Matvaner

Kunsten å ikke kaste mat

På jorda lever 800 millioner mennesker som sulter hver dag. I Norge lever 6 millioner mennesker som hvert år kaster 217 millioner kilo mat.

DATO: 28.11.2017 / AV: Thomas Horne / FOTO: Colin Eick

Min mormor opplevde andre verdenskrig som ung voksen, og tilhørte den siste generasjonen i Norge som virkelig slet med få endene til å møtes. Hun var en gründertype og sjonglerte vaske- og syjobber med å kjøpe annensorterte grønnsaker på landet og selge dem på torget i Drammen.
Mormor kastet selvsagt aldri mat.
I dag kaster vi en tredel av all maten vi produserer. Fullt spiselig, men uperfekt mat kastes i landbruket og fisket. Det samme skjer i matindustrien og grossistleddet, og butikkene kaster mat som de ikke får solgt eller som har gått ut på dato. Vi forbrukere er de verste. Bare i Norge kaster vi 217 millioner kilo i året – omtrent hver åttende pose vi kjøper.

Meningen med livet kan litt kynisk la seg oppsummere i tre ting: spise, sove og elske. Vi mennesker har lagt til en pirrende meningsbærer, nemlig underholdning. Behovet for å bli underholdt gjennomsyrer det meste av det vi holder på med. Boligen skal pusses opp, igjen. Jobben skal ikke først og fremst skaffe oss penger til å leve, vi skal realisere oss selv i den. Partneren er ikke bra nok om ikke forelskelsen ulmer konstant. Hva med maten? Jo, for å sitere komedieforfatteren Molière: "Man skal spise for å leve, ikke leve for å spise." Den gang var det en sarkastisk kritikk av den franske overklassen. I dag gjelder dette veldig mange av oss. Vi bruker mat, på linje med klær, kunst, bil, interiør og bolig, til å iscenesette oss selv. Du blir det du spiser, i dobbel forstand.

Nå skal det sies at en stor del av verdens befolkning ikke vil kjenne seg igjen i dette. Vi kan tillate oss alltid å ha de friskeste grønnsakene, det mest smakfulle kjøttet og eksotiske råvarer, fordi vi har råd til det. I den rike delen av verden, inkludert Norge, selv om vi ofte hevder det motsatte, er matprisene på et historisk bunnivå. Aldri har vi brukt en mindre andel av husholdningsbudsjettet vårt på mat. De siste årene har den ligget nokså stabilt på 11–12 %. Mormors generasjon brukte rundt 40 %, som er nærmere dagens situasjon for folk flest i for eksempel Kenya (45 %).

En fjerdedel av all mat som kastes på verdensbasis, ville vært nok til å fø alle de 800 millioner sultende menneskene i verden. I Norge kastes mat for over 20 milliarder kroner årlig. Det er mer enn halvparten av det totale bistandsbudsjettet.

(Saken fortsetter under annonsen.)

Gråte over spilt melk?
Mens jeg skrev boka Kunsten å ikke kaste mat, tok FBI på NRK til min store glede opp matsvinn og ikke minst den triste skjebnen høna har fått i norsk matkultur. Nå er det jo spesielt rørende med søtt hoppende geitekillinger og hyggelig vaggende høner. Vi får ikke like lett tårer i øyekroken av å se et tørt brød eller rynkede cherrytomater gå i søpla. Kanskje burde vi egentlig det? La oss ta tomaten. Den er antakeligvis importert fra Sør-Spania eller Sør-Italia. Landbruk generelt er et lavtlønnet yrke, det er en lite regulert og svært uoversiktlig bransje. Du finner for eksempel langt flere barnearbeidere i landbruket enn i tekstilindustrien. Tomaten du holder i hånda, er med stor sannsynlighet stelt, plukket og pakket av illegale immigranter som holdes som de facto slaver. De har lånt penger av menneskesmuglere, som har overgitt dem til grønnsaks- og fruktbønder, og satt seg i en gjeld de aldri kommer seg ut av. Tomaten din er vannet med blod, svette og tårer.

Et brød består av korn som det kreves 2 kvadratmeter åker for å produsere. Siden vi kaster 100 000 brød i året, betyr det at minst 200 mål kornåker dyrkes og høstes til ingen nytte. Det er i det minste til å gråte av for de bøndene det gjelder. I våre moderne liv der det nærmeste vi kommer matauke er å stikke innom nærmeste kjedebutikk og plukke med oss en plastinnpakket kjøttbit og noen grønnsaker, eller en frossenpizza for enkelhets skyld, har de færreste av oss den minste anelse om hvor mye arbeid og energi det koster å produsere mat. Respekt for maten burde i seg selv være grunn nok til ikke å kaste den. I tillegg kommer hensynet til klima og miljø.

Matproduksjon står for opp mot 30 % av verdens menneskeskapte klimagassutslipp. Siden vi kaster en tredel av maten, er 10 % av klimagassene en fullstendig unødvendig belastning på kloden vår. En rekke miljøproblemer skyldes landbruk, fiske og ikke minst transport av mat. Reduserer vi matsvinnet, beskytter vi miljøet. Det er dessuten noe dypt uetisk i det å kaste mat som egentlig kan spises. Denne maten er et produkt av at vi mennesker tvinger jord og dyr under oss for å produsere det vi trenger. Da skylder vi jorda og dyrene at vi spiser, og ikke kaster den.

Hvorfor kaster vi mat?
Den underliggende årsaken er at vi kan, fordi vi har råd til det. Samtidig har jeg vanskelig for å tro at dette alene er forklaringen. Vi er nemlig en gjeng sparefanter, og det er tilsynelatende ingenting som er mer tilfredsstillende for oss enn å spare noen kroner på melken. Lavpriskjedenes gjerrigknarkreklamer og bortimot totale utradering av den lokale, uavhengige kjøpmannen bekrefter det.

Kresenhet, i kombinasjon med god råd, er nok en bedre forklaring. Tomatene skal være knallrøde, sprø i skallet og uten en rynke. Bananene er ekle om de er brune og litt myke inni. Når aspargesen så vidt skrumper inn, går den i søpla. Brødet skal være dagferskt, og hvis restene i kjøleskapet ser triste ut, hiver vi dem. I butikken styrer vi unna brokkoli med antydning til en brun flekk, salat med slappe blader ytterst eller melk som går ut på dato om tre dager, selv om vi kommer til å drikke den opp i løpet av morgendagen.

Bøndene skylder på grossistene når de ikke får solgt en tredel eller mer av potetene, gulrøttene, eplene eller løken de dyrker, fordi de ikke tilfredsstiller kvalitetskravene. Da snakker vi som regel om skjønnhetsfeil eller størrelse. Grossistene skylder på butikkene, som igjen forklarer seg med at kundene deres ikke vil kjøpe små løk, store epler eller stygge poteter. Vi forbrukere, når vi en gang imellom blir grepet av idealisme, beklager oss over at butikkene ikke lar oss få sjansen.

En annen grunn er at vi mangler heimkunnskap. Vi er for dårlige til å planlegge innkjøp og handler på impuls og uten oversikt over hva vi har liggende bakerst i skapet eller nederst i grønnsakskuffen. Adelsmerket for en hobbykokk burde jo være å «tage hvad man haver», men i stedet elsker vi kokebøker og deres krevende og ofte overdrevne ingredienslister. Men kanskje viktigst av alt, vi mangler kompetanse til å ta vare på maten, både å oppbevare den riktig og vurdere med egne sanser om den er spiselig eller ikke. I stedet for å lukte, smake og se på maten slik mormor ville gjort, ser vi på datostempelet. Mange rapporterer til og med at de kaster før datoen, for å være på den sikre siden.

Bruk huet - og nesa!
Det er stor forskjell på de to datomerkingene.
«Siste forbruksdag» skal du være forsiktig med. Den skal kun brukes på lettbedervelig mat som kylling, oppskåret kjøttpålegg, kjøttdeig, pølser, fisk og skalldyr. Dette er tross alt mat som du kan bli syk av om bedervingen har gått langt nok.
«Best før» brukes på en mengde ulike produkter med svært ulik holdbarhet, alt fra hele kjøttstykker og ost via melk og mel til posesupper og hermetikk. Datoen indikerer hvor lenge produsenten kan garantere for kvaliteten. Den sier ingenting om hvor lenge maten er holdbar og når den blir uspiselig eller farlig, kun om selve smaksopplevelsen. I de fleste tilfeller er denne merkingen direkte misvisende og fører til at masse fullt spiselig mat blir kastet. Det er også slik at alle forhandlere har lov til å selge mat som har gått ut på ”best før”-datoen. At den tvert imot kastes, er en skandale.

Vi har aldri vært sunnere, lykkeligere eller tryggere enn vi er i Norge i dag. Likevel er vi mer redd for risiko enn noensinne, og det gjelder også frykt for maten. Spising er tross alt ikke risikofritt. Vi får i oss milliarder av bakterier gjennom mat og drikke hver eneste dag, og selv om de fleste vil oss vel, kan flere av dem skade oss. Tenk også på alle de menneskehetens tapre testkaniner som med livet som innsats har undersøkt om sopp, bær, frukt og planter, og til og med kadavre, var spiselige eller giftige.

Kunsten å ikke kaste mat er ikke et forsøk på å få deg til å spise mat du blir syk av. Den er heller ikke en krigserklæring mot dagens datomerking. Jeg vil heller kalle den en uavhengighetserklæring. Målet er å gjøre deg og meg som forbrukere i stand til å vurdere maten med sunn fornuft og våre egne sanser, slik at vi blir mest mulig uavhengige av datoen på pakken. Senk skuldrene og kos deg med maten!

Hver uke sender Harvest ut et nyhetsbrev spekket med våre beste saker og tips. Nesten 10 000 abonnerer, og det er helt gratis. Klikk her for å melde deg på.

SLUTT