Ultramaraton

Livsløpet

– Hei far. Nå har jeg løpt 113 kilometer over Hardangervidda og det er takket være deg.

DATO: 29.01.2015 / AV: Anders Aakre

Klokken er 05.00 og i løpet av de siste 17 timene har jeg tilbakelagt 110 kilometer. Under meg ser jeg for første gang Rjukan og lysene fra de gamle fabrikkbygningene som bryter opp nattens gråblå mørke. Sakte kjenner jeg varmen fra dalbunnen sige oppover og for første gang siden jeg forlot dyna i går morges kjenner jeg at det er sommer. Jeg setter meg ned og tar av hetta på regnjakka. Endelig er det vindstille. Jeg spiser en banan og restene av en melkesjokoladeplate. Rundt meg synger fuglene, en sommerfugl varmer opp til en ny dag. Selv er jeg ferdig nå, mitt høyre kne har sagt stopp. Jeg kikker på kneet, tar på det, men kjenner ingen smerte. Hva er det jeg akkurat har vært med på?

Halne, fredag 4. juli kl. 22.00: Dagen før det store løpet.
Det er første dag i sommerferien. Min far og jeg kjører oppover riksvei 7 på vei mot Halne Fjellstue i hjertet av Hardangervidda. Fra Drammen har veien gått opp og temperaturen ned. Jeg kikker ut over landskapet som brer seg ut på begge sider av den smalt asfalterte veien. Ute er det kaldt, ikke mer enn fire-fem grader. Fra vest ruller mørke skyer inn fra havet. Jeg vrir meg i passasjersetet, etter fire timer i bil trenger beina å bevege seg.
- Slapp av bein, sier jeg til meg selv. Dere skal snart få løpt fra dere.
Vi er på vei til Xreid Hardangervidda, et løp på 123 kilometer, fire ganger lenger enn jeg noen gang har løpt. Jeg har forberedt meg systematisk i en måned til dette. Jeg har gjennomført en maraton i Nordmarka. Jeg har fått ernæringsråd og tips til løpsopplegg av naboen. Det er ikke nok, selvsagt. Jeg er nok en av de minst forberedte til dette. Jeg er blitt fortalt at det er galskap å delta, at en med så lite trening som meg kommer til å kollapse. Frem til nå har jeg ikke brydd meg, sikkert fordi jeg ikke har satt av tid til å tenke over hva jeg faktisk skal gjøre. Men nå, etter fire timer i bil kommer usikkerheten. Jeg er på vei inn i det ukjente.
En opplevelse i naturen handler ikke bare om hva en ser, lukter og hører, men også hvordan kroppens fysiske belastning påvirker sansene. Det er dette som gjør hver persons naturopplevelse unik. Jo større den fysiske påkjenningen er, jo mer subjektiv vil selve opplevelsen være. Som en uprøvd ultramaratonløper frykter jeg plutselig hva musklene vil gjøre med sansene mine. Hvem vet hvordan reisen fra Kalhovd til Rjukan vil være etter å ha løpt 100 kilometer? Vil jeg verdsette den? Vil jeg sette pris på mørket, lyset fra hodelykta og den bratte grusveien ned fra fjellet? Vil jeg forbanne den?
- Jeg tror faktisk jeg er ganske nervøs, sier jeg til faren min.
- Det er vel vanlig det, svarer han.
- Sånn nervøs som at jeg faktisk også tror jeg er litt bekymret, sier jeg.
- Det trenger du ikke være. Når vi kommer frem til Halne kan jeg vise deg hvor du skal. Jeg har vært her før, stiene er godt merket. Kartene ligger i sekken. Dette kommer til å gå bra.

Gjennom hele mitt liv har faren min vært et beskyttende lag mellom meg og den virkelige verden. Han har aldri gått foran meg og ryddet vei. I stedet har han fra distanse observert meg uten noen gang å trenge inn på mitt område. Hans handlinger har kommet i form av oppfølging og råd. Han hjelper meg med selvangivelsen. Han har gjennomført alle mine budrunder ved kjøp og salg av eiendom, glidet og smurt skiene mine så lenge jeg konkurrerte på ski. Han har fraktet meg mil etter mil hver eneste gang jeg har hatt behov for det. Jeg forstår på vennene mine at som far gir han mer enn de fleste. Jeg tror oppfølgingen har gjort meg mer selvstendig. Tryggheten han har gitt meg, har gjort at jeg har prøvd mer enn mange andre. Jeg har studert i utlandet og startet eget firma i en alder av 25 år. Alt fordi jeg har hatt trygghet hjemme. Denne helgen skal faren min hjelpe meg gjennom et ultramaraton. Han sa ja før jeg spurte om han ville være med.

I begynnelsen av livet løp jeg fordi det kjentes som det eneste rette å gjøre. Jeg løp overalt, hele tiden. I min første løpekonkurranse ble jeg kretsmester i terrengløp. Jeg var uovervinnelig, jeg ble aldri sliten. Min eneste begrensning var hvor fort jeg kunne flytte føttene. Men etter som årene gikk ble lysten til å løpe stadig utfordret av andre aktiviteter. I konkurranse ble jeg snart tatt igjen av de som var villige til å ofre noe for å trene mer og bedre. Da jeg sluttet å vinne, kuttet jeg derfor løpingen helt. Det var for mye annet som fristet.

Å løpe er som å være i et partnerskap, en må investere tid og krefter for å holde gløden oppe. Gjør man ikke det, forsvinner forholdet umerkelig ut døra før det en dag plutselig er borte. Jeg har alltid ergret meg over at jeg ikke klarte å opprettholde den ungdommelige kjærligheten til løpingen, at jeg i en for lang periode av livet valgte å drive med helt andre ting. På den annen side: Alle forhold modnes over tid. Det vi har som barn er sjelden med oss som voksne. Men helt siden jeg som voksen begynte å løpe igjen, har jeg oppdaget nye gleder jeg før ikke visste fantes. Løping har gitt meg fred og ro. Hodet produserer ikke så lange tanker når lange resonnement hele tiden avbrytes av føtter som slår mot bakken. I stedet opplever du bruddstykker av idéer og historier mellom hvert steg. Som voksen småbarnspappa i full jobb med dramatisk høyt huslån kjennes det fint å innimellom ikke tenke ut tankerekker. Det er dette de neste 24 timene handler om: Å over lang tid fokusere på ingenting. 

Dyranut, lørdag kl. 11.00.
Jeg sjekker sekken en siste gang. Ekstra ullundertøy over og under, vindtett regnjakke og -bukse, overlevelsesduk, førstehjelpsutstyr, lys, fyrstikker, lue, votter, hodelykt, fløyte, GPS, mobiltelefon, mat og drikke. Det er mye som skal med, men jeg klarer å presse alt ned i den kompakte 18-liters sekken jeg skal ha på ryggen. Jeg gir faren min litt av nisten jeg har til overs. Vi har fått utdelt tre små svarte tøyposer som vi kan legge utstyr og mat i. Sjekkpunktene kommer etter 73 km, 111 km og ved mål etter 123 km. Faren min blåser i dette og putter alt i samme sekk. Han skal være alle stedene, sier han. I tillegg skal han holde venner og familie oppdatert. Han har alltid vært sånn, har han egne idéer kan alt annet opplegg ryke og reise. Det er blitt folksomt inne på Dyranut. Ute blåser det kraftig. Jeg hører en av de andre deltakerne si at det er storm på Gaustatoppen. Jeg tenker på hva naboen min sa til meg før jeg dro.
- Du må ikke tenke på målet, da mister du motivasjonen. Del heller løpet inn i små etapper så får du kanskje noen seire underveis. 

Faren min er ferdig med pakkingen og har gått bort til noen løpere for å vise dem hvor løypa går. Han forteller dem om høydedragene og eventuelle utfordringer. Han har vært i området flere ganger. De andre løperne lytter oppmerksomt til hvordan han beskriver det neste døgnet deres. Selv har jeg glemt det meste av det han fortalte meg da vi kvelden før satt med kartene. Kanskje er det ikke alltid like viktig hva foreldrene sier. Noen ganger holder det med å se at de bryr seg.
Uansett er det mye annet å tenke på nå. Ting som utstyr, tid og egne krefter. Kommer jeg til å bli lei? Kommer jeg til å bli skadet? Kommer jeg til å løpe meg bort? Kommer jeg til å bli redd? Jeg kikker ut av vinduet fra Dyranut. En setning fra boken «Lille Gruffalo» som jeg utallige ganger har lest for mine egne sønner dukker opp i hodet mitt:
- Vinden hylte og snøfnuggene slo. Jeg er ikke redd sa Lille Gruffalo.

Dyranut – Rauhelleren (32km), lørdag kl. 12.00-16.00.
Dette er andre året Xreid Hardangervidda går av stabelen. 
- Start som om du skulle vært på tur med bestemora di med rullator, sier en som var med året før. Når man skal løpe sammenhengende i et døgn går det ikke an å starte rolig nok.
Et hagleskudd fyres av og feltet begynner å bevege seg. En merker fort at dette ikke er et vanlig løp, i stedet for å spurte frem finner folk høflig sin plass i rekken av deltagere. Et sekund her og et sekund der, kan avgjøre mye sies det. I dette løpet er det andre regler som teller. For de fleste handler det ikke om tid, men om hvor lenge en klarer å holde ut. Jeg finner en plass midt i feltet og tenker på skadde bestemødre. Selv om det går rolig er tempoet åpenbart mye høyere enn planlagt. Mennesker i flokk klarer ikke utelukkende å tenke på seg selv. Dessuten er det er såpass kaldt at en må holde farten oppe for ikke å fryse.
Rundt oss ligger Hardangerviddas endeløse landskap mykt pakket inn i hvite regnværsskyer, ikke et hus eller en vei i sikte. 150 løpere strekker seg ut i en lang, fargerik snor over det treløse landskapet. Bekymringene fra i går er borte. Det er godt å løpe, nervøsiteten er borte med vinden. Etter 11 kilometer treffer vi på en grusvei. Faren min har fulgt den innover og dukker opp ved siden av meg. Han gir meg raskt oppdateringer på tid, gjennomsnittsfart og hvordan jeg ser ut.
- Det går fort, sier han.
- Føler meg bra, svarer jeg.
- Stå på, sier han før han stopper og går tilbake til bilen.
Det er 21 kilometer til første sjekkpunkt. 62 kilometer til jeg ser ham igjen. Frem til da vil han følge meg på mobilen via GPS-signalene fra nødsenderen jeg har i sekken min. Jeg går i oppoverbakker og løper på flater og nedover. Snart tar vi av fra grusveien og inn på et falmet traktorspor. Vi krysser en elv hoppende fra stein til stein. Tråden av deltakere revner flere steder og snart er jeg helt alene. Det er ingen foran meg og ingen bak meg. Overraskende nok kjennes det godt. Jeg følger mitt eget tempo, upåvirket av farten til de andre deltakerne. Traktorsporet kveiler seg opp rundt en kolle og videre innover vidda. Jeg tenker på faren min som er på vei over fjellet i bil. Han har mange timer å slå i hjel før vi sees igjen.

Fra jeg ble født har foreldrene mine fulgt meg. To eller tre kvelder i uka stod de på sidelinja mens jeg spilte fotball. I helgene var det orienteringsløp eller skirenn. Å stille opp på den måten faren og moren min gjorde - Hvor ble det av deres egen selvrealisering? Hvor ble det av ønsket om å gjøre noe helt for seg selv? Jeg har barn selv, ofte vil jeg bare være alene, sitte hjemme og slappe av eller gjøre ting de er for små til å være med på. Men jeg har ingen minner om at foreldrene mine gjorde noe annet enn å være sammen med meg og søsteren min. De er de utskjelte curlingforeldrene som preparerte skiene mine torsdag og fredag før skirenn, fotballmødrene som kjørte meg på hver eneste kamp. De ga meg ny datamaskin når jeg flyttet til England for å studere og delfinansierte min første leilighet når jeg kom tilbake til Norge. Det har vært mange kritiske spørsmål til hvilken retning livet mitt har tatt underveis, men det har aldri vært krav om endring. Gjennom oppveksten har de heiet meg frem og skapt minner vi sammen kan dele. Da faren min sa han ville være med over Hardangervidda, tror jeg det var fordi han ville glede seg over denne opplevelsen like mye som meg. Umerkelig er vi blitt likere for hvert år som er gått. Sakte men sikkert innser jeg at de tingene han lærte meg som liten, det å være ute, det å være i aktivitet, er det jeg selv har vokst opp til å sette pris på.

Jeg nærmer meg Rauhelleren nå. Foran meg viser traktorsporet veien opp mot en ny kolle. Turisthytta ser jeg lite til. Burde den ikke være her snart? Jeg passerer min første snøskavl og tar igjen en løper som allerede har begynt å gå.
- Rett rundt svingen her, så er vi fremme, sier han.
Dattera hans jobber på hytta så han er godt kjent i området. Allikevel har han startet alt for hardt. Overkroppen hans er bøyd forover, armene henger rett ned langs siden. Ansiktet er slapt og uttrykksløst.
Jeg spør hvordan det går.
- Det går ikke det her. Ikke når kroppen ikke vil, sier han før han stopper og setter seg på en stein.
Også min kropp er i ferd med å gjøre opprør, og da jeg endelig skimter hytta i det fjerne, kjennes det ut som om jeg kommer til å lide samme skjebne som mannen jeg akkurat har passert. Leggene er stive og harde. For hvert steg jeg tar ber de meg å stoppe. Når jeg ser ned på lårene mine, ser det ut som de går i sakte film. Med over 100 kilometer igjen til mål er musklene i ferd med å stivne. For første gang stopper jeg helt opp. Dette kan ikke fortsette. Og det er da, mens jeg står på ett bein og tøyer ut lårene og betrakter Rauhelleren fra avstand, at kroppen viser seg å kunne mer enn først antatt. Musklene løsner og blir myke igjen. Leggene slutter å klage. Det er som om de gir opp motstanden og endelig innser at hvis vi skal klare dette, må hele kroppen samarbeide.
(Saken fortsetter under annonsen)

Rauhelleren – Mårbu (21km), lørdag kl. 16.00-19.00.
Det er ikke spesielt langt fra starten på Dyranut til første matstasjon på Rauhelleren. Jeg har løpt over to mil mange ganger før, men ikke brukt så lang tid. Siden kroppen akkurat har bestemt seg for å samarbeide gjør jeg stoppen her så kort som mulig. Det er ingen vits å gi musklene mulighet til å ombestemme seg. I stedet for å stå stille og spise som de fleste andre, går jeg derfor videre med maten i hånda mens jeg putter den i munnen. Fra Rauhelleren går veien langs Langesjøen før løypa vender slakt oppover mot Tjuvhyttnutan. Jeg løper selv om det er motbakke og snart merker jeg at løpesettet mitt forandres. Jeg lener meg mer bakover enn det jeg har gjort før. Kortere steg, lettere på foten. Selv med raskere frekvens holder pusten seg i ro. Jeg forlater gjengen jeg tok igjen da jeg unngikk å stoppe på Rauhelleren. Vinden har holdt seg i styrke men har ikke snudd slik værmeldingen spådde. Jeg småhopper fra stein til stein på det ujevne underlaget, innimellom trykker jeg til litt ekstra bare for å kjenne at musklene fortsatt svarer velvillig.
Jeg passerer to dansker. De ser habile ut med kompresjonstights og matchende grønne jakker. Jeg fantaserer om at de er proffer i det jeg forlater dem på vei opp en bratt steinete bakke.
Dette er ukjent terreng. Ikke bare har jeg glemt hvordan løypa var foran meg. Jeg har heller aldri løpt så langt før.
Hvordan er kroppen?
Bortsett fra et gnagsår på rumpeballene føler jeg meg fin. Føttene kjennes gode, lår og legger er myke og ledige. Dette er utrolig. Hva er det som skjer? Er kroppen min i ferd med å bli en maskin? Er dette runners high?

For første gang på lang tid kikker jeg på klokken og oppdager at jeg ligger langt foran skjema. Å komme til Rauhelleren hadde vært tøft, men også et minstekrav. Å komme til Mårbu er noe jeg hadde håpet å klare. Holder jeg farten oppe, vil jeg ligge nesten to timer foran skjema ved neste sjekkpunkt. Og lenge før jeg hadde ventet å se den, dukker den opp. Faren min hadde sagt han kanskje kom til Mårbu med båt hvis rutetidene passet med posisjonen min. Idet jeg ser turisthytta langt der nede begynner jeg å tenke på hvordan det vil være å se ham igjen. Plutselig begynner jeg å gråte. Jeg føler meg så ufattelig bra, er stolt over meg selv og hvor sterk jeg er. Jeg forstår ikke at den fysiske påkjenningen jeg gjennomgår også påvirker sinnet.
- Det er dust å grine, sier jeg til meg selv.
Jeg slår meg selv på kinnet for å roe endorfinene som bruser i blodet. Jeg vil ikke at han skal se meg sånn. En griner ikke mens man løper et ultramaraton, en tar seg sammen og presser seg videre.
På vei opp de siste bakkene mot Mårbu ser jeg silhuetten av en mann foran meg. Jeg innser at hvis det er faren min, vil jeg gå inn i en total emosjonell kollaps. Men det er ikke ham og jeg tørker tårene før jeg når frem til matstasjonen på hyttetunet. Rundt meg har det begynt å regne.

Mårbu - Kalhovd (20km), lørdag kl. 19.00-22.00.
- Dere ser veldig bra ut, sier ei dame mens hun serverer kjøttsuppe. Jeg står under et telt og forsyner meg grovt av den varme maten.
- Det er mange foran dere som har åpnet for hardt. Holder dere tempoet oppe, kommer dere til å ta igjen mange.
Etter 53 kilometer ligger jeg på 62. plass av 150 startende. Plasseringen har ikke så mye å si, annet enn at det er fint å ikke ligge sist. Jeg tømmer en ny tallerken kjøttgryte, styrter en Red Bull og gjør meg klar til å fortsette.
- Det er vel ganske flatt frem til neste stopp? spør jeg.
- Flatt? Ja, hvis du mener det så, svarer kjøttsuppedamen med et smil.
Jeg takker for maten og fortsetter videre, uanfektet av værskiftet. Jeg er varm i magen og lykkelig over at det emosjonelle skylaget er borte. Det kjennes ikke ut som om jeg noen gang vil stoppe. Kroppen er en maskin nå. Pass på å spise en gang i timen så går resten som en lek.

Fra Dyranut til Rjukan håper jeg å bruke under 20 timer. Det er en tur som vanligvis gjøres på 4-5 dager.
Om jeg går glipp av noe underveis? Helt sikkert.
Allikevel føler jeg ikke at jeg brøyter meg vei gjennom landskapet. Jeg ser lemen, skremmer opp en rypeflokk i ny og ne og nyter utsikten. Den store forskjellen mellom gåing og løping ligger i tankesettet. Det går ikke an å tenke lange tanker når en løper. For hvert tråkk forstyrres hjernen og nye innfall skytes inn. Dette er banalitetens kongedømme, der kompleksiteten for lenge siden har emigrert.
Her er de tre tingene jeg tenkte mest på underveis:
1. Kan en begynne å blø på rumpeballene hvis et gnagsår virkelig setter seg?
2. Brødskiver er oppsiktsvekkende tørre, hvorfor har jeg ikke tenkt på det før nå?
3. Bør jeg ha på meg regnjakken eller bør jeg ta den av?

Ikke lenge etter Mårbu innser jeg at kjøttsuppedamen hadde vært ironisk. På kartet ser veien videre langs Mårvannet relativt flat ut. Sannheten er at stien hele tiden ruller opp og ned i bratte folder. Det er som å løpe opp og ned en halfpipe. Forskjellen er at underlaget her er lyng, våte myrer og glatte steiner. Ikke fyker man opp i luften når man når kanten heller. Man drar seg over med armene festet på lårene før man slipper seg tungt ned over toppen.
Skylaget ligger lavt nå. Regnet øker i omfang og værmeldingen slår plutselig til. Vinden skifter retning fra siden til rett imot. Jeg fortsetter å passere andre løpere. En med nettingstrømper og kort løpeshorts diskuterer med kompisen sin om hvor umulig det er å løpe i dette terrenget. Jeg gir på litt ekstra i det jeg passerer, for å vise dem mulighetsrommet. Usympatisk, selvsagt. Men jeg smiler og sier hei og at vi sees på neste sjekkpunkt. Etter hukommelsen skal vi følge vannet helt frem til Kalhovd, men idet løypa passerer elven forsvinner de røde T-ene bort fra vannet og rett opp en fjellskråning.
Den neste kilometeren stiger løypa 200 høydemeter.
Slike overraskelser passer dårlig i et løp hvor pulskontroll er kritisk. Endorfinene har gitt meg mye fra Mårbu, nå betaler jeg for at oppgaven deres er å skjule smerten. Allikevel tar jeg igjen en ny deltaker. Jeg benytter anledningen til å roe ned og slår følge med han et stykke. Vi prater litt og finner ut at han er en kollega av en nabo i Oslo. Det kunne vært et møte i en sofa på en vennefest. I stedet er det et møte på vei opp en kjempebratt bakke halvveis i et ultramaratonløp.
Min nye samtalepartner har en ro i måten han beveger seg på. Som om det ikke er så viktig for ham å komme videre. Han har åpenbart startet mye hardere enn meg, nå virker det som om han har avfunnet seg med hemmeligheten bak et løp som dette: Å skynde seg så sakte som mulig.
På toppen stopper han for å tisse mens jeg løper videre. Tåken er kommet, vinden står rett imot og regnet slår i ansiktet. Borte er Hardangerviddas panoramautsikt. Jeg lurer på om jeg snart kommer frem til Kalhovd. Rastløsheten er ultramaratonløperens verste fiende, men jeg orker ikke stoppe og løper videre.
Beina går av seg selv.
Jeg lener meg litt bakover, kjenner at jeg beveger meg uten å bruke krefter.
Det er bare å løfte beina opp og slippe dem ned. 
Jeg passerer en brite som lurer på hvor han er.
Jeg passerer en polakk som lurer på om det er langt igjen.
Jeg oppdager enda en oppoverbakke jeg ikke husker fra kartet.

Det har gått noen timer siden tårene presset på. Kanskje er det bare endorfinrusen som er i ferd med å avta? Etter snart 70 km er løpingen blitt en vane. Kroppen er et forunderlig vesen, kapabel til de utroligste ting. Allikevel utfordrer vi den så sjelden. Jeg smiler der jeg brøyter vei i kuling, tåke og regn, alene og med min nyutviklede løpestil. På Kalhovd venter faren min. Jeg skal fortelle ham om fjelltoppen som ikke burde vært der mens han skal fortelle om GPS-signalene han har fulgt underveis. Om farten min, hvordan jeg ligger an og hva resten av familien tenker.

Kalhovd – Rjukan (37km), lørdag/søndag kl. 22.00-05.00.
Hvorfor ba jeg faren min være med på et 123 kilometer langt ultramaraton over Hardangervidda? Jeg hadde meldt meg på da jeg spurte om han ville være med. Det er først i etterkant av løpet jeg har tenkt at hendelsen har en sammenheng med hans gjerning som far. At de valgene han gjorde for meg og den støtten han har gitt meg opp gjennom livet gjorde at jeg hadde lyst til å løpe nesten fire ganger lenger enn jeg noensinne før hadde gjort. Det er først i ettertid jeg har tenkt at den støtten han og moren min har gitt meg i livet gjorde at jeg nøt hvert minutt av de kilometerne jeg gjennomførte underveis.

Skjønt nøt er et ord som trenger nyansering i langløp. Selv om jeg var nære ved å gi opp allerede før Rauhelleren hadde turen frem til Kalhovd totalt sett vært en lek. Men også i denne historien har leken en ende. Etappen til Rjukan er en grusvei, nesten en maraton lang. Før jeg forlater sjekkpunktet treffer jeg to andre og vi bestemmer oss for å holde følge gjennom mørket. Sammen forlater vi Kalhovd, de neste 7 timene løpende på grus. Om ikke lenge er døgnet på sitt mørkeste, vi diskuterer om vi trenger hodelykter men dropper det. Det er natt til 5. juli og mørket blir aldri helt svart så langt oppå fjellet.

Jeg har aldri hatt noen glede av å løpe på hardt underlag. I motsetning til på stier og i skog hvor en hele tiden må følge med, blir det for monotont for meg når eneste arbeidsoppgave er å løfte beina. Frem til nå hadde jeg ikke hatt noen problemer med kroppen. Stegene i ulendt terreng hadde hele tiden vært så varierte at kroppen aldri kom i lås. En pytt å hoppe over her. En rund stein å tråkke på. Slikt betyr noe når man går inn i sin 10. maratontime.

Men etter en time eller to på grus (Hvem bryr seg lenger, det er for mørkt å se på klokken) skjer det noe med kroppene i vår nydannede gruppe. For hver gang vi går i motbakke blir det vanskeligere å løpe over toppen. For ikke å stivne bytter vi ut gangen oppover med veldig korte løpeskritt for å at kroppen ikke skal gå i lås. Det må ha vært et fascinerende skue. Tre menn i 30-åra løpegående i tussmørket på en grusvei mot Rjukan. Stopper vi er det slutt.
Det er slik enden begynner, sakte men sikkert gir kroppen etter.
Grusveiens flate underlag gir den tid til å tenke etter.
For hver gang vi går, blir det vanskeligere å løpe. Vi forlater nasjonalparken og oppdager et skilt som forteller oss at det er 25 kilometer igjen til Rjukan. Så begynner ventingen til neste skilt. For det er venting en driver med nå, ikke løping. 20 kilometer igjen, 15 kilometer igjen. Kroppen vil ikke mer, men vi snakker den videre. Sammen motiverer vi hverandre så godt vi kan
- Vi kan ikke gi opp nå.
- Vi må bare holde det gående.
- Bare opp denne bakken her, så flater det ut.
Men det flater ikke ut og plutselig henger en av oss etter.
- Det er lungene sier han, jeg klarer ikke puste.
- Vi går sier tredjemann.
Jeg banner inni meg fordi jeg vet hva dette betyr. Det betyr at kroppen snart stivner helt. En kan ikke gå seg frisk etter 100 kilometer. En kan bare gå seg ned.
Og til slutt kan man ikke lenger mer.
Jeg overraskes over at vi ikke blir tatt igjen av andre. Men selv  i dette begredelige tempoet tar vi igjen løpere som beveger seg enda saktere enn oss. Slukøret slipper de oss forbi. De ønsker å være alene i mørket, som om ensomheten er deres eneste redning. Ikke fordi de er flaue over å bli tatt igjen men fordi de har mer enn nok med seg selv. Vi passerer dem, nikker og halter videre.

Mannen med lungene har feber nå, han har begynt å fryse og er kald. Når tredjemann prøver å motivere han, innser jeg at dette løpet ikke bare er en kamp mot egen fysikk. Det er også  en kamp mot fornuften.
- Du må ikke stoppe hos legene, sier han. Da får du ikke fortsette. Du kommer jo uansett ikke til å dø på vei opp til Gaustatoppen, så hvorfor gi opp?
Her er forskjellen mellom meg og han. Jeg må jo ikke komme i mål. For meg handlet dette løpet aldri om å fullføre eller dø. Det er ikke så viktig. Jeg har ikke alt å ofre.

Vi skimter Gaustatoppen nå, solen er i ferd med å stå opp i øst. En lang bratt grusvei peker skrått ned mot dalbunnen. Vi finner stien som skal ta oss under gondolbanen og ned til Rjukan sentrum. Mannen med lungeproblemene vinker oss videre. Han vil finne veien selv, det er ikke mer enn 5 kilometer igjen til neste sjekkpunkt. For første gang på over en time løper jeg igjen. Jeg kjenner kroppen stritte imot. Den skrangler som en rusten gammel sykkel, for hvert tråkk gnis bein og knokler mot musklene. Jeg driter i det, løper fortere enn på lenge. Må finne tilbake til stilen jeg hadde. Det går nedover nå og jeg lener meg forover som for å slippe meg ned. Jeg løper fra tredjemann som har tatt frem staver for å minske trykket på knærne. Vi følger hårnålssving etter hårnålssving  nedover under Krossobanen. Fortere og fortere. Sakte begynner kroppen å mykne igjen. Jeg lener meg innover i svingene for å holde farten oppe. Presser på for å yte det siste.

Det er da, i sving 13 på vei ned mot Rjukan, kneet sier stopp. Ingen smerte, det bare slutter å svare. Jeg tar to skritt før jeg stopper helt. Tredjemann tar meg igjen, jeg vinker ham videre. Sier at kneet røyk. Han svarer at jeg ikke må gi meg, at jeg bare må presse på. Men jeg må ikke det, jeg er ferdig.
Det er tid for å gi opp. 
Jeg kunne helt sikkert ha gått opp til Gaustatoppen, det er tross alt det man gjør. Ingen løper opp dit. Ikke engang vinneren.
- Til neste år, sier jeg til meg selv. Jeg kikker rundt meg. Det er en perfekt slutt. Jeg kjenner varmen fra dalbunnen treffe svetten i panna, jeg hører fuglekvitter og fravær av vind. Etter en kort stopp tusler jeg ned mot Rjukan og følger veien inn mot sentrum. Jeg nyter hvert eneste steg. Dette er slutten, det er perfekt.
I enden av gata står faren min. Han klapper meg på skulderen og spør hvordan det går. Han har vært oppe hele natten og fulgt hvert eneste steg via nødsenderen.
- Kneet funker ikke lenger. Jeg må gi meg, sier jeg.
Han smiler, kanskje sier han noe, men jeg får det ikke med meg.
Jeg tar en kopp kaffe mens han pakker tingene mine. Ved siden av meg sitter en deltaker inntullet i tre vinterjakker. Han fryser, men sier han skal fortsette.
- Skal bare få tilbake varmen, sier han.
- Du ser jo bra ut, fortsetter han og ser på meg.
Men jeg er ikke som ham, jeg trenger ikke komme helt opp. Ikke i år. Har ikke viljen hans.
I bilen på vei hjem tenker jeg at jeg burde takket faren min for at han ga meg grunnlaget til å være med på et løp som dette, men jeg orker ikke. Jeg orker ikke engang sove. Vi kjører hjemover og småprater om ting uten betydning. Til neste år skal vi klare det. Jeg er snart klar for mer, det samme er han.

SLUTT