Leirbålet

Jul alene. Aldri ensom.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg gikk. Jeg gikk til jeg ikke hadde lyst til å gå mer. Klokken nærmet seg fem. Det var julaften.

DATO: 24.12.2013 / AV: Trond E. Haugan / FOTO: Trond E. Haugan

Året hadde vært en berg og dalbane av følelser og opplevelser, mer dal enn berg. Slik som livet av og til er. Kort sagt: Jeg var blitt alene, og ungene skulle feire jul med sin mor et helt annet sted.
Jo da, jeg var invitert hjem både til familie og venner. Men min overbevisning var at ensomheten i lag med andre kan være den verste. Hvis jeg først skulle være alene i jula, skulle jeg være virkelig alene. Mutters alene. Derfor var det helt naturlig å søke ut på vidda. Folk rundt meg aksepterte valget med en blanding av bekymring og slett skjult nysgjerrighet. Halvparten tvilte på at jeg overhodet hadde tenkt å være alene der oppe, mens de resterende tvilte på om jeg ville ha særlig godt av den selvpåførte melankolien.
Julaften morgen kom med lett snødryss i Trondheim by. Jeg kan ikke tenke meg noe mer julete enn Trondheim når det snør. På julaften. Men min kurs var satt. Jeg skulle til Tydal. Etter hvert som byen ble mindre i bakspeilet, ble det færre og færre biler på veien. Andre folk var hjemme med sine nære og kjære. Det kan hende at jeg spilte Driving Home for Christmas på bilradioen, jeg husker det ikke sikkert. Bilen var en Jeep, så det ville ha passet bra.  Bak meg lå byen og menneskene, jeg kjørte inn i et julekort.
Tydal er ei lita fjellbygd halvannen times kjøring østover fra Trondheim. Her hadde jeg hatt noen av mine beste opplevelser. Mitt livs største ørret hadde jeg tatt her en sen augustkveld i Nea. Vill natur kan jeg forstå meg på. Kom bare an! Utfordre meg, og jeg skal temme deg! Mennesker var jeg mer usikker på. 

Kald vind og snøfokk ønsket meg velkommen da jeg åpnet bildøra på parkeringsplassen. Først da, og ikke før, slo det meg at jeg aldri hadde vært her oppe om vinteren før. Sommersesongen var min tid i fjellet. Jeg er sportsfisker. Ikke skiløper. Jeg liker tørre rabber og lyng. Ikke kald snø. Et sted foran meg, bak lier og krumbøyd fjellbjørk skulle det ligge ei lita hytte jeg aldri hadde sett før. Sekken opp på ryggen. 60 cm pudder. De smale markaskiene mine sank godt nedi, og snøen rakk meg omtrent til knærne. Lyden av min egen pust hørtes ikke. Snøen dempet lydene. Vinden tok med seg alt overflødig.  Rundt meg ble alt langsomt blått.
”Følg kanten av bjørkeskogen. Etter ca. 50 min. kommer du til ei myr. På høyre side vil du se hytta”, sto det i e-posten fra utleier. Hvordan i helvete skulle jeg kunne se om det var myr under all denne snøen? Tenk logisk. Myr er flatt, myr er åpent lende. Utleier hadde rett. Han må ha gått her før.  Etter ganske presis 50 minutter fikk jeg øye på mitt jule-retreat.
Hytta luktet ikke fremmed. Den luktet slik som hytter pleier å gjøre. Litt av bjørkeved, litt av tømmer, fuktige madrasser og såpestykker. Det var kaldt, men ikke ensomt. Heklede løpere på veggen ønsket meg velkommen, god jul og trivelig påske på en gang.
Jeg sørget for god fyr på peisen og satte pinnekjøttet på ovnen før jeg la ut på ski igjen. Det skulle være hyggelig å komme hjem igjen. Akevitten ble satt på vent.  Jeg hadde et mål, et oppdrag.
Kroppen var ennå varm og svett etter turen inn hit, og jeg ville videre før jeg ble kald. Den store sekken ble tømt og innholdet erstattet med tørr bjørkeved. Ute var det blitt halvmørkt da jeg spente på meg skiene på nytt.  Det snødde tettere nå, og jeg kunne bare så vidt skimte de glisne klyngene av bjørk i det fjerne. Hytta måtte ligge omtrent på høyde med tregrensa. Med den tunge sekken på ryggen satte jeg kursen oppover bakke.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg gikk. Jeg gikk til jeg ikke hadde lyst til å gå mer. Klokken nærmet seg fem. Det var julaften. Rundt om i landet ringte kirkeklokkene julen inn akkurat nå. For mange år siden, i barndomshjemmet mitt, ville radioen stått på, og søsteren min ville spilt Glade jul på blokkfløyte. Huset ville duftet av ribbe og hjemmelaget rødkål med karve. Her hørtes ikke en lyd. Månen hadde kommet opp. Den lyste uklart gjennom snødrevet. Jeg stod på en åpen vidde og det var ikke en kjeft i nærheten. Rart så tett på minnene kommer når en er så langt borte.
Alltid når jeg kaster sekken på tur, får jeg følelsen av at jeg får vinger i samme øyeblikk. Jeg trampet snøen hard med skiene og stablet den tørre bjørkeveden som en luftig pyramide. Innholdet fra en flaske tennvæske ble helt over. En fyrstikk slukket raskt i vinden. Den neste også. Mitt gamle stormtriks med en nevefull fyrstikker hjalp. Så sto jeg der. Midt i ingenting med et flammende bål.  Bålet varmet i ansiktet. Flammene gjorde at det virket enda mørkere rundt meg. Høyt over meg passerte et fly. Ikke engang her kunne man få være alene og uforstyrret på julaften. Kanskje noen kikket ned og undret seg over at det brant et bål midt i ingenting? Midt i ingenting, her var jeg.
Veden brant kraftig. Bjørkekubbene hadde tatt ordenlig fatt, og vindkastene fikk flammene til å blusse opp. Alt var perfekt. Naturen hadde tatt pent imot meg.
Jeg etterlot bålet sånn. I full fyr. Tok skiene fatt og fulgte mine egne spor tilbake mot hytta. Snudde meg et par ganger. Så tilbake på flammene som lyste opp i julekvelden. Et meningsløst prosjekt. Nettopp derfor ga det meg sånn en veltilfreds følelse av stolthet. 

Skisporene mine var delvis dekket av snø. Enten hadde jeg gått lenger enn jeg trodde, eller så hadde jeg gått feil. Hverken bålet eller hytta var synlig lenger. Det var da det skjedde. Rett foran meg satt to ryper på snøen. Jeg stoppet. Sto og så på mens de fløy opp og passerte noen få meter foran meg. Skinnende hvite og rene. Like uventet som de hadde kommet, like fort forsvant de i mørket og bjørkekrattet. Her oppe hadde folk knapt sett rype de siste par årene. Jeg lot skiene langsomt føre meg ned bakken. Hytta lå og lyste svakt et stykke foran meg. Med puddersnø til knærne gikk turen tilbake akkurat så langsomt som den bør på en julaften.
Inne ventet duften av pinnekjøtt og varm, fuktig luft. Akevitten sto klar. En boks med sju ulike julekaker kjøpt på Prix og en bunke julehefter. En oljelampe og et par stearinlys. Og meg. Jo, denne julaften var fin. Jeg la et par kubber på peisen og tok av meg skiskoene. Her, i en fremmed hytte, langt fra folk, var jeg hjemme. Jeg skjenket meg en akevitt og beruset av selvtilfredshet skålte jeg med meg selv. Pinnekjøttet serverte jeg i rikelige porsjoner med ferdig stappe rett fra posen.
Helt alene er du aldri ensom, tenkte jeg, mett og varm og tilfreds senere på kvelden. Den julenatten drømte jeg om ryper som dalte som hvite juleengler i skjul. Jeg drømte om en ny vår og nye eventyr på vidda neste sommer, med fiskestang og telt.
1. juledag kom. Og skriften i snøen forklarte meg at jeg ikke skulle bli her lenge. Da jeg kom ut på trammen neste morgen sto det tydelig skrevet. Gul Jul.

SLUTT