Biologi

En forklaring på lykkefølelsen i naturen

Hvorfor kjenner jeg voldsom glede på en fjelltopp i januar? Hvorfor blir jeg intenst glad av vår? Og hvorfor kan man føle seg så liten under en stjerneklar himmel? Les biolog Dag O. Hessens svar.

DATO: 31.01.2014 / AV: Dag O. Hessen

«Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live. Jeg ønsket heller ikke å leve et halvdødt liv – livet er altfor dyrebart til det. Heller ikke ønsket jeg å dyrke resignasjonen før det var tvingende nødvendig. Jeg ville leve dypt og inderlig og suge all marg ut av livet, leve frimodig og enkelt ved å jage alt det som ikke var liv, på flukt...»
           - Henry D. Thoreau, 1854

Jeg står på en fjelltopp i januar. Det er sol, men kaldt, landskapet er i svart-hvitt, ikke en lyd høres. Allikevel føler jeg et inderlig velvære i dette golde landskapet. Hvorfor? Har det noe med den særnorske askesen å gjøre, eller dreier det seg om et mer grunnleggende mysterium knyttet til fenomener som estetikk og velvære? Fire måneder senere bruser våren, den siste snøen blir raskt til vann, de første solstrålene baner seg skrått vei gjennom morgendisen, sola varmer, det lukter vår, alt er liv – og jeg er en del av det. Jeg har ikke gått ut i naturen, men inn i den. Rødvingetrosten ankom fjellbjørkeskogen samme morgen og overdøver nesten bokfinken. Rypesteggene løper halvtamme på barflekkene oppunder toppen, røde i kammen og klare for parring. Sola varmer, det er intenst godt å leve. I et øyeblikk kan nettopp jeg ta inn alt dette. I neste øyeblikk skal noen andre oppleve det. Det er en tanke som er til å holde ut. Det som derimot ikke er til å holde ut, er tanken på at ingen i framtiden skal få oppleve det.

Denne intense følelsen for og av natur, følelsen av øyeblikket, som henger tett sammen med følelse av liv – og følelse av eget liv, den er dypt biologisk, men også kulturell. Hva er det som gjør at visse sanseinntrykk appellerer mens andre frastøter? En grunnleggende biologisk antakelse er at alle organismer dypest sett er rasjonelle i biologisk forstand, altså at vi er evolusjonært utmeislet til å handle etter det som er hensiktsmessig for å overleve, skaffe oss mat og reprodusere. Nå kan man utvilsomt også hos dyr finne adferd som avviker fra en slik sjablongmessig nytteorientert adferd. For eksempel synes mange pattedyr å ha evnen til genuin livsglede uttrykt som lek.

Men hva føler elgoksen når den ligger oppe på kollen sin, skuer utover sitt rike og de fjerne blåner, ser dagens første solstråler jage nattedisen på flukt? Føler han livskraft, noen form for storhet, noe som på elgers vis kan oppfattes som vakkert? Kan hende ser han bare mat og brunstige kviger der nede i skogdypet. Men hvordan kan det ha seg at et menneske kan sitte en tidlig morgen på samme høydedrag og fylles av alle disse følelsene? Burde ikke også vår oppfatning av det vakre knytte seg til det matnyttige og funksjonelle? Er ikke det faktum at vi kan verdsette noe så lite livgivende som en kald fjelltopp, en snøkledd vidde – ja, det at vi til og med er villige til å slite og forsake for å oppleve det – dypt irrasjonelt?

Kanskje er det denne projiseringen av godhet og sannhet i natur som er mest interessant, for mange finner en form for teleologisk og metafysisk mening i naturen også i dag. Også for oss rasjonalistiske, post-darwinistiske naturdyrkere, kan naturfølelsen være minst like sterk som den var for Linné. Det er ingenting som tyder på at den Darwin som kom hjem som evolusjonist etter 5 års jordomseiling med ”Beagle”, opplevde mindre glede ved naturen enn den Darwin som dro avgårde som troende naturalist og teologistudent. Følelsen av slektskap med alt liv, erkjennelsen av at vi er en naturlig del av det hele, kan bidra til å forsterke opplevelsen av storhet. Dette gir også grunnlag for en erkjennelse av at natur har egenverdi og at natur dermed bør bevares både for naturens egen – og for menneskets skyld (streng tatt er jo mennesket også natur).

Naturen kan fylle et behov for noe som er større enn en selv, både i form av mening, tid og rom, ”naturen er min katedral”, ikke sant? Og selv den mest gudløse kan gli over i en form for panteisme når stjernehimmelen hvelver seg høyt over ens lille jeg. Livet kan aldri bli helt tomt når du har naturen. Det er noe velsignet fordringsløst ved den, den er der bestandig, og du er del av den – vi har alle lånt de molekyler som utgjør jeg´et fra det store kretsløpet, fra evighet til evighet.

Men mening? Naturen strutter jo av hensiktsmessighet på det praktiske plan. I prinsippet dreier det meste seg om problemløsning her også, og absolutt alt vi ser omkring oss av de mest fantastiske, vakre, bisarre og groteske utslag av liv er et resultat av den samme hensiktsmessighet. Om natur og naturopplevelse gir mening kan bare hver og en for seg svare på. Men en natt alene under stjernehimmelen bør være pensum tidlig i livet for alle. Den underlige dobbeltfølelsen av å være liten, ubetydelig og ytterst forgjengelig der ute under en høy himmel, men også en følelse av evighet, storhet og noe udefinerbart meningsfullt – en paradoksal følelse av at verdens sentrum ikke nødvendigvis er deg, men at det er godt å erkjenne nettopp dette. Mange vil føle at en natt ute under stjernene gir en metafysisk følelse av kosmisk tilhørighet, mens andre vil, med Zapffe, som vel og merke var en inderlig naturelsker, kunne hevde at det hele i bunn og grunn er ”... et sanseløst søl med organisk stoff”. For de fleste finnes det allikevel ikke noe svar på denne typen spørsmål, og det oppleves kanskje heller ikke som nødvendig å analysere naturgleden til bunns – det er viktigst at den er der.

SLUTT