på det sentrale Østlandet, men prosjektet avdekket en alvorlig trussel: kraftlinjer. Det viste seg at hele 57 prosent av de døde hubroene som ble registrert i prosjektet, ble funnet i nærheten av kraftlinjer. Dødsårsaken var ikke kollisjon, men kortslutning. Hubroen ynder å sitte og speide etter byttedyr fra slike utsikktspunkter. Når hubroen slo ut med vingene, fikk den en ladning strøm gjennom kroppen. For bestander med lav ungeproduksjon kan en slik ekstra belastning være nok til å forårsake nedgang og lokal utryddelse.
I det svenske ”berguv-prosjektet” bringer avlspar hvert år fram unger. Når årets unger blir selvstendige utpå høsten en gang, slippes de på ulike plasser for å forsterke den naturlige hubrostammen med nye individer. Mange fugleeksperter tror at hubroen hadde vært langt sjeldnere i dag om disse avlsprogrammene ikke hadde eksistert. Men selv om hubrobestanden får denne hjelpen, går bestanden likevel tilbake mange steder. Man vet ikke sikkert grunnen til dette, men det kan være flere årsaker, alt fra miljøgifter eller farer i trafikken til en stadig større interesse for friluftsaktiviteter som klatring, som gjør at mange av hubroens hekkeplasser på avsidesliggende klippehyller får besøk av mennesker. Spesielt i begynnelsen av hubroens hekkeperiode, tidlig om våren akkurat når eggene er lagt, er foreldrene ekstra vare for forstyrrelser. Om hunnen forlater reiret i den kalde vårlufta, kan eggene raskt bli kalde, eller så kan ungene dø.
Fremtiden vil vise hvordan disse avlsprosjektene, som ofte drives ideelt av entusiastiske mennesker, vil bidra til artens overlevelse. I Skåne kan allmennheten være vitne til utslipp av hubroer, noe som er en spennende aktivitet for hele familien og som vekker interesse og øker forståelsen for vår største ugle. Natur- og fuglevernprosjekter trenger allmennhetens støtte. I en tid da mange mennesker har lite kontakt med naturen, er det svært positivt at mennesker kan være med på opplevelser som hubroslipp.
Etter århundrer med forfølgelse ser det ut som om våre nordiske ugler begynner å få den oppmerksomhet, kjærlighet og beskyttelse som de behøver og fortjener. Nå som vi mennesker har begynt å engasjere oss i vern av disse fascinerende dyrene gjennom undersøkelser, kasseprosjekter, avl og reduksjon av farer i landskapet, må vi leve i håpet om at ugler også i fremtiden vil ha en sikker plass i vår natur. Ingen av disse tiltakene er alene i stand til å bevare de ulike artene. Den viktigste oppgaven er å bevare og skape passende hekkebiotoper som kan sikre god næringstilgang og sikre hekkeplasser: Skoger der trær tillates å bli gamle og råtne – og et småskala jordbrukslandskap med brede kanter med vegetasjon rundt åkrene og minsket bruk av insektmidler. Det kreves kunnskap og politisk vilje, samt en innsikt i at naturvern i bunn og grunn faktisk er menneskevern. Mye gjenstår å gjøre, og vår eneste begrensning er måten vi ser på oss selv og våre naboer som vi deler verden med. Vi mennesker befinner oss på en tidsreise inn i fremtiden. Med oss på reisen er så vel ugler som mange andre arter som vi deler jorda med. La oss arbeide for at denne fremtiden er en plass vi selv ønsker å besøke.

SLUTT