Norgesferie

Som å være ute, inne

Uansett hvilken vei du ankommer Juvet landskapshotell, vil du ha munnen åpen ved innsjekk.

DATO: 24.04.2016 / AV: Lena Ronge / FOTO: Knut Røthe

Vi kjører via Trollstigen og Knut hevder han er like ved å få et akutt tilfelle av Stendhals syndrom. Jeg har opplevd ham før i den tilstanden, i Roma, så jeg tar et ekstra godt tak i rattet. Er litt svimmel selv også.
Naturen er så vakker, så storslått og vill. Det er som å kjøre inni et postkort. Jeg prøver å ta bilder som viser skjønnheten. Det er umulig. Vi bestemmer oss for å legge fra oss telefonene og bare nyte dette voldsomme. Samt prøve å holde Stendhalen på avstand. Det er ikke lett.
Vi kjører forbi skiltet til hotellet, for på motsatt side ligger det mektige Gudbrandsjuvet. Juvet er et fem meter smalt og over 20 meter høyt. Elven Valldøla presser seg gjennom med voldsom kraft. Vannet har formet dype jettegryter og finurlige formasjoner i fjellet. Der er nesten like dypt under vannoverflaten som det er høyt over.
Det sies i et sagn fra 1500-tallet at juvet er oppkalt etter mannen Gudbrand, som stakk av med en brud. Han reddet seg fra forfølgerne ved å hoppe over juvet med bruden i armene. Gudbrand ble lyst fredløs og levde resten av livet i en steinhytte i en av sidedalene ovenfor juvet. Denne dalen blir kalt Gudbrandsdalen i dag. Vi tenker at Gudbrand må ha vært skikkelig forelsket. Og vi holder oss hardt fast i rekkverket høyt over det frådende, turkise vannet.
Lite vet vi at vi skal bo i dette juvet det neste døgnet. Inne i dette ville og fantastiske.

Vi kjører inn den lille grusveien, rundt en sving, og der ser vi et vakkert, gammelt våningshus på en gressslette. Norsk flagg som vaier i vinden. Rett nedenfor, vannmassene fra Gudbrandsjuvet. Ser vi godt etter, kan vi skimte hyttene inni villnisset. En av dem skal vi bo i.
Det kribler i magen. Landskapet rundt er majestetisk. Det lukter norsk sommer, sier Knut begeistret. Hvite singelganger går mellom hyttene. På hver side vokser alle de blomstene vi husker fra barndommen. Det er de som lukter. Våt jord, dugg og gress. Og lydene av de frådende vannmassene. Vi klyper oss selv i armen.
Hytte nummer 6 leverer. Det er som å være ute, inne. To av hyttas vegger er av glass, den ene veggen mot elven, den andre mot villnisset. Som hotellets egen hjemmeside beskriver det:

Landskapshotellet ligger på en stupbratt elvebarde innimellom bjørk, osp, furu og kampesteinar som har sett tider kome og tider gå.

Det er vanskelig å løsrive seg fra glassveggene. De er som magneter. Fyller hode og kropp med natur og villskap. Men vi vet at stedet har mer å by på. Det gjelder visst å følge den grønne stien, den ligger litt mer skjult. Følger vi den, vil vi komme til nedsiden av Gudbrandsjuvet, der vannet presses ned. Blåbærene, og det er mange av dem, er modne. Vi spiser så tenna blir mørke, mens vi kaster pinner i elven for å se hvor fort de svømmer. Det er fristende å synge nasjonalsangen høyt.
Vi går den grønne sommerstien tilbake, over til en av de hvite stiene som fører til hotellets steambadstu. Glassvegger, rett ut mot elven, Et kjærestepar fra Hong Kong prøver seg på et bad i den strie elven. Det ser kaldt ut. Ti grader, forteller de oss senere. Kald, lokalprodusert øl i badstuen. Et eventyr.

Middag serveres åtte i den restaurerte låven.
Langbord med tjue gjester.
Fire retter. Kortreist mat, laget med hjertet.
Alex Garlands siste film, Ex Machina, er delvis spilt inn på hotellet. Etter at filmen ble lansert i England i januar 2015, har det vært stor pågang fra utlandet.
Ved middagsbordet er nordmenn i mindretall. Vi føler vi er med i en film fra det store utlandet. Rundt bordet snakkes det engelsk, kinesisk, russisk og svensk. Middagen avsluttes med jordbær fra Valldal. De er visstnok verdens beste.
Vi sovner, innhyllet i bruset fra vannet i det mørke soverommet. Våkner tidlig og må straks sette oss ved glassveggen med en kaffekopp. Så er det frokost i låven. Ferskt brød, egg fra glade høner og rørte jordbær fra Valldal. Invitasjon til nye venner i Hong Kong og Värmland.
Svimle reiser vi hjem via Geiranger. Munnen lukkes ikke før vi er forbi Hamar. Vi spiser jordbær fra Valldal til frokost dagen etter. Verdens beste jordbær.

SLUTT