Leirbålet

Levende stillhet

Stillhetens ambassadører lager ikke bråk. Kampen for frihet er redusert til å gi gass på havet og over snødekte vidder. Kravene dundrer mot den tause majoriteten som setter pris på stillheten.

DATO: 22.01.2014 / AV: Lars Verket / FOTO: Lars Verket

Det er helst menneskesky forfattere og filosofer som snakker om stillheten, men den fortjener en mye større plass rundt leirbålet. Stillheten er lett å glemme - til den har forsvunnet. Da blir den savnet.   
I mitt arbeid som havpadler kommer jeg stadig i kontakt med stillheten. Særlig utenom sesongen. Stillheten finnes i nærmiljøet, men er under press. I sesongen er det et yrende båtliv, og de aller fleste foretrekker motor. Strandsonen er blitt indrefilet. Oppussing og nybygging medfører banking og saging, og helikoptertransport høres store deler av året. Samfunnet er alltid i endring, men hvorfor spør ikke flere om retningen?
Dikteren Hans Børli skriver at stillheten ikke er fravær av lyd, men at den er fravær av lyd som ikke hører naturlig hjemme i omgivelsene. Slik beskriver han det i den korte teksten «Den levende stillhet»:

Det er rart med stillheten i skogen, den er aldri et fravær av lyd, aldri tom og skremmende, slik den kan bli det i lukkede rom. Du hører trærnes mjuke riksing i vinden, en korsnebb fløyter sin vemodige tone, og hakkespetten trommer lydt på en tørrhara, - men summen av det hele er likevel stillhet, en stor ro som kjærtegner trommehinnene og lar deg høre livet brenne i deg som suset av flammen på et lys. Denne levende stillheten er en stor og dyp verdi. Vi kan være glad vi lever i et land hvor det enn så lenge finnes rom nok, tonende lydrom av avstand rundt stillhetens klare tone.

Naturen byr på et mangfold av stillhet. Lyd måles i desibel, og i snøhuler og under vann får vi små utslag. Kajakkpadling i kuling eller på fjellski med storm i kastene er også stille i Børlis terminologi. Vi er kun utsatt for de naturlige lydene.
En annen form for stillhet er den visuelle. Både på fjellet og på havet kan vi få tåke. Sikten kan bli redusert til nesten ingenting, og balansen blir påvirket. Hvis det er helt «whiteout» på havet har jeg opplevd å «padle i nedoverbakke». Da er det både visuelt- og desibelstille, og slike opplevelser blir sittende. Resten av livet.

Helse.
I flere undersøkelser (bl.a. FRIFO) om hvorfor folk går på tur, så er det stillhet, fred og ro som topper listen. Derfor er det av vesentlig betydning, også i et folkehelseperspektiv, å ta vare på disse kvalitetene. Mange opplever at det komme ut i natur gjør noe med dem. En annen tilstand oppstår. Eva Dønnestad fra Kristiansand oppdaterte Facebook-statusen sin på denne måten:

Har vandret i fjellheimen i Telemark og pustet inn en stillhet som overdøvet forstyrrelser på livslinja, og forsterket noe vakkert det ellers kan være vanskelig å høre.

Ingen går igjennom livet uten noen «forstyrrelser på livslinja», men forstyrrelsene er ujevnt fordelt i befolkningen.
Stillheten åpner før eller siden opp for et møte med deg selv. Mange har opplevd hvordan den stille vidda, det blanke havet eller den susende skogen gir nytt perspektiv til livet. Stillheten forankrer og endrer på samme tid.  

De siste 100 årene har områder definert som villmark blitt redusert fra ca 50 prosent til litt over 10 prosent i Norge. Det mest øde stedet i Norden ligger i Sverige. Den nye regjeringen vil fjerne INON (Inngrepsfrie naturområder i Norge) som forvaltningsverktøy. Underforstått at det skal bli lettere å bygge ned urørt natur. De vil beholde Naturmangfoldloven, men skal se nærmere på praktiseringen av den. Heller ikke dette lover godt for urørt natur. Den forrige regjeringen opphevet forbudet mot vannscooter, og den nye regjeringen vil innføre fornøyelseskjøring på snøscooter.  
Å kjøre vannscooter i 50 knop, eller padle kajakk i 3 knop er to forskjellige ting. Fartsopplevelsen rangeres foran naturopplevelsen. Selv om sikkert mange vil hevde at naturopplevelse er viktig både på vann- og snøscooter. Jeg var i en radiodebatt for noen år siden. Da spurte motdebattanten hvem jeg var, som kunne fortelle at å sitte i boblebadet på verandaen på fjellet ikke var friluftsliv?
Jeg fant ikke det riktige svaret da, men dette har gnaget i meg siden. Nå har jeg kommet frem til at det er stor forskjell på å være deltager eller tilskuer. I boblebadet og på scooteren er man tilskuer til natur, mens i kajakken, på skiene eller til fots - så er du deltager. Den økende graden av støy, motoriserte hjelpemidler, økende utstyrskrav osv. bidrar til at naturopplevelsen endres. Utfordringen oppstår når en persons opplevelse reduserer en annens.

Motoriseringen gjør også noe annet med opplevelsen. Gabriel Scott så dette tydelig allerede for nesten 100 år siden, da han skrev om motorbåtene som kom til Flekkerøya. I boka «Alkejegeren» skriver han om endringen:
Livet er ikke lenger det første, det er tiden som er det første - følge med i tiden heter det.

Scott skriver rett og slett at motoriseringen forflytter tiden forbi selve livet. Hva er det vi haster etter? Kommer vi ikke tidsnok frem til kirkegården? Jo mer tid vi sparer, jo mindre tid ser det ut til at vi får.

I kajakken er ikke målet å komme fram. Ett tak av gangen. Omsluttet av stillheten, oppslukt av rytmen. Langsomheten har en verdi - og Scott ville antagelig sagt at Livet igjen var det første - foran tiden. Kanskje er den økende populariteten til padlingen en stille protest mot at tiden skal komme foran Livet?

Kortsiktig.
Arealene er under stort press, og det truer både urørt natur og stillhet. Derfor må kravene til nedbygging av urørt natur styrkes, ikke gjøres svakere. I stykket «Farvel Norge» skriver Zapffe:

Der er forskjel på det å jevne Oslo med jorden - og beslutte at der ikke skal bygges endnu et Oslo midt på Hardangervidda.

Dessverre blir vi mer og mer fremmedgjort i forhold til natur. Det fremmedgjorte mennesket skiller ikke lenger mellom hva som fødes og skapes. Økofilosofen Sigmund Sætreng Kvaløy skriver at naturen er kompleks, og det lagde er komplisert. Med dette mener han at naturen er selvhelbredende (inntil en grense), det lagde går i stykker.
Kanskje burde vi tenkt mer på dette i dagliglivet? At det levende har en helt spesiell egenverdi! Uavhengig av om det har nytte for oss mennesker eller ikke. Vi er også natur, og helt avhengige av naturen. Selv om mange kunne tenke seg å bytte svigermor med en iPad, så er det noen vesentlige forskjeller her. Det samme gjelder urørt natur kontra veier og fotballbaner.
Demokratiet har store problemer med å ta kortsiktige kostnader for langsiktige gevinster. Enten det nå gjelder stillhet eller klima. Vi setter i gang irreversible endringer, men mangler gode mekanismer for å tenke lenger enn fire år frem i tid.  

En annen side ved stillheten er fellesskapet. Alle religioner setter stillheten høyt. I stillheten er det mulig å møtes på tvers av tro og meninger. Børli har skrevet følgende dikt:

Det nytter ikke med ord.

Det nytter aldri med ord

hvis du vil

si noe.

Vi er flyktninger her i det fremmede

- vårt morsmål er stillhet.

Stillheten er et felles språk. Ikke bare mellom mennesker, men også mellom mennesket og naturen. Kanskje er tiden kommet for å lytte mer? Til hverandre og naturen.
De 100 siste årene har kostet mye natur og mye stillhet. Levestandarden har økt kraftig, mens livskvaliteten flatet ut for flere tiår siden.  
Børli skriver i sitt stykke «Levende stillhet»:

Det kommer for meg at det er seint på jorda. At dette navnløse livet som jeg står her og kjenner som en lykke i meg, er dømt til undergang. Jeg ber mine sanser våke, leve og oppleve mens det ennå finnes urørt natur, levende stillhet. For i fremtiden vil teknikken og mekaniseringen skru sin jernjomfru sammen og kvele mennesket langsomt.

La oss håpe det fortsatt er tid! At vi er mange nok som ser stillhetens umistelige verdi. I den pågående debatten om motorferdsel argumenteres det med lokal forvaltning av snøscootere. Men, dette handler om noe helt annet. Om å se naturens egenverdi og stillheten som en umistelig ressurs.

SLUTT