Om naturen

Lys

Kathleen Jamie har vunnet internasjonale priser for sin «nature writing». I Norge er hun fortsatt ganske ukjent. Her er en liten perle om det første vårtegn.

DATO: 21.02.2015 / AV: Kathleen Jamie / FOTO: Jørn H. Moen

(denne saken ble første gang publisert i februar 2015)

HVERT ÅR I DEN TREDJE UKEN I FEBRUAR kommer det en dag, eller vanligere, en rekke av dager, da man med sikkerhet kan si at lyset er tilbake. Et tidspunkt er nådd og lyset flommer over verden fra en sol som plutselig står høyere på himmelen. I dag, en søndag, er en slik dag, selv om trærne fortsatt er nakne og uten blader; gresset er tørt og merket av vinteren.

SOLEN STÅR FORTSATT LAVT PÅ HIMMELEN, selv midt på dagen, den henger over åsene i sørvest. Lyset stråler ut fra sørvest, den samme retningen som vinden kommer fra: sollyset og vinden ankommer sammen og fra den samme retningen: en invasjon av lys og luft fra en himmel med skyer som beveger seg raskt, som jobber sammen som et hurtig lag. Vinden løfter gresset og beveger de tynne greinene på de bladløse trærne og solen skinner på dem, alt i en og samme bevegelse, sånn at lyset og luften er ett, to sider av samme enhet. Lyset er som et barberblad, det kutter gresset og kvistene på piletrærne og epletrærne og på bjørka. Hele hagen er svakt hellende sølvtråder av lys, sånne du kan se på spidelvev, for det meste, for hardt til å kunne kalles en glitring, for metallisk, men hele hagen får en rask vårrengjøring. Der det er blader, som på kristtornen to hundre meter unna, løfter vinden bladene og solen feier under dem. Alt beveger seg på grunn av den friske vinden.

NÅ HAR BYENS KAIER samlet seg i en flokk, de feirer i vinden, skravler med hverandre. Og jeg hører stemmen til en jente, en av venninnene til datteren min, en av de fire jentene som leker i hagen. Ropet hennes balanserer på grensen mellom glede og frykt. Hva leker de? Gjemsel? Det spiller ingen rolle. Det gleder meg når datteren min sier at de "leker i hagen", for de er elleve år gamle: om et år eller to vil de ikke innrømme at de "leker" i det hele tatt, og en stund vil ikke hagen lenger virke tiltrekkende på dem fordi alt de ønsker seg er et annet sted. I noen få år vil de befinne seg i en mørk speiltunnel med vegger som kun reflekterer bildet av dem selv.

JEG KAN IKKE SE JENTENE fra der jeg står, de er dekket av trærne og det skarpe lyset. Året har snudd. Sølvtråder og metalliske bånd av vindblåst lys, bare i en time, men akkurat nok.

SLUTT