Livet på landet

Kroppsarbeidets iboende glede

Skal vi overlate gleden ved å bygge til snekkeren?

DATO: 21.01.2014 / FOTO: Kristian Bålsrød og Simen Tveitereid, ill: Forestry

Som en noenlunde moderne mann med et liv i byen bak meg, hadde jeg ett stort problem da jeg slo meg til på dette småbruket med fem-seks gamle bygninger: Angsten for hammeren. Bare synet av et vater kunne gjøre meg utilpass. Jeg hadde bygd opp et bilde av meg selv som en upraktisk mann, særlig håpløs innen snekring.  
De eldste husene på gården er bygget av forfedrene mine før 1850. Laftede tømmerhus, med perfekt stablede murer av naturstein. Like solide etter snart 200 år. Jo nærmere vår tid, jo styggere er grunnmurene, ja egentlig hele husene. Det er nå så. Poenget er: Det burde vel være mulig også for en mann i 2013 å lære seg snekringens grunnprinsipper.
"Skal vi for all tid overlate gleden ved å bygge til snekkeren?", spør Thoreau i Livet i skogene. Ikke en eneste gang har han støtt på et menneske som var opptatt av en så naturlig ting som å bygge seg sitt eget hjem. Hvor skal denne arbeidsdelingen ende? spør han.
Vel.
Jeg ante en eller annen dyp glede gjemt der inne i snekringen et sted. En venn av meg satt ved en mac og designet nettsider på jobben, men på fritiden restaurerte han leiligheter. Og det var da han gikk opp i det han holdt på med. Det var med hammer i hendene han glemte klokka. Økonomisk var det også, han sparte en halv årslønn på å gjøre det meste selv.

Jeg ville bli langsomt ruinert hvis jeg skulle hyre håndverkere hver gang noe måtte gjøres med husene på gården. Men det var denne sperren. Muligens stammet den fra barndommen, faren min kunne bli irritert hvis jeg gjorde noe feil.
Han pleide å si at godt verktøy var halve jobben. Kanskje var det derfor han selv ofte manglet godt verktøy, så ikke noen skulle tro at det var hans skyld at resultatet ikke ble helt som det skulle. I hvert fall var det sånn for meg, for godt verktøy tok jeg meg aldri råd til. Skrujern, hammer og håndsag. Det fikk holde. Hvis min første drill hadde hatt sterkere motor, så ville jeg i dag ha vært en mer harmonisk mann.
Nå har jeg kjøpt meg en skikkelig kappsag, til 1999 på nettet, et monster med laser og litt for mange knotter jeg ikke forstår, men du verden så raskt den sager! Og en dag fikk jeg et enkelt, men forløsende snekkertips av en litteraturinteressert lektor: Du må tørre å prøve.
Jeg begynte med å skifte kledning på en vegg, et gammelt bedehus uten isolasjon. Jeg oppdaget til min overraskelse at det ikke var så vanskelig. Fortsatte med å lage noen låvedører. På sensommeren i fjor begynte jeg så på et hønsehus. 

Dette arbeidet, for det er jo arbeid, gjøres ikke av nødvendighet. Det gjøres av glede. Og da vil vel noen tenke at det ikke har sin berettigelse. Og i hvert fall ikke det å snekre et hønsehus, egg får en jo kjøpt på butikken og så videre, men er det noe i vår mekanisk innrettede verden som burde ha sin berettigelse i kraft av seg selv, så er det vel arbeid som gir glede. Mens det står på og i lange tider etterpå.
Men hva består gleden ved praktisk arbeid nærmere bestemt i? Med prosjekter, som snekring eller muring, å anlegge en brygge eller en platting. Det har jeg ikke kommet til bunns i ennå. Har bare noen løse antagelser.
Om å se noe vokse fram rett foran deg, som du har skapt sjøl. Å handle, å gjøre noe. Å få være noen timer i en verden vest for Google. Konstant henger jo den uendelige strømmen av informasjon over oss, om konflikter i Senterpartiet, om metangassens betydning for CO2-økningen, om hvorfor mat dampet ved 48 grader er det kroppen trenger. Tenk da å få bygge et hønsehus! Kappe stokker og skru fast, bære plank og spikre på.

I måneder hadde jeg gått og tenkt på konstruksjonen, særlig fundamentet, starten. Om en amatør skal lykkes må han gjøre sine forberedelser ekstremt grundig. Og selv for et lite hønsehus finnes det utallige måter å starte på. En sier støping av påler ned i bakken, en annen sier boring og bjelkesko i fjellet, en tredje sier rett på grus. Så er det ringmur og Leca-gjengen.
Men det beste er vel å grave seg ned til fjell. Så en dag begynte jeg bare å grave. Gikk i heia og fant steiner til å jevne ut med. Ingen maskiner, ingen sement, kun tralle og et spett. Oppå fjellet og steinene la jeg noen jernbanesviller jeg fikk av naboen. Forberedt på kritikk la jeg bilde av fundamentet ut på Facebook.
"Beste måten å bygge på, hilsen gammel jernbinder", lød første svar.
Aiai. For en start! 

Ennå kan jeg kjenne frykt, skråskjæring av emner blir aldri rutine. Men om kvelden å gå ned og se på det du har gjort! Ta fram tegningen, tenke rolig igjennom de neste skrittene, gjøre noen beregninger.  
Det kan minne om å se på kartet etter å ha gått en lang tur, se hvor du har gått, tenke hvor du skal gå i morgen. Det er noe av den samme følelsen. Du er underveis, inne i noe, det er deg og snekringen, eller deg og gåingen. Du er ivrig og våkner tidlig. Våkner klokka fem om morgenen med dimensjoner i hodet, en ny løsning for toppsvillen!
Kanskje like greit å stå opp, koke kaffe, gå ned og begynne, vente med å hamre av hensyn til de som sover, bare rigge litt, sage til noen planker, kanskje, gjelder å kappe rasjonelt, høre litt på radioen, ta morgenkaffen på benken når sola er oppe. 

Harvest er gratis. Trykk her om du ønsker å få tilsendt vår ukentlige liste over våre beste saker.

SLUTT