Sjølberging

Strebe skal jeg kun mot dette: Å velge bort.

Med all verdens muligheter – hvorfor sliter vi så fælt med å få til det livet vi ønsker oss?

DATO: 11.01.2015 / AV: Ingvild Kilander / Ill: : Andreas Brekke

En ettermiddag på t-banen før jul lot jeg mobilen ligge i lomma og kikket rundt meg. Blant det tverrsnittet av befolkningen jeg tilfeldigvis var omgitt av denne ettermiddagen var det lite eller ingenting i de trøtte ansiktene som tydet på entusiasme eller glede. Ingenting som vitnet om at vi alle hadde det til felles at vi er innbyggere i et av verdens mest velfungerende land, hvor mulighetene tross alt er flere enn hindringene. At det snart var jul.

T-banevogna ble brått fylt med lystig trekkspillmusikk, mellom Ensjø og Helsfyr stasjon. Fortsatt ikke et eneste smil å se. Irritasjonen lyste, forsterket av flomlyset fra alle mobiltelefonene. Kanskje tenkte noen på at de i alle fall ikke skulle gi, og slik støtte kyniske bakmenn. På for mye eller for lite snø. På for dårlig dekning i tunnelen mellom Tøyen og Grønland. På for dyr bensin eller for kort batteritid. Eller satt de kanskje der og tenkte på sin egen utilstrekkelighet, med trekkspill som soundtrack til den digitale strømmen av statuser om treningsregimer, perfekte parforhold, fargesorterte bokhyller og prikkfrie barn, slik jeg selv har for vane på en dårlig dag?

Nei, det skal ikke være lett sier vi gjerne, i den grad vi sier noe til hverandre utenfor den digitale strømmen nå til dags, og himler med øynene når t-banen står eller andre såkalte i-landsproblemer brått rammer oss. Men hva var det som fikk oss til å tro at alt, bokstavelig talt, skulle gå på skinner og være så lett? Kom den antakelsen med oljepengene? Den gratis skoleplassen? Studielånet? Paradise Hotel? Facebook?  

Forventningene til livet, oss selv og hverandre er i dag skyhøye. Tidsånden forteller oss at det ikke lenger holder å være god. Det holder knapt å være best. Men sannheten er jo at blant alle de gode, er det kun én som kan være best. Denne førsteplassen jager vi likevel rundt etter på alle livets områder. Men når kravene og forventningene øker, blir også fallhøyden større. Den samme tidsånden har i året vi har lagt bak oss begynt å hviske at det holder nå. At det for de fleste tross alt handler mest om det vi ikke deler. At vi er lei av å piske oss selv mot uoppnåelige mål, men at vi likevel ikke klarer å stoppe.

Unge voksne sykemeldes over en lav sko. Det blir gjerne for mye med barnefødsler, bekkenløsning, husbygging, bryllup, trening fem dager i uka og 50 reisedager i året på en gang. Da jeg nylig hørte om nok en sykemelding av en ung mor i nyinnflyttet hus, au pair og - etter egne vurderinger - en «normalt krevende» jobb i det samme næringslivet jeg selv en gang var en del av, innrømmer jeg at jeg tenkte: Jeg har da vært flinkere enn dette?
Til og med helt uten au pair og uten en eneste besteforelder i mils omkrets. Gjort det jeg har tenkt at jeg må og som er forventet - av familien, jobben, venner og samfunnet. Uten å påberope meg noen flink-pike-diagnose. Droppet trening, skjønnhetssøvn og SPA-behandlinger, selv om det skrikes fra alle kanter at jeg er verdt det og først og fremst skal ta vare på meg selv i denne verden. Være flink, men ikke for flink, og aldri på bekostning av meg selv. Aldri det. 

(Saken fortsetter under illustrasjonen)

Etter slike sammenlikninger skammer jeg meg alltid. Mest fordi jeg vet at det bildet jeg får servert og tolker etter eget forgodtbefinnende er sammensatt, og ikke på noen måte handler om meg. Men også fordi jeg av kloke mennesker har lært at problemer aldri kan eller skal sammenliknes. Vi håndterer livet på ulike måter og med ulik takt og styrke. Sterke i noen situasjoner, svake i andre. Og hva vil det egentlig si å være for flink? Å gjøre så godt man kan på alle områder så lenge at man til slutt blir helt utslitt av det? Å prøve for hardt? Å tro at man må leve opp til andres idealer? Å strekke seg for langt? Være flink til å prioritere? Flink til å si nei? Være naiv? Å ha for store forventninger til livet og til hverandre? Å være selvutslettende? For opptatt av bekreftelse?  Å tro at man er en superhelt som klarer å gifte seg, få barn, bytte jobb, bygge hus, sjonglere lekser, matpakkesmøring og omgangssyke uten å foretrekke en mine?

Livet leves under konstant overvåkning, med sammenlikning og synlighet morgen, middag og kvelds. Er man ikke pålogget i dag er man utestengt. Noen få, sterke sjeler velger det selv. Jeg tror de har et bedre liv.

En dag mottok jeg en mail - til meg selv fra meg selv - med budskapet: ”Join my professional network on LinkedIn”. Helt uten selv å være klar over hvordan akkurat det hadde gått til. Den samme meningsløse invitasjonen fikk antakelig tannlegen og elektrikeren jeg var i kontakt med for 10 år siden, pluss en hel del andre. Oftere og oftere virker det som om mesteparten av tiden vår går med til slike ubetydeligheter. Tiltak for å imøtekomme støyen. Paradoksalt nok ender det ofte med mer støy. En kveld brukte jeg tre timer på nettshopping etter at jeg, egentlig, bare skulle sjekke mailen. Uka etter brukte jeg nesten en time på å fylle ut skjemaer og sende halvparten i retur. Meningsløshet satt i system. Der jeg før la meg på sofaen og så en film eller leste en bok, er det ofte macen eller mobilen jeg griper fatt i også når jeg egentlig søker ro. Konsentrasjonsevnen er et synkende skip.

Som lærer i videregående skole ser jeg mye av det samme. Undersøkelser har fortalt at en av fire jenter i 10. klasse opplever hverdagen som et eneste stort slit og viser tegn til depressive symptomer. Dagens unge jenter bruker mer tid foran speilet på en vanlig dag enn de gjør på skolearbeidet. Og de gjør det ikke forgjeves, for de blir faktisk tatt bilde av opptil flere ganger daglig, både av seg selv og av andre. Årets julegave og store oppfinnelse var en selfie-stang. Og selv om de aldri har vært mer hjemmekjære, hatt bedre forhold til foreldrene sine, eller vært mindre kriminelle, er de mer deprimerte og har flere angstlidelser enn noen gang. Psykiske lidelser er vår nye folkesykdom og samtidig vår tids siste tabu. Hvordan oppsto dette paradokset?

Da jeg i en psykologitime ga elevene i oppgave selv å finne mulige årsaker til at så mange i dag opplever livet som et slit, fikk jeg svar som dette:

* Vi er blitt så selvopptatte at vi ikke lenger ser verden rundt oss.
* Presset starter fra utsiden, men det meste er nok selvpåført, egentlig. 
* Kombinasjonen skole, media, trening – man skal være på topp i alt mulig. 
* Påvirkningen fra sosiale medier, bloggere, kjendiser og modeller.
* Skolen og alt karakterjaget.
* I dag blir man liksom aldri bra nok. Man har kanskje flat mage, men for stor nese. Det er alltid noe å fikse.
* Fordi vi sammenlikner oss med helt urealistiske idealer.

Dagens unge har utvilsomt mye å leve opp til og en lang og vanskelig vei foran seg om de tror på det de klikkbaserte mediene, bloggene og instagrambildene forteller dem. En gang så jeg en blogger ta bilde av designerveska si på gulvet i den lokale matbutikken. Kanskje så hun et matchende gulv i en ellers stusselig butikk. Etterpå gikk hun antakelig hjem for å iscenesette resten av dagen sin med grønn juice og nye antrekksbilder.

I blant lurer jeg på om noen også forteller dagens unge at de snart må begynne å betale sine egne regninger. At livet også er et slit, kanskje aller mest det. At de må stå opp om morgenen, selv om de har vært pålogget hele natta. Men er man konstant overveldet orker man til slutt verken å sove eller stå opp. All støyen får selv bunnen i dypet til å forsvinne, slik at vi til slutt bare ser alt vi burde og kunne hatt, sagt, gjort og vært der vi står midt i skuddlinjen for hverandres perfeksjon på toppen av hierarkiet i behovspyramiden. Men som kjent blåser det på toppen.

Kolbein Falkeid var utvilsomt en mann forut for sin tid da han skrev dette diktet:

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare?

At fjellovergangene aldri snødde til?
Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Med all verdens rettigheter og muligheter – hvorfor sliter vi så fælt med å få til det livet vi ønsker oss? Jeg lurer på om ubetydeligheter også fyller tankene til folk i krigsherjede land. Til rumenerne med trekkspillet på t-banen, like blakke da de gikk av som da de kom på. På om de noen gang sier til seg selv eller hverandre; "nei, det skal jammen ikke være lett".

Jeg ser det som min fordømte plikt å fortsette å være flink. Gjøre min plikt før jeg krever min rett. Men med vissheten i behold om at jeg aldri vil bli best i noe som helst. Kanskje en god nummer to en sjelden gang i blant, og ellers sånn helt midt på treet i det meste. Strebe skal jeg kun mot dette: Å velge bort. La andres perfeksjon få være nettopp det, og ikke en dom over egen utilstrekkelighet. Slutte å sammenlikne så mye. Bruke telefonen til å ringe med igjen. Løfte blikket. Gjøre hva jeg kan for at barna mine skal se helheten i det store puslespillet vi alle er en del av, og ikke bare den ene brikken de selv holder i. Slutte å godta floskler som "Nei, nå må du sannelig begynne å tenke litt mer på deg selv". Sannheten er vel at de fleste av oss kunne trenge å flytte fokuset bort fra oss selv litt oftere. Kanskje kan vi da, en dag og litt etter litt, finne veien inn igjen. Til oss selv og til hverandre. Og det skal neimen ikke være lett.
Hvor i all verden hadde vi det fra?

SLUTT