Fiskedagbøkene

Lukten av kaffe

Naturen har mange lukter og her er en til å starte med.

DATO: 16.10.2013 / AV: Geir Ruud / FOTO: Geir Ruud og Torbjørn Ekelund

Jeg sitter på en firkantet steinblokk. Jeg har sittet her mange ganger før. Jeg er ute i skogen og det er en høstdag på formiddagen. Det har vært skiftende vær de siste dagene og det er usikkert hvordan denne dagen kommer til å bli. Her jeg sitter er det solglytt inn mellom granstammene og luften står stille. Dette er langs vannets leside når det blåser fra sør som det gjør i dag. Solen varmer ikke mye men den er oppe og det er få skyer på himmelen.

Jeg er her for å fiske etter ørret med tørrflue men ennå har jeg ikke sett noen vak innenfor kastehold. Dette er en god fiskeplass med denne vindretningen og det er fortsatt tidlig på dagen og litt kaldt i lufta. Det gjør ingen ting at det ikke vaker, for det er godt bare å være her igjen. Gjennom sensommeren har jeg lengtet etter disse dagene.
         
Det er en egen lukt her, den står i lufta, men hva er den av? Jeg griper en grangren, strekker meg langt etter den uten å reise meg, og klemmer nålene inne i hånda. Det lukter granbar av hånda en stund og hvis jeg klemmer hardt blir duften sterk. Jeg ser meg rundt, går inntil en tynn bjørkestamme og snuser på den. Det lukter kaldt eller fuktig og noe svakt og eget, svært forskjellig fra granstammen. Pekefinger og tommel gnir på en kvist som stikker rett ut av trestammen i hoftehøyde. Den er tørr og har et belegg som sverter over på huden. Har jeg lagt merke til dette før?  Trærene står her og avgir sin duft helt for seg selv. Jeg kjenner den igjen fra dette stedet. Alt ved dette stedet kjenner jeg. Et hjemsted i skogen og et sted å sitte.                                                                                                     

Under en annen årstid blander det seg inn noe tydelig myrlukt fra Fuglekassemyra og så er det vel lyng? Teppet av lyng og mose som dekker alt med sine grønne vekster. Blader som råtner, tynne grener og barnåler som sakte løses opp og gir fra seg ånden sin. Nede ved bakken ligger et tykt luftlag. Det er vel det som er skogbunnens atmosfære.  Nede mellom lyngplantene er det stille stille.

En liten kastevind kruser det stille beltet på vannet rett foran meg, og med den kommer en ny lukt av vann mot meg. Dagen er tørr og det damper fra de stedene sola etter hvert treffer, det  ryker fra trestammene. Det er bare fem-seks meter ned til bredden og jeg går ned dit og setter meg på huk. En rand av blader ligger på steinene i vannkanten. I går og i natt blåste det kraftig nede i byen, så det gjorde det sikkert her også. Disse bladene må ha løsnet og kommet drivende rundt odden og skvulpet opp på land her. Jeg tar en håndfull og betrakter dem i sollyset.  En hel palett av jordfarger med noe rødlig i seg, og ett helt rødt blad innimellom. Det lukter nesten ingen ting av håndfullen, men den har en antydning til skarphet, som av et sovende pepperkorn.

Jeg har fyllt kaffekjelen med vann og drukket litt rett fra tuten. Vannet er friskt men ennå ikke så kaldt som hvis det hadde stått i en mugge i kjøleskapet vårt. Hvor kaldt er det, da? Seks grader eller åtte-ni ? 

Det går en sti forbi og den passerer mellom sittesteinen og vannet. Man sitter faktisk med skoa på stien, så det er litt trangt her. Det er ingen flott leirplass og ingen spor etter bål og blikkbokser. Her er det få lave grener, bare de tykke trekronene over. Nå som det er stille i lufta er det som å være inne i et rom.

Her sitter jeg da, en formiddag i livet, som eneste menneske i en verden av natur som har skapt seg selv. Lyder, farger og lukter i en pågående strøm av skapelse. Nå skal det kokes kaffe.

Jeg har kokt opp litt vann. tre små kopper. Her er en liten, mønstret porselenskopp som jeg fikk av foreldrene til Nina. Påfugl som snur seg mot meg, sittende i et bed av rosa og blå blomster, med en svær, gyllen fjærprakt. Den har akkurat passe størrelse, slik at jeg kan drikke tre små kopper i stedet for én stor. Jeg har lagt bort plastkoppen, for den satte en guffen smak på kaffen. Det er godt at koppen er fast og varm samtidig, som en håndvarmer.  
            I dette øyeblikket kom den første lukta opp av tuten på kaffekjelen. En anderledes lukt enn de andre svake. Den er som en helt annen farge, som svart i forhold til hvitt. Det er lukta av kaffe som trekker. Det er en tykk lukt, rund og bedøvende. Den fyller hele rommet og dekker for alle de svake naturluktene. Den overdøver alt og liksom vekker meg. 
    Jeg elsker den lukta. Den vitner om tusen ting jeg er glad i ved dette livet. Sittende på en mosegrodd stein på et sted jeg kommer tilbake til, gang etter gang. Møter stedet på så mange forskjellige måter, alt ettersom hvordan været er og hvor vinden kommer fra. Det er noe ved naturen som alltid beveger seg. Hver gang jeg ser den har den forandret noe.
          Men den duften av kaffe som akkurat nå har nådd nesa mi, synes jeg er lik. Den er som en signatur.Jeg er så ekstra glad i den lukta. Kaffe som trekker og kjølner før jeg skal ta den første slurken.   
           Jeg fniser høyt, akkurat det, et kjempefnis. Det er lykken som slipper ut av meg i en lang pipelyd fra nesa. Jeg er ikke kald, dagen ligger foran meg og er i ferd med å åpne seg. Det er ikke noe som tynger meg i denne stunden og jeg har tre kopper kaffe og et godt sted å sitte.

SLUTT