Kommentar

MÅ vi jobbe mer?

Vi har valgt mer velstand fremfor mer fritid. Det MÅ vi fortsette med, mener politikerne.

DATO: 06.04.2017 / AV: Simen Tveitereid

Jeg lurer på hva Siv Jensen gjorde sist søndag. Det var en praktfull vårdag som bare ble varmere utover ettermiddagen. Kanskje åpnet hun hytta for sesongen og gravde litt i bedene, som jeg vet hun liker. Kanskje gledet hun seg til påskeferien, kanskje tenkte hun på Perspektivmeldingen.
Det gjorde faktisk jeg, mens jeg rakte og lukte litt i kjøkkenhagen, og barna hoppet på trampolinen, over himmelen fløy en flokk grågås i plog, vi så hvordan de skiftet på hvem som tok den tyngste jobben i spissen.
Jeg kløyvde ved og drakk en øl og tenkte på alt som burde gjøres ute. Det var nesten ingen skyer, men dagen etter var det mandag. Heldigvis var det gråvær, det gjorde det lettere å vende det døve øret til fuglesangen og konsentrere seg om Perspektivmeldingen.  

Forrige fredag sa finansministeren i verdens rikeste land til verdens lykkeligste mennesker at de i fremtiden må jobbe mer. Flere må inn i arbeidslivet, sa hun. Og de som er der må jobbe mer og lenger, la hun til.
Hun sa at vi også måtte bli mer effektive, selvsagt, få mer igjen for skattepengene, men det hun snakket mest om var at alle måtte arbeide mer. Og de fleste andre partiene er helt enige: Vi må jobbe mer.
Men det er ikke slik at vi . Det er et personlig valg, som påvirkes av mye. Blant annet av hva politikerne mener vi bør bruke penger på.  
Neste gang en politiker krever noe, i håp om å sanke våre stemmer, som gratis barnehageplass eller varm skolemat, flere lærere eller bedre eldreomsorg, bør du gjøre denne øvelsen: Ikke tenk over om kravet høres fornuftig ut, om det er noe du er enig i eller ei. Spør i stedet deg selv om hva du er villig til å ofre for at kravet skal bli virkelighet.
Om du vil jobbe en halv time lenger hver dag, for eksempel. Droppe en ferieuke. Betale litt mer skatt.
Noen tenker kanskje: Jaja, jeg får vel jobbe litt mer. Det er viktig med god eldreomsorg og gode skoler. Som en dugnad, hvis det er krise, liksom.
Men det er ikke krise. Når vi bes om å jobbe mer, er det for at festen kan fortsette.  

Arbeidstiden i Norge er lavere enn i de fleste europeiske land, og den er lavere enn noen gang i nyere historie. Det siste skulle da også bare mangle. Når én maskin gjør jobben hundre hender før måtte gjøre.  
Faktisk kunne vi ha jobbet mye mindre enn vi gjør i dag. Men vi har valgt velstand fremfor fritid.
I 1987 ble arbeidsuken redusert fra 40 til 37,5 time. Siden har den stått stille. Tross sterk økning av den såkalte produktiviteten, gjennom ny teknologi og smartere måter å produsere varer og tjenester på. De siste 30 årene har nordmenns realinntekt nesten blitt fordoblet. Vi har altså blitt dobbelt så rike, uten å bevilge oss mer fritid (bortsett fra en ferieuke ekstra). Og i fremtiden skal det fortsette slik. Det vil si: Politikerne mener at vi bør vri kurven enda mer i retning velstand. Jobbe mer og tjene mer. For å berge velferdsstaten, i en tid da oljeinntektene faller og pensjonistene blir flere.
Selv uten videre vekst i velferdstjenestene må vi jobbe flere timer. 13 prosent mer per person fram mot 2060, ifølge Perspektivmeldingen.
Det betyr ikke nødvendigvis at alle må jobbe en snau time lenger per dag, eller tre og en halv arbeidsuke mer i året. Målet kan nås ved at flere kommer med i arbeidslivet, at flere eldre jobber lengre og det klart viktigste, ifølge meldingen, at flere jobber heltid i stedet for deltid.

Faktum som setter grå hår i hodet både på Siv Jensen og SV-ere: Hver tredje kvinne jobber deltid. De aller fleste av dem frivillig. "Hvis disse i stedet jobbet heltid", skriver Perspektivmeldingen. 
Men hvem er Disse?
Disse er deg og disse er meg (rent bortsett fra at jeg ikke er kvinne). Disse er dem som ikke synes at familien med to fulltidsarbeidende foreldre er den eneste riktige modellen. Disse er noen som ikke vil bruke kveldstimer på å forberede neste dag på jobben. Disse er noen som ikke ønsker ferdigmat, vaskehjelp og to utenlandsferier i året. Har Disse en hang til late dager på sofaen, med tv-serier og hjemmebakt kake, eventuelt formiddagspils? Eller er Disse mennesker som innser at de ikke makter fullt kjør, som ved å jobbe deltid unngår å bli en av de langtids sykemeldte, en av de altfor mange som kjørte på helt til det smalt. Kanskje mener til og med enkelte av Disse at de bidrar til en bedre verden fordi de har et lavere forbruk.   
Men i Perspektivmeldingen er Disse egoister og svikere av samfunnsmoralen.
Hør bare her, i det kjølige analytiske språket:

Økt velstandsnivå er delvis tatt ut i redusert normalarbeidstid og ferieutvidelser. Det har bidratt til å redusere den gjennomsnittlige arbeidstiden. Til forskjell fra andre goder som varer og tjenester, beskattes ikke fritid. Den enkelte bærer derfor ikke alene de fulle konsekvensene av sine valg. (Min utheving). Mer fritid gir mindre skatteinntekter og mindre fellesgoder til alle. Jo mindre vi velger å jobbe i fremtiden, desto større blir derfor velferdsstatens utfordringer. 

Altså: Økt forbruk er bra, fordi det gir skatteinntekter. Mer fritid er egoistisk. 
Så mye for den personlige friheten, den ypperste verdi i de fleste enkeltsaker.
Det er også denne tankegangen - at mer penger og forbruk er bedre enn fritid - som er selve årsaken bak global oppvarming. Hva hjelper det å skrive pent om grønn omstilling i et annet kapittel når økt forbruk er kjernen av ideologien? Og hva nytter det for borgere som tar ansvar for sine forbruksvaner, når Staten selv sier: Kjør på.
Det står selvsagt flere steder i denne meldingen at veksten skal foregå på en bærekraftig måte innenfor naturens tålegrenser, som det sikkert har stått i alle perspektivmeldinger siden Gro Harlem Brundtland fant opp begrepet. Her står jaggu også at "verden kan ikke fortsette som i dag dersom økosystemene skal være i stand til å dekke menneskenes fremtidige behov". Verden kan ikke, men vi. 
Det skrives også flott om grønt skifte og grønn konkurransekraft. Men det er ikke dette Siv og Erna snakker om. Det de snakker mer om enn noe annet er å skape arbeidsplasser. Arbeiderpartiet også. Vi må skape flere jobber.
Aldri noe om hva slags jobber. Det er selve arbeidsplassene vi trenger, slik at etterspørselen holdes oppe.  

Å skape jobber er bra for å unngå arbeidsledighet. Men de fleste jobbene som skapes er i det offentlige, og det betyr at utgiftene øker.  
Fra 1970 til i dag er offentlig årsverk nesten tredoblet, fra 250.000 til 700.000. Vi har fått barnehageplasser til alle som ønsker, SFO og hjemmesykepleie. Sykehusene har tredoblet sin andel av alle årsverk i Norge. "Den medisinske utviklingen" har krevd dette.

Hvis vi fortsetter slik, i en fremtid med mindre oljeinntekter, da vi jobbe mer. Og de fleste av de nye jobbene må komme i privat sektor.  
Å skape arbeid er på mange måter irrasjonelt. Ingen ville finne på å lete etter mer arbeid i sin egen husholdning. Man gjør det som må gjøres, så effektivt som mulig.
Men i A/S Norge gjelder det å skape mer arbeid, til erstatning for det som forsvinner. Derfor ser mange den digitale revolusjon, med kunstig intelligens og roboter, som en trussel, ikke en frigjøring. Men det handler jo om å produsere mer effektivt. Vi må bare sørge for at mer av den økonomiske gevinsten havner i felleskassen. 
For få arbeidsplasser? Javel. Så får vi dele mer på det arbeidet som blir igjen. Da kan arbeidstiden gå ned, ikke opp.

Norge og Danmark er de to landene i Europa med lavest arbeidstid per uke. De samme land toppet FNs siste World Happiness Report. Det betyr ikke at jo mindre vi jobber, jo lykkeligere blir vi. Noe av det aller viktigste for å være fornøyd med livet er å ha en jobb. Men ifølge FN-rapporten er work-life-balansen også en faktor med særlig sterk betydning for lykkefølelse.
Rapporten sier dessuten at folk som frivillig jobber deltid er mer fornøyd og har færre negative erfaringer ("such as stress and wory") enn fulltidsansatte. Dette gjelder uavhengig av inntekt og andre variabler (som normalarbeidstid) - og det gjelder først og fremst for kvinner.
Norge har lav ledighet, men en tredjedel i arbeidsfør alder er helt utenfor arbeidslivet. Det er her utfordringen finnes. Er det da en god løsning å utrydde deltidsarbeid og øke arbeidstiden?

Å true velferdsstaten.
I dag er det to pensjonister på ti yrkesaktive, i 2060 skal det bli fire! Dette er selve bomben, den som truer velferdsstaten.
Vi har lett for å ty til denne frasen. NHO mente i sin tid at en femte ferieuke ville true velferdsstaten. Innvandring er en konstant trussel mot velferden. Nå er det eldrebølgen. Den er reell. Men velferdsstaten er ikke en maskin, det er vi som avgjør hva den skal romme. I Perspektivmeldingen kan det virke som om politikk ikke finnes lenger, at samfunnsutviklingen er gitt:   

"En rikere befolkning vil samtidig etterspørre mer av eller høyere kvalitet på mange av de tjenestene som i dag er et offentlig ansvar. Det kan gjelde for eksempel utdanning, kultur og ikke minst helse- og omsorgstjenester". 

Kanskje er det rikdommen, eller en stadig rikere befolkning, som er den største trusselen mot velferdsstaten. Du og jeg. Og politikerne. 
Filosof Arne Johan Vetlesen mener at konsumentfriheten er i ferd med å undergrave velferdssamfunnet. I boka "Angsten for oppdragelse" skriver han om kravmentaliteten. Og politikernes redsel for ikke å innfri kravene i befolkningen, frykten for å gjøre noe som kan begrense noens personlige frihet. Fra vi er barn lærer vi oss å stille krav, og som skoleelever og studenter, som pasienter og klienter, skal vi stå på krava og passe på at vi får den oppfølging og den behandling og de tjenestene vi fortjener.

Å jobbe mer er en primitiv løsning på vanskelige dilemmaer. Det er å gjøre verdispørsmål om til sosialøkonomi, balanse i livet om til balanse i  statsfinansene. Det er et upresist rop, som fra en gammeldags sjef. ALLE MÅ JOBBE HARDT. Javel, men hvorfor, og med hva.
Det finnes mange andre løsninger for å finansiere pensjoner.
Vi kan betale mer skatt. Vi kan modernisere velferdsstaten slik at den i større grad hjelper dem som virkelig trenger hjelp. Må vi for eksempel ha en bedre sykelønnsordning enn noe annet land?  
Neste gang en politiker foreslår gratis tannhelsetjeneste til alle eller firefelts motorvei herfra til Evigheten, så husk at det finnes ingenting som er gratis.
Bortsett fra det beste i livet, da, som klisjeen sier. Å være i naturen. Gjøre våronn i hagen. Besøke andre. Å være sammen med barna, i prinsippet gratis det også, om du har overskudd etter arbeidsuken til å gjøre noe annet enn å dra i et lekeland eller fritidspark.

Du har lest en gratis artikkel på Harvest. Hvis du vil ha flere, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk. 
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084. 
Eller en fast sum som støtteabonnent her.

SLUTT