Roman

Menn som hater ulver

- Det er det nærmeste vi kommer en krig i Norge, sier forfatter Lars Lenth om temaet som splitter nasjonen. Nå har han skrevet roman om ulvekonflikten. Les utdrag her.

DATO: 18.03.2017 / AV: Lars Lenth

«Hvem var det som fant henne?» Forskningsassistent Emma Vase sto med den ene hånden under haka og myste på de sørgelige restene av et menneske som lå på et teppe av kvitkrull foran dem. Hun og resten av teamet i Norulv-prosjektet ved Høgskolen i Hedmark på Evenstad var hasteinnkalt for å bekrefte at det dreide seg om et ulveangrep, at et menneske var drept av ulv i Norge for første gang siden 1800.
«En tilfeldig turgåer», sa lensmann Embret Tomteberget, en bredskuldret, høyreist mann med rødbrunt, firkantet helskjegg. Han var kledd i svart lærjakke med POLITI på ryggen, svarte bukser, svart skyggelue med riksvåpen på. «Guttungen hennes satt oppi et tre.» Han pekte bort på en gammel furu og ristet på hodet. «Han så antakelig hele greia.»

Klokka var åtte på kvelden, fortsatt dagslys og behagelig i sola, men et kaldt drag fra nord minnet dem på at sommeren var på hell. Emma la armene i kors, heiste opp skuldrene, klarte ikke å ta øynene vekk fra liket og blodet og innvollene som lå strødd på bakken rundt det. Hun angret på at hun ikke hadde tatt dunjakka i stedet for den lysegrønne skalljakka, angret på at hun i det hele tatt hadde begynt å studere biologi.
«Så dere har et vitne?»
«Han er bare fem år gammel.» Tomteberget tok av seg skyggelua, tørket seg i panna med håndbaken. «En røff start på livet.»
«Det kan du si én gang til», sa hun.
«En røff start på livet.»
Emma skulte bort på lensmannen, ingenting å hente der, han bare glante på liket, som om det var et moderne kunstverk han ikke fikk noe ut av.
«Hva slags stoff er de buksene lagd av?» sa lensmannen.
«Ser ut som fløyel», sa Emma og bøyde seg nærmere. «Lilla fløyel. Eller er det velur?»
«Et barn skal slippe å se sin egen mor bli spist av ulver», sa Tomteberget. «Det burde vært en menneskerett.»
Emma ristet på hodet, kikket opp på tretoppene som gikk ut og inn av fokus, satte seg på huk. Bortsett fra da hun kysset farmoren sin i kista, hadde Emma aldri sett et dødt menneske før.
«Jeg snakket nettopp med faren, altså mannen … hennes.» Tomteberget nikket i retning liket.
«Kjenner du ham?»
«Litt.» Lensmannen tok på seg lua igjen, strøk seg over neseryggen med tommelen og pekefingeren. «Han fortalte at kona og guttungen skulle på sopptur, at de gjorde det hver tirsdag og torsdag. Hun var visstnok veldig glad i å plukke sopp.»
«Har de sopp på Filippinene?» En ung jente i politiuniform kom ruslende bort til dem. Betjent Sigrun Wroldsen hadde blå øyne, var liten av vekst og litt lubben. Det lyse håret var samlet i en stutt hestehale under politikapsen. Hun kastet et blikk på liket på bakken, rynket på den lille oppstoppernesa.
Tomteberget så bort på henne. «Hvordan vet du at hun var fra Filippinene?»
«Jeg tok en råsjanse.»
Emma Vase karet seg opp i stående posisjon, himlet med øynene.
«Det er som om jeg skulle sagt at du er fra Belgia fordi du ser ut som du kommer fra Europa», sa Tomteberget.
«Hva er galt med Belgia?» spurte Wroldsen.
«Det er mye som er galt med Belgia.» Tomteberget knep øynene halvveis igjen. «Men det var ikke poenget. Du skjærer alle over én kam, tar det for gitt at alle damer på bygda med skeive øyne er fra Filippinene.»
«Men de er jo det», sa hun.
«Feil», sa Tomteberget. «Hun var fra Drammen.»
«Skeive øyne?» sa Emma. Hun flyttet blikket fra lensmannen over på levningene på bakken. «Jeg syns hun har vakre øyne.»
«Vakkert øye», sa Wroldsen. «Det ene er jo borte.»
«Kråker», sa Tomteberget.
De ble stående i taushet og se på det som var igjen av Phung Johansen fra Drammen.
«Den som ler sist, ler best», sa betjent Wroldsen.
«Synes du dette er noe å le av?» sa Tomteberget.
«Jeg har advart mot dette lenge.» Wroldsen dro snørr fra den lille nesa ned i munnen og svelget. «Ulveelskerne har avfeid meg som en paranoid bygdetulling. Det var bare et spørsmål om tid.»
«Ta deg en tur i buskene, Wroldsen», sa Tomteberget. «Se om du finner noe interessant.»

Da betjenten var ute av syne, snudde Tomteberget seg mot forskningsassistenten. «Hva tror du? Noen av deres?»
«Vanskelig å si noe sikkert før vi tester for DNA, men pelsdottene stammer fra ulv, det er jeg temmelig sikker på.»
Lensmann Tomteberget satte seg ned på huk, plukket opp en dott, holdt den opp mot himmelen, gransket den. «Hva skulle det ellers vært?»
«Ulver angriper ikke mennesker uprovosert», sa Emma.
«Kanskje de ble provosert?»

En to meter høy, radmager mann med blankpussede jaktstøvler, nypressede feltbukser og grønn ullgenser med glidelås i halsen kom haltende bort til dem. «Hvor lenge har hun ligget her?» sa ulveprofessor Bjarne Gilbert. Øynene var ville og den bustete, grå manken blafret i vinden.
«Siden lunsjtider, ifølge rettsmedisineren», sa Emma.
«Hvem fant henne?»
«En uteligger», sa lensmann Tomteberget. «Et digert beist av en mann.»
«En lokal fyr?»
«Aldri sett ham før. Han spradet inn på stasjonen med gutten på skuldrene. Sa han fant ham sittende oppi et tre, at han hadde båret ham hele veien til sivilisasjonen.»
«Så han hva som skjedde?» Gilbert satte seg ned på huk ved siden av liket.
«Gutten skal visst ha sett alt sammen.»
«Jeg mente mannen.»
«Han var ikke så snakkesalig. Han blir på stasjonen over natta.»
«Herre min hatt», sa professor Gilbert og gransket det som en gang hadde vært et levende menneske, fra topp til tå, saumfarte liket med de ravgule, tettsittende øynene. «Det er jo Phung Johansen.»
«Kjente du henne?» sa Tomteberget.
«Jeg kjenner mannen hennes, fra foreningen.»
«Bygdefolk for Rovdyr?»
«Det stemmer.»
«Hvor gammel var hun?» sa Emma.
«Bare jentungen», sa lensmannen. «Hun og mannen har et småbruk på Åsta. Geiter, frittgående høns, frittgående kyr.» Han satte blikket i Gilbert. «De dyrker alt mulig rart. Økologisk.»
Emma ante skarpe kanter i lensmannens stemme.
«De lager sin egen ost», sa ulveprofessoren.
«Blant annet», sa Tomteberget.
«Ost?» sa Emma.
«En slags norsk feta-variant», sa Tomteberget. «Geit.»
«Ser ut til at Lyder Johansen må lage osten alene fra nå av», sa Bjarne Gilbert, og klødde seg på den lange, rette nesa som minnet om en snute.

De ble stående og se på den maltrakterte menneskekroppen. Reinlavet under og rundt var farget rødt av blod. Maur og biller kravlet rundt omkring på den, fluer, mygg og klegg surret i luften over. Den lave sola i vest forsvant bak hvite skyer, det ble brått mørkere og kaldere.
«Ta alt DNA-et du kan og skaff meg nærbilder av alle sårene», sa Gilbert.
«Det er jo mer sår enn kropp, halve torsoen er borte.» Emma beit seg i underleppa, kikket opp på skyene som drev over kveldshimmelen.
«Prøv å se på det som et sauekadaver», sa Gilbert. Han gikk bort og la armene sine rundt den unge assistenten, klemte henne inntil seg, strøk henne over ryggen som om hun var en katt. «Tenk på alle dyra hun selv har spist.»
Emma gjorde et halvhjertet forsøk på å skyve ham vekk. «Hva mener du med det?»
«Vi er alle en del av naturen, små brikker i det store kretsløpet.» Han klappet henne på ryggen. «Spis og bli spist.»
Emma frigjorde seg fra professorens omfavnelse, tørket bort en tåre som rant nedover kinnet.
«Jeg tror faktisk hun var vegetarianer», sa Tomteberget. «Veganer.»
«Ja, ja», sa Gilbert. «Tenk på alle dyra hun spiste før hun så lyset.»
 

Tomteberget ristet på hodet og marsjerte vekk, i retning politibilen, som sto parkert på en skogsbilvei to hundre meter unna.
Da lensmannen var utenfor hørevidde, snudde Gilbert seg mot Emma, så på henne med øyne som lyste som billykter i halvmørket. «Er du klar over hva dette innebærer?»
Emma nikket. «Dette var det verste som kunne skje.»
De sto og stirret på liket. Vinden tok tak i Gilberts omfangsrike manke, sendte den flagrende i alle retninger.
«Hvis du får problemer med å sove i natt, ligger nøkkelen under saueskallen til høyre for døra», sa Gilbert uten å løfte blikket fra den døde jenta.
Emma så bort på den aldrende professoren, brukte litt tid på å fordøye det mentoren hennes nettopp hadde sagt. «Jeg har innsovningstabletter», sa hun til slutt. «Det skal nok gå bra.»
«Haterne har drømt om dette i tretti år», sa Gilbert.
«Jepp», sa Emma. «Dette er krise.»

SLUTT