Grønn november

Kampen om kjøttet

Jakten på en klimavinner i kjøttdisken.

DATO: 06.11.2015 / AV: Simen Tveitereid

Mange sier nå: Spis mindre kjøtt. Ja. Det kan jeg godt gjøre. Men jeg vil ikke kutte ut alt kjøtt, og jeg vil gjerne vite hva slags kjøtt jeg bør spise mindre av. For kjøtt er jo et nesten like vidt begrep som mat. "Spis mindre mat" er ikke et særlig presist råd, i hvert fall ikke om det er klimaet vi snakker om. 

Den norske kjøtt-debatten handler mest om hva som er sunt. For deg. I debatten på NRK om kjøtt og helse nylig sa en avdelingsdirektør i Helsedirektoratet at norske kvinner spiste litt for lite kjøtt. De kunne gjerne spise 100 gram mer per uke, mente hun.
For lite i forhold til hva? undret jeg.
Jeg lurte også på hvilke mangler folk led av for 40 år siden, da vi spiste halvparten så mye kjøtt som i dag.
I kjøtt-debatten deltar slankeguruer som vil ha magert kjøtt. Feinschmekere som vil ha perfekt fettmarmorering. Bønder som vil produsere mat. Miljøvernere som vil ha bort soya. Joachim Lund som vil ha bort salt. Dyrevernere som mener det er galt å spise levende vesener. Andreas Viestad som vil koke kraft på knokler og haler. Bloggere som vil spise som i steinalderen.

Råd om sunn kost gis av Staten og all slags obskure eksperter, med skråsikkerhet og grams presisjon. Men hvis Rasmus Hansson sier at vi bør spise litt mindre kjøtt fordi det er bra for klimaet på kloden, så roper landbruksministeren om moralisme og sosialisme.
Det burde vært omvendt: Hva jeg putter i kroppen, hvor sunt jeg vil leve, får være en privatsak. Men når mitt forbruk har konsekvenser for fellesskapet, burde jeg høre på råd.
Men hvilket råd skal man høre på? Hva er riktig å spise? Det er ikke nødvendigvis enklere når temaet er kjøtt og klima. 
Så jeg ville prøve å finne et svar, en klimavinner i kjøttdisken.
Finne ut hvilket norsk husdyr som er best å spise, rent klimamessig altså. Skal man granske sine vaner, får man gå grundig til verks. Ikke bare tro.  
Jeg ville avslutte med å ringe Rema-Reitan og NorgesGruppen og foreslå et nytt system for merking i butikken av klimavennlig kjøtt. Eller en innholdsdeklarasjon som forteller hva dyret har spist.
Jeg håpet at villsau ville komme bra ut, fordi vi har noen slike dyr på gården der jeg bor og fordi kjøttet smaker så godt. Men jeg var usikker. Det var dette metanet. Denne gassen som skal være 25 ganger sterkere enn CO2. Som kommer når drøvtyggere raper og prumper. Jeg hadde begynt å skule stygt på mine egne dyr.

Forsøk på et svar.
Sauer spiser grass, det gjør også storfe og tamrein. Det er god utnyttelse av ressurser. Men når drøvtyggere fordøyer maten dannes metangass. Og grovt for gir langt høyere metanutslipp enn kraftfor.
Nå spiser norske kyr også kraftfor, stadig mer faktisk, slik at de kan produsere mer melk. Da kan vi nemlig ha færre dyr, som er mer effektivt - og som også gir lavere klimagassutslipp per kilo (men færre dyr betyr også import av storfekjøtt, som er lite gunstig for klimaet). 

Svin og fjørfe tygger ikke drøv og raper mye mindre metan. Men de spiser korn og mat som mennesker kunne ha spist. Kylling er det dyret som mest effektivt gjør fôr om til kjøtt. Hadde den spist avfall, slik fugler gjør i et naturlig økosystem, ville kyllingen vært en suveren klimavinner. I stedet får de det mest proteinrike og soya-stinne kraftforet. Det ser greit ut i klima-tabeller, men premisset er altså at dyret fores så hardt at den øker sin vekt fire ganger på en måned.
Og hva med soya? Er det ikke noe med soya og regnskog?
Den soyaen som brukes i norsk landbruk ødelegger ikke lenger regnskogen. Men den legger beslag på store landbruksareal. Mesteparten hentes fra den brasilianske savannen Cerradoen. Ifølge WWF den mest artsrike i verden, og et like viktig karbonlager som regnskogen.
Det finnes forskere som mener at åkre av soya, mais og korn er et større problem enn metan fra kyr. Fordi ensidig åkerproduksjon bidrar til ørkenspredning og frigjør karbon fra jorda. Jorda er jo verdens største karbonlager. Grass sørger for at karbonet blir under bakken. Mens pløying slipper det ut i lufta, der det blander seg med oksygen og blir til CO2. Denne faktoren finnes sjelden i noe klimaregnskap. Det er også stor uenighet om hvor viktig den er.
Uansett: Dette blir for komplisert. Skal man stå der i kjøttdisken og vurdere ødelegging av savanner mot metanutslipp? 

Jeg har ikke gitt opp jakten på klimavinneren blant norske husdyr, jeg kommer tilbake til grisen og jeg er spent på villsauen. Men jeg skjønner jo nå hvorfor mange nøyer seg med å si: Spis litt mindre kjøtt.
Kanskje er det det mest fornuftige rådet vi kan gi.    
Men hva gjør Staten og hva gjør bøndene og hva gjør dagligvarebutikkene? De gjør det de kan for at nordmenn skal spise MER kjøtt.

(Saken fortsetter under annonsen. Les videre om kjøtt-pushingen) 

Storfe til alle anledninger. Hilsen Staten.
I sitt lavutslippsscenario for 2050 forutsetter Miljødirektoraret at kjøttforbruket i Norge er 18 prosent lavere enn i dag. Sånn sett er det pussig at Statens opplysningskontor for kjøtt og egg i 2015 har som offisielt mål å øke kjøttomsetningen. Og at kontorets nettkanal matprat.no anbefaler storfekjøtt til fest og hverdag:

"Digge biffer, gode gryter, smaksrike steker og herlige småretter. Storfekjøtt passer til alle anledninger, uansett hvor lang tid du har til matlagingen".

Matprat.no lager kokebøker til skolebarn, nettsted om fårikål, podcast om utbening av lammelår og biff med kimchi. Matprat hevder å være Norges ledende aktør innen matformidling. Målet er å gi deg "det du trenger å vite om mat". 
I Opplysningskontorets årsmelding for 2014 står det én setning om klima:

"Samtidig har dyrevelferd, miljø og klima fått stadig større betydning for mange forbrukere og er mer knyttet til valg av mat og våre råvarer enn tidligere".

Statens opplysningskontor for kjøtt og egg fungerer som et reklamebyrå for kjøttproduserende bønder. I debatten på NRK var landbruksminister Sylvi Listhaug opptatt av at det ikke var Staten som finansierte kontoret, men bøndene selv. Men det er ikke de 75 millionene i året som er problemet. Det er virksomheten.
Er det noe som ikke trenger statlig drahjelp er det kjøtt-konsum. Den jobben klarer landets dagligvarekjeder. 
I landets største, Rema, henger det store plakater som skryter av at de har fjernet alle produkter med palmeolje. Samtidig drives en kontinuerlig kjøtt-pushing som i klimaregnskapet gjør palmefritt smått. I hele vår og i sommer var min lokale Rema-butikk dekket med reklame for grillkjøtt. I lokalavisens ukentlige 8 siders reklamebilag brukte Rema stort sett 7 sider på burgere, pølser, ytrefileter og grillribber i alle tenkelige varianter, før de på siste side slo et slag for laksefilet.   

Begynner du å se deg om, vil du oppdage hvor gjennomført kjøtt-pushingen er. Billige pølser kastes etter oss. På min busstur til Oslo er to plakater det første som møter meg når jeg stiger av det faste stoppestedet ved Telemarksporten:
1. Big Burger, nå fra 30,- (før 53). Bergbys.
2. ALLTID wiener for en tier. Statoil.
10 meter lenger bort mot Statoil-stasjonen, står neste plakat; Super Burger til 65 kroner.

Vi gir folk det de vil ha, er det vanlige svaret. Eller som landbruksminister Listhaug pleier å si: hun vil ikke bestemme hva folk skal spise.
Hvis verden blir to, tre grader varmere og flyktningehorder strømmer nordover spørs det hvor morsom denne retorikken om full personlig frihet vil lyde. Og: hvorfor spiser folk dobbelt så mye kjøtt nå som for 40 år siden? Er det kun fordi vi har fått bedre råd? Det er det samme som å si at reklame ikke virker, eller at folk velger uavhengig av all påvirkning. 

Vi skal ikke anklage Reitan & co for å tjene penger, men vi kan anklage dem for fantasiløshet og mangel på samfunnsansvar. Er det noen som burde ta slikt ansvar er det de som gir oss vårt daglige brød.  
Vi trenger litt hjelp. Husk hvor trege vi er, vi pleide å røyke inne i busser. Hvis ingen hadde servert meg en grillet aubergin, hvordan skulle jeg ant at det var godt? Vi trenger å se fiskeburgeren. Vi trenger å bli minnet på at sild er god mat. Og hvorfor ikke lage noen morsomme øko-kampanjer? Siden det er uomtvistelig at økologisk landbruk avgir mindre klimagasser.
I butikkene jeg handler hender det ofte at økologisk melk ikke er å få tak i. Og standardmelk utgjør alltid 95 prosent av hylleplassen. Er det da riktig å si at forbrukerne ikke vil ha økologisk melk? Prøv motsatt en dag. 95 prosent øko-melk og 5 prosent vanlig. Se hva som blir solgt.  

Fjellgris.
Det ble aldri noen telefon til Rema og NorgesGruppen. I løpet av arbeidet med artikkelen mistet jeg troen på å merke klimavinnere i kjøttdisken.   
Kjøtt må ikke bli kun regnestykker i en klimatabell. For kjøtt er dyr. Levende vesener. 
La meg fortelle litt om ett av dem. Om et lam vi kalte Lotta. I vår var hun den første jeg tenkte på da jeg våknet, hver eneste morgen i mai. Jeg fylte en flaske med melk jeg hadde blandet kvelden før, satte den i varmt vann, ventet to minutter til melken nådde kroppstemperatur, slik den skal være for babyer og for kopplam.
Det lille grå-sorte lammet nappet meg i buksebena. Hun sugde av flasken, med halen vilt logrende. Seks ganger om dagen. Hun kom  meg i møte med breking og viltre byks.
Er du ikke et dyr? tenkte jeg. Ser du ikke at jeg er et menneske?
Jeg tror ikke jeg er mer glad i dyr enn folk flest, men nå satte jeg hensynet til dette lammet, som var så lite at det ble avvist av sin mor, øverst på listen. Etter noen uker prøvde vi å få henne til å beite grass. Det var den eneste måten hun kunne overleve på.
Hvilken betydning Lotta hadde for klimaet på jorden var det siste jeg tenkte på. Om hennes røde kjøtt ville være kreftfremkallende å spise var heller aldri i mine tanker. 

Metan fra norske husdyr utgjør fire prosent av våre utslipp. Det blir noen ørsmå promille av verdens klimagasser.
Vi skal ikke tenke slik. For alt teller. Men mat må vi ha. Fly til Syden eller storbyer flere ganger i året, derimot.
Hvis vi ofrer dyrevelferden i klimasakens navn, da er vi fullstendig på villspor. Å spise kylling for klimaets skyld, for eksempel. Ifølge Miljødirektoratet er en omlegging fra rødt til hvitt kjøtt nødvendig om jordbruket skal nå målene for lavutslippssamfunnet.
Hvis vi blir mer kritiske til hva slags kjøtt vi spiser, så vil konsumet gå ned av seg selv. Å slutte med norsk kjøttproduksjon vil ikke hjelpe klimaet. Men vi bør dyrke korn eller grønnsaker der det er mulig, la dyr beite i utmark der det er naturlig, la kraftforet bestå mest mulig av norsk korn.  
Det er noe av det samme Bioforsk sier i en rapport (bortsett fra fjørfe):

"En areal- og klimaeffektiv matproduksjon i Norge må baseres på økt kornproduksjon, større andel kjøtt av svin og fjørfe og lavere kjøttforbruk totalt."

Svin, ja. Hva med grisen? Kanskje er det klimavinneren?
Grisen har lave utslipp (høres ut som jeg beskriver en bil). Den kan spise poteter og skyll, som de kalte matrester på gårdene før. Men også den vanlige norske grisen får mest kraftfor. Det inneholder mer norsk bygg og mindre soya enn kyllingen får. Fôret får griser flest inne på båsen, der de fetes opp, uten å få stikke snuten i jorda og rulle seg i søle, slik griser vil. Men det finnes andre griser. Heldiggriser.

Grøstadgris vandrer fritt i store områder av skog og eng i Vestfold. Den beiter grass og graver frem godsaker i jorda, og fores med økologisk kraftfor.
Fjellgris fra Valdres lever på 1000 meters høyde på Breisetstølen, fra juni til oktober. Der beiter den vierkratt og grass, lyng og einer. Der fores den med poteter som Knut Ødegaard og Ragnhild Mobæk har dyrket selv og kokt på sin vedfyrte ovn. Grisene får også kraftfor. Hundre prosent norsk blanding, mest bygg, lite aktuelt som menneskemat. Ikke økologisk, fordi økologisk korn ofte er så langreist, som Knut Ødegaard sier. Bygg fra Kazakhstan ser han ikke noe poeng i å bruke.

Fjellgrisen er en vanlig norsk edelgris. Alle griser kunne levd på den måten. Flere bønder kunne drevet med frilandsgris og foret med norsk bygg. Men ikke alle. Jorda og forholdene egner seg ikke overalt. Det er også ekstra arbeidskrevende. Kjøttprisen blir høyere. Fjellgris selges i bondens nettbutikk, noen få restauranter og seks finere supermarkeder på Østlandet.   
Den minner jo litt om mine venner villsauene. Bortsett fra sauens metanrap. Villsauen går ute så lenge de lever, eter knopper og blader, lyng og furukvister, til og med tang om de får sjansen. De gir lite kjøtt per dyr, eller få kilo per forenhet, som det heter. Det bringer klimautslippet opp. Men de trenger mindre innmarksbeite enn vanlige sauer og ikke oppvarmet fjøs. Ingen forsker har regnet på villsauens klimaregnskap.
Og det er kanskje like greit. 

Det er noen som mangler i denne artikkelen. Noen dyr jeg ser fra kjøkkenvinduet hver morgen og kveld. De hopper grasiøst, men de spiser blomstene våre og skader frukttrærne. Nå ligger ett av rådyrene i fryseren. Jeg fikk det  av en jeger som jakter på eiendommen min. 
Rådyr. Elg. Hjort. Villrein. 
Dette er kjøttmaten for den som er opptatt av god samvittighet. Å spise dem reduserer også metanutslippene litt. Men rådyr og elg er ingen løsning på klimaproblemet. De er simpelthen for få. Eller vi er altfor mange. 

Likte du denne saken? Vi trenger din støtte for å lage flere grundige saker. Gi en sum til Harvest på kontonummer 6039.08.22084.

SLUTT