Ressursutnyttelse

- Der andre ser søppel, ser vi gull

Kompass & Co vil lage mat som ellers havner i søpla. Med ungdommer som har falt utenfor. Ungdommene skal bli sett på som en ressurs - som overskuddsmaten.

DATO: 19.06.2017 / AV: Lena Ronge

I skrivende stund er Kompass & Co på Rådhuset i Oslo for å signere en klimaavtale. De signerer for å vise at de som bedrift vil være med på å halvere Oslos utslipp av klimagasser innen 2020. Katerina Medbøe Eriksen og Sherry Hakimnejad i Kompass &Co vil lage opptil tusen porsjoner daglig av mat som ellers havner i søpla. Og med seg på laget vil de ha ungdommer som har falt utenfor samfunnet. Ungdom, som kanskje aldri har blitt sett på som en ressurs. Akkurat som overskuddsmaten. Harvest har møtt den ene av de to gründerne, Sherry Hakimnejad.
- Hvordan startet ideen til Kompass &Co?
- Hm. Hvor mye tid har vi? Den startet fordi jeg var så utrolig frustrert. Jeg jobbet som saksbehandler i barnevernet og så hvor mange ressurser som ikke ble brukt i Norge. Eller egentlig vil jeg tilbake til en barneskole i Kongsvinger. Det var der det startet. Jeg ble mobbet, banket gul og blå gjennom hele barneskolen. Og ingen, absolutt ingen klarte å ta tak i det. Til slutt tok min mor ansvar, og vi rømte fra hele problemet ved å flytte. Så på en måte er Kompass & Co min måte å bidra til at andre ikke opplever det jeg ble utsatt for. Nå skjønner jeg, gjennom selv å ha jobbet i systemet, hvorfor hjelpen ikke kom frem til meg den gangen. I det offentlige i dag er fokuset innsparing og nedbemanning. Det er mange dyktige ildsjeler der, men de stanger hodet i veggen. Tilbudene er for ensidige, for lite personlige og individrettet.

Kompass & Co sin visjon er å se ungdommer der de er med all sin bagasje og ballast. De skal lære å se seg selv som individer som både dem og samfunnet kan være stolte av.
- De er vant til å bli møtt som en utgift, noe samfunnet helst skulle vært foruten. Som søppel egentlig, sier Hakimnejad.
- Ikke å kunne gi den hjelpen jeg visste var det eneste de lengtet etter, gjorde at jeg måtte slutte i barnevernet og starte opp med noe jeg trodde på. Jeg brukte et halvt år med reseach. Prøvde først å finne en bydel som hadde som hovedfokus å få ungdom til å oppleve mestring. Som ikke var en fritidsklubb eller det jeg kaller ’hengesteder’ Det fant jeg ikke, dessverre.

-Hva innebærer hjelpen du mener ungdommen trenger? Og hvorfor er den så mye bedre enn alt som allerede blir gjort?
- Vi tar dem på alvor, er tilstede og lytter til dem. Vi møter dem som arbeidstakere, ikke som NAV-brukere eller barnevernsungdommer. Vi gir dem oppgaver de synes er kule, innovative og utfordrende. I tillegg følger vi dem tett, kartlegger og veileder. Husk at disse ungdommene har blitt sett ned på, mange av dem gjennom hele livet. De tror de ikke kan noe, tror de ikke er noe. De har aldri blitt gitt tillitt. Når det er opplevelsen og livserfaringen, tror man det nesten selv til slutt. De er bare en utgift og en bekymring. Da jeg jobbet som saksbehandler, spurte jeg dem flere ganger hva de drømte om og hva de ønsket seg. Mange hadde aldri fått det spørsmålet. Svaret var unisont: De ville ha en jobb! Være sammen med andre på en arbeidsplass. De ville bli gitt ansvar og tillitt. De ville være en del av samfunnet!

- Det er kanskje ikke lett å komme inn når man alltid har stått utenfor?
- Nei, ikke lett i det hele tatt. Og de krever derfor en veldig tett oppfølging. Oppstår det konflikter, som det jo ofte gjør på en arbeidsplass, er de ikke vant med å håndtere dette på en rolig måte. Mange har levd svært tøffe liv, der kanskje vold har vært reaksjon på konflikter som oppstår.
- Da du utdannet deg, hvordan trodde du systemet var?
- Jeg trodde, da jeg hørte historier fra barnevernet om ungdom som ikke fikk den hjelpen de trengte, at det kanskje var noe feil med saksbehandleren. Men det tok kort tid før jeg tenkte at det var systemet det var noe galt med. Når vi ser hvor mye penger velferdsstaten Norge bruker på å få ungdommer ut av det offentlige og inn i jobb eller skole, er det nesten påkrevd å spørre seg hvorfor tallet på ungdommer som faller utenfor ikke har sunket? Jeg syns det er rart at man opprettholder de samme tiltak og tilbud, når man vet at det ikke funker, sier hun.

Det er vanskelig å komme inn de store anbudsrundene til det offentlige, forteller gründeren. Og det er det Kompass &Co trenger for å få stabilitet og forutsigbarhet. Sherry synes det offentlige unndrar seg sitt samfunnsansvar. De ser ikke den økonomiske nytteverdien av å få disse ungdommene ut av et liv fullt av nederlag. Sherry ser likevel lyst på fremtiden. Gjennom fokus på sosial og grønn innovasjon, startup- inkubatorer og nye gründerselskap som dukker opp i et rasende tempo, legges det press på hvordan man skaper verdier og samtidig gjør business,

Sherry snakker med hele kroppen. Hun blir tydelig både opprørt og oppgitt. Det en kjærlighet til dem som har falt utenfor som driver henne videre. For Kompass & Co har ikke akkurat vært et overskuddsprosjekt. Moren til Sherry synes hun er blitt altfor tynn, hun er bekymret.
- Mamma mener jeg må gi meg om det ikke skjer noe snart. Om vi ikke får napp hos noen med økonomi til å hjelpe oss videre. Jeg skjønner at hun har rett. Jeg kan ikke fortsette å jobbe så mye, sier hun.

Men det sitter langt inne å gi seg.
- Jeg har alltid trodd på disse ungdommene. Og ved å vise dem at jeg har gjort det, har de turt å vise meg sider de kanskje ikke har vist til andre. Får de tillit, viser de så mye mer enn førsteinntrykket av dem. Dessuten skjønner de at de selv er løsningen. Mange av dem har en fortid vi knapt kan forestille oss. De har en CV full av hull, noen kan nesten ikke skrive. Da er det ikke så lett å få seg en jobb, få noen til å tro at man kan lære seg noe eller gjennomføre en arbeidsoppgave. Det mest rørende vi har opplevd i disse seks årene vi har holdt på, var en sommer vi gjorde en avtale med en bydel om både produksjon og levering av mat til eldre som bodde alene. En del av avtalen var at ungdommen skulle sitte sammen med de gamle mens de spiste.

Sherrys øyne blir fulle av tårer. Hun forteller om vennskapsbånd på tvers av generasjoner. Hun forteller om ungdom fra land, der det er en selvfølge å ta vare på de eldre i familien, bli sjokkert over å se all den ensomheten. Hun forteller om de eldre som var redde for å bli robbet. Som opplevde å møte ungdom som var like ensomme som dem selv. Den sommeren levde de lenge på. Det ga dem troen på at de var inne på noe viktig.

Hele filosofien bak Kompass & Co handler om å knytte mennesker og miljø sammen. Det vil være god og langsiktig samfunnsøkonomi, sier Sherry med overbevisning.

- Men da må vi ha alle på lag. Vi må få på plass avtaler med et næringsliv som tør å satse. Finner vi noen som tør, gjør vi alvor ut av slagordet ’der andre ser søppel, ser vi gull’. Vi er en liten aktør, men målet er å kunne skalere videre til hele Norge, sier hun.

- Det er jo ikke alle som liker å lage mat. Derfor har vi tenkt innenfor flere felt, med bærekraft og gjenbruk i fokus, sier Hakimnejad. 
- Men akkurat nå er det cateringen vi er mest opptatt av. Får vi noen til å satse på oss, kan vi som sagt lage opptil tusen porsjoner daglig av mat som hadde havnet i søpla. Og med det sysselsetter vi ungdom som ellers er dømt til et liv fullt av nederlag. Disse ungdommene, som for meg, har vært blant de fineste menneskene jeg har møtt.

Denne artikkelen er gratis å lese. Hvis du vil ha flere, kan du bidra ved å støtte oss økonomisk.
Vipps til 71085.
Gi et beløp til konto 6039.08.22084.
Eller betal en fast månedlig sum som støtte-abonnent her

SLUTT