Leirbålet

"Kan dere spare på meg når jeg dør?"

Dette øyeblikket må jeg huske å få inn i albumet jeg bare MÅ få laget dette året.

DATO: 01.08.2017 / AV: Ingvild Kilander

"Kan dere spare på meg når jeg dør?"
Spørsmålet ble stilt av min 7-årige datter en dag i juli, mens vi gikk i sikksakk mellom alle brunsneglene og småpratet i regnet. Lavterskeltur rundt vår lokale perle, Østensjøvannet, med mat i sekken både til endene og oss selv. Spørsmålene haglet fra det lille mennesket ved siden av meg:

Hvordan blir ting til, søppelkasser for eksempel?
Hvorfor er det så mange forskjellige land?
Hvorfor snakker vi forskjellige språk?
Hvor lenge lever brunsnegler?
Hva spretter høyest av en stein og en plastpose hvis man slipper begge i bakken?
Får jeg en baby i magen om jeg tenker mye på det?


Jeg forsøkte å svare som best jeg kunne, mens jeg holdt henne i den sommerbrune lille hånda, og samtidig prøvde å motarbeide dokumentasjonstrangen. For dette øyeblikket og alle spørsmålene, tenkte jeg, det må jeg jammen huske å lirke inn i albumet jeg bare MÅ få laget dette året. Slik jeg også tenkte i fjor og alle andre somre etter at jeg fikk barn. Det som folk flest svarer at er det aller viktigste å ta med seg hvis huset en dag skulle brenne ned. Jeg skal bare få sortert de 10.000 bildene jeg ikke har gjort noe mer med de siste fem årene først.
Selv på tur i skogen tenker jeg på alt jeg skulle gjort, må huske og vil eller burde gjøre mer av som voksenutgaven av meg selv: Gå mer i fjellet, sylte, trene, lese flere bøker, være mer fokusert og tilstede. Bli en sånn som driver med yoga og oppnår indre ro og ytre glød. Samtidig som jeg poster bilder på Instagram, min digitale minnebok og mellomlagringsstasjon, på vei til det o'store albumet jeg en dag skal få laget. Slik at vi begge kan tenke tilbake på og huske akkurat denne turen. Men trenger vi egentlig alle disse bildene noen av oss? Hvem er det egentlig jeg dokumenterer for?

På tur med 7-åringen denne julidagen i regnet, sendte jeg også noen tanker til den nå avdøde filosofen, Arne Næss. Han som aldri sluttet å leke, og som brukte et helt liv på å stille spørsmål, fullt og helt tilstede i øyeblikket, alltid like nysgjerrig og undrende som 7-åringen på stien ved siden av meg.
Og jammen lurer jeg som voksen på et og annet selv også, selv om jeg et sted mellom 20 og 40 begynte å spørre mindre og google desto mer. På evig jakt etter svar, men som oftest på trygg avstand fra de som sannsynligvis ville gitt meg de mest relevante svarene. Vi voksne har mye å lære av barns nysgjerrighet på livets store og små spørsmål. For det finnes jo sjelden bare én fasit på noe som helst, selv om mediene med sine "slik er/får du-saker" prøver hardt å få oss til å tro nettopp det:
"Slik får du sommerkroppen på 1-2-3", "Slik er tenåringen", "Slik får du veloppdragne barn", "Riktig hudpleie for din hudtype", Slik er psykopaten", "Slik får du et lykkelig ekteskap", "Slik kler du deg etter alderen", "Få Charter-Sveins tips til den perfekte ferien", "Slik takler du svigermor", "Slik blir du venn med angsten", "Slik påvirkes du av sosiale medier"...
Neste gang jeg er på tur med 7-åringen er det jeg som skal spørre:
Hva burde man tenke på som voksen?
Når synes du det er greit/ikke greit at jeg er streng med deg?
Har du noen gang følt at jeg er mer opptatt av telefonen min enn av deg?
Hva ville du gjort lørdag morgen om du ikke hadde iPad eller TV?
Hva gjør deg mest glad?
Hva gjør deg trist?
Hva er du mest redd for?
Vil du samle brunsnegler i hagen for meg i en melkekartong om du får penger for det?
Når føler du deg aller mest trygg?
Hvor mange bilder trenger du for å huske barndommen din?
Hva bør jeg gjøre mer/mindre av for at du fortsatt vil tilbringe tid sammen med meg når du blir stor?

Svarene er ikke det viktigste, og som kjent blir veien som oftest til mens man går. Takk for turen, lille venn. Kan vi snart gjøre det igjen?

SLUTT