Turtips

Jotunheimen Haute Route

Harvest presenterer en splitter ny skirute. Den går over flere av Norges høyeste fjell.

DATO: 07.03.2014 / AV: Kjetil Østli / Foto & Video: Johan Wildhagen

Det begynte på Nord-Afrikas høyeste fjell.
Det er noe med det. Noen ganger må du ut for å oppdage hva du faktisk har hjemme. Du må noen ganger stå alene som en patetisk idiot i regnvær i ødemarka for å forstå hvor glad du er i kjæresten. Dramatikeren Henrik Ibsen måtte til Italia for å skrive sine største skuespill om Norge. For Stian Hagen og Johan Wildhagen skjedde det noe i Nord-Afrika, 2012.
De må fly til Marrakesh, de må frakte skiutstyret til en annen verdensdel, kjøre bil i mange timer, du må nærme deg kronglete og sakte. De må gå i flere timer, stadig høyere, i en kø av mennesker, som skal samme sted, og sove samme sted. Jesus, for en hobby det her er. Fra hele verden drar man for å komme hit. Nordmennene Stian Hagen, toppturpioner kjent for å ha klatret nesten hele Matterhorn og stått på ski ned, og turkamerat og fotograf Johan Wildhagen, kjent for oppdrag i den røffeste delen av naturen, forlot Skandinavia for å kjøre ski ned Nord-Afrikas høyeste fjell: Toubkal.
Det kunne vært lykke. Det kunne vært alt man drømmer om.
Kanskje ble det bare for mye, kanskje var Johan Wildhagen sliten av turen, kanskje var det for folksomt. Han, som alltid er glad ute, tenkte: «Hvor er vi? Hva gjør jeg her? Hva holder jeg på med?» Men drar man på eventyr, dukker alltid noe uventet opp. I høyden, med utsikten fra Toubkal, kom ideen opp.
-Jotunheimen, sa kameraten Stian Hagen.
-Vi må hjem til Jotunheimen.
De var i Atlasfjellene, men tenkte på Jotunheimen. Gjennom hele livet hadde de kjent til det norske fjellområdet. Det var så kjent for dem at det ble usynlig.  
Men nå åpenbarte det seg for dem. Jotunheimens mektige og ganske urørte fjelltopper var såklart en toppturdestinasjon. Det usynlige ble synlig. 
Stian Hagen hadde allerede studert kartet. Han hadde funnet fine linjer i fjellene. Han så en rute fra 2000 metertopp til 2000 metertopp, over Skandinavias høyeste fjell Galdhøpiggen (2469moh), opp og ned, inn i søkk, steder ingen har kjørt før, over breer, gjennom daler, sove på turisthytte og ny topp dagen etter. Alt lå der. Fra hytte til hytte på taket av Norge. Det kunne funke perfekt.

Ideen var Jotunheimen haute route, skitur opp og ned flere av Norges høyeste fjell. Wildhagen tenkte litt. Kjente på ordene. «Jotunheimen haute route? Til Norges tak?»
Som vanlig var Johan Wildhagens svar: «Det høres morsomt ut!»
Det kunne blitt med ideen. Men det er noe med enkelte ideer: De slipper ikke taket. De forplanter seg og blir til energi og eventyrlyst.
Haute route er den verdensberømte fem-seks dagers skituren mellom Chamonix i Frankrike og Zermatt i Sveits. Et Alaska for toppturfolk. Men Jotunheimen? I Norge? What? Selvfølgelig!
-Da ideen kom, var det åpenbart. Og alle vi nevner den til kicker på det. Det er som en gavepakke vi plutselig fant, sier Wildhagen, som har stått på ski siden han var barn og i voksen alder fotografert skikjørere over hele verden. Han har brukt de to siste årene på å spre ordet og på å få Den norske turistforening og lokalsamfunnet på lag. 
-Jeg måtte bare jobbe med det her. Jotunheimen er ikke én skidestinasjon. Det er en helhetlig pakke med fjelltopper av enorme dimensjoner og hytter som er finere enn i Alpene. Potensialet var så tydelig, sier han. 
Navnet kommer av norrøn mytologi. Jotun betyr kjempe. Jotunheimen var kjempenes hjem. Fjellområdet er legendarisk i Norge. Myteomspunnet. Noen av turistforeningens mest kjente hytter ligger her. Norsk fjell-litteratur ble nærmest oppfunnet her. Britiske adelsmenn kom hit på ferier på 1800-tallet. Norges høyeste fjell ligger her. Borgerskapelig dannelse ligger i vandreturer her. Men Jotunheimen er kjent for en annen kultur enn toppturer med telemarkski eller randonee-utstyr. Her gikk man helst om sommeren. Dro man hit om vinteren, var det på langrenn. På fjellski. Her slepte seige, skjeggete, senete nordmenn seg fra hytte til hytte med tunge sekker. Så de etter hvert en ung mann med randonee-utstyr, så de helst en annen vei. 
Stian Hagen og Johan Wildhagen kunne alt om den gamle kulturen. De hadde vokst opp med det. Hagen bor i Chamonix, men som liten ble han med da faren hans laget turforslag i Jotunheimen. Det var også Wildhagens barndomsparadis. Med en onkel dro de dit på fisketurer om somrene. Det var her han ble frelst på friluftsliv. De kjente området. De visste om fjellene. Og tidene skulle forandre seg. Jotunheimen ble mer og mer en sommerdestinasjon. Færre og færre fjellski ble solgt. Men parallelt steg en ny skiform frem, folk som hadde begynt med noe nytt. De gikk av skiheisene, tok på feller, og bare fortsatte videre oppover. Andre fant fjell der det ikke var heiser. ”Toppturen” ble et begrep, like kjent for naturfolket som Snapchat er for dem under 18. Utstyrsutviklingen på 1990-tallet banet vei. Blant de få som kommer til Jotunheimen om vinteren, har nå 3 av 4 randonee-utstyr. 
Alt lå til rette. Nå skulle de villeste og mest spektakulære fjellene utforskes.

Våren 2012 gikk de den første av flere testturer. Stian Hagen og Johan Wildhagen samlet en internasjonal vennegjeng av dyktige skifolk. De parkerte, pakket sikkerhetsutstyr, tok på seg skiene og bega seg innover i fjellheimen. 
-Vi visste at det ville funke. Fjellene ligger der. Hyttene å overnatte i ligger der. Det var åpenbart. Basert på erfaring, Stians kartlesingskompetanse og studier av fotografier av fjellene visste vi at Jotunheimen kunne bli en norsk haute route. 
Wildhagen omtaler den første dagen over Bessevatn og opp til Besshø som «vill». Solen skinte. Det var blå himmel. Svette, stående på den første fjelltoppen så de utover hele Jotunheimen, de så mot fjellene de skulle gå til: syv topper på over 2000 meter på fem-seks dager. Det var naturreklame som minnet om propaganda og pornografi. Og de så på fjellsiden de skulle kjøre ned og på hyttene som lå i dalbunnen og ventet på dem. Wildhagen bare lo og lo. Stian Hagen hadde rett da han sa «Jotunheimen» på Toubkal. De tok av fellene, og gjorde seg klar til å kjøre ned en av gangen. Og de fikk svaret de drømte om: De kjørte ned i puddersnø. 
Wildhagen oppdaget noe annet: «Vi er alene her. Vi er helt alene i Norges mest kjente fjellheim. Vi kjører ned på steder kanskje ingen har kjørt før. Ingen i løypene, ingen på hyttene. Det er så sjukt.»
-Å lage en sånn tur her hjemme gir mening. Veldig mening. Folk klumper seg alltid sammen på enkelte steder. Og her var det ingen. Jeg vil åpne opp fjellet, sier han, og gjentar det han har sagt, på energisk autopilot, de siste to årene: 
-Jotunheimen er sentralt for folk flest. Det er kvista løyper mellom hyttene. I april og mai er dagene lyse og lange. Du kan bruke den tiden du trenger, eller velge andre ruter. Ca 15 kilometer skigåing om dagen og mellom 1000-1500 høydemeter stigning. Opp og ned toppene finnes alternative ruter å velge, etter snø- og vindforhold. Orker man ikke fullføre turen, finnes flere steder å hoppe av og komme seg til bilvei. Og du kan få noen nedkjøringer som er til å le deg i hjel av, sier Wildhagen.
-Det er faktisk til å le seg i hjel av, gjentar han. 
-Jeg tror Keiser Wilhelm holdt på å le seg i hjel da han kom til Norge med seilbåt og så hva vi hadde her. Men mange i Norge tenker at skisteder der ute teller mer. Det skal vi endre på. Det er så mange fjell og fjorder her som bare må oppdages. Det handler om å se. Om å åpne øynene. 
I april/mai går han Jotunheimen Haute route igjen. Det er en av få ganger han håper å se folk der ute.

Dag 1: Gjendesheim/Bessheim – Memurubu
16 km, 1258 høydemeter 

Vårt ruteforslag er å starte fra Gjendesheim/Bessheim og gå vestover gjennom hjertet av Jotunheimen. Gå over noen av Norges ikoniske fjelltopper, på vei mot vestsiden av nasjonalparken. Turen tar seks dager. Den inkluderer fem overnattinger på fjellhytter og bestigning av minst seks-syv 2000 metertopper, inkludert Glittertind og Galdhøpiggen. Hver dag består av rundt 15 km gåing og mellom 1000 og 1500 meter vertikal stigning. Det ligner dagsetappene på den originale Haute Route, men fordelen i Jotunheimen er at den relativt lave høyden over havet gjør hver dag betraktelig enklere enn i Alpene. Dessuten er det under dårlige værforhold alltid mulig å følge en kvistet løype til neste hytte. Dette står i kontrast til den originale Haute Route, hvor det å sitte værfast er vanlig, og man må være heldig med vær og føre for å kunne gjennomføre hele turen.
På dag 1 følger ruten den merkede vinterløypa fra Gjendesheim eller Bessheim til østenden av Bessvatn. Går du fra Bessheim, går du rett vestover og derfor tar sola lite tak. I påsken, når sola er sterk på fjellet, kan dette faktisk være en fordel. Fra Bessvatn følger man ryggen opp til Bukkehø og videre opp til toppen av Besshø (2258 moh.). Det er en fin tur oppover, slak og grei stigning. Besshø er et mektig fjell, en overgang mellom de snille fjellformasjonene i øst og de mer alpine, spisse på nord- og vestsiden. Utsikten er utrolig. Herfra ser du sørover over Valdres og Gudbrandsdalen. En av de fineste utsiktstoppene på denne kanten. Du står over Besseggen og ser ned på Bessevatn og Gjende. Og du ser ruta di videre.
 Nedkjøringen foregår i vestrenna, eventuelt på vestryggen hvis det er skredfarlig. Vestrenna starter hardt og bratt. Alternativet er å gå ned på ryggen, og gå inn i renna lenger ned. Derfra følger man det naturlige høydedraget til Memurubu. Ved dårlig vær går man direkte over Gjende til Memurubu langs merket løype.

Dag 2: Memurubu - Glitterheim
18 km, 1400 høydemeter

Ruta følger sommerruta over Raudhamarn til toppen av Surtnigssue (2368 moh.). Surtningssue betyr trolig «svartpurka», på grunn av fjellets farge og form. Fjell fikk ofte negative navn før i tiden. De var jo mest i veien. Dette er Vågås høyeste fjell og en flott utsiktstopp. Herfra ser man lenger inn i Jotunheimen.
Alternativ (bretur) opp: Gå opp fra Øvre Russglopet, der er det brefall å gå på. Herfra følger ruta ryggen nordover hvor man sanker 2000 metertopper før man ender på Søre Veotinden. Det er ikke stor høydeforskjell bortover. Det er enkle topper å sanke. 
Nedkjøringen ned Styggehøbrean til Veodalen er ikke spesielt bratt. Hvis vær og føre tillater det, kan man legge inn sprekere nedkjøringer. Man kan eventuelt også bestige Styggehøe (1883 moh.) for å få en ekstra nedkjøring ned mot Glitterheim. Ved dårlig vær trenger man ikke gå over Surtningssue, men kan isteden følge kvistet fjellskirute fra Memurubu til Glitterheim.

••

Dag 3: Glitterheim - Spiterstulen. 14 km, 1100 høydemeter 

Ruten følger normalruten til Glittertind 2465 (moh.). Glittertind er en flott vintertopp, men når alt er hvitt og uten holdepunkter, er den vanskelig å orientere seg på i dårlig vær. Få går dit om vinteren, og det er sjelden det er folk der før påske. Årsaken er at ruta man må gå er lang og flat. Vær obs på toppskavlen på Glittertind. Der kan det bli overheng. Tenk deg om før du går opp på det høyeste punktet.
Men gled deg til nedkjøringen. Den er fin, den, og går mot vest, ned ryggen til bunnen av Steindalen. Herfra går du over Skautkampen og ned til Spiterstulen. Er det dårlig vær følger man kvistet vinterrute mellom Glitterheim og Spiterstulen.

Dag 4: Spiterstulen - Leirvassbu
17 km, 1800 høydemeter

Håper du har krefter igjen. Dette er kanskje den hardeste dagen på turen. Ruten følger normalveien opp på Galdhøpiggen. Fra toppen kjører man ned sydlig renne rett vest for Keilhaus topp, og ned på Svellnosbrean. Vær obs på bresprekker. Herfra går man opp på midtre Tverråtinden og kjører ned sydrenna til Tverråbreen. Herfra går ruta opp på Bukkeholstinden. Nedkjøringen går ned sydvestsiden, ned på søre Illåbrean, deretter opp på store Tverrbottinden. Nedkjøringen skjer i vestlig retning ned i Leirholet og videre ned i Leirdalen og opp til Leirvassbu. Ved dårlig vær følger man kvistet skirute.

••

Dag 5: Leirvassbu – Krossbu
12 km, 1150 høydemeter

Bestigning av Storebjørn ved normalruta fra øst, deretter igjennom Bjørnskaret og ned på Leirbrean og ned til Krossbu. Ved dårlig vær avsluttes turen ned Leirdalen.
Rutevalg må varieres etter vær og føre, form og ambisjoner. Turen er ikke for nybegynneren. Man må alltid tenke sikkerhet. Da vi gikk ruta i fjor, var været for dårlig til at vi kunne gjennomføre siste etappe. Vi hadde også dårlig vær på dag 4, og valgte rute etter føreforhold. Vi gleder oss til å teste flere alternativer. Jotunheimen Haute Route skal gås når sola skinner i april 2014. Kanskje vi sees? 

HARVEST ER GRATIS og oppdateres jevnlig med saker om mennesker og natur. Vil du ha en ukentlig oversikt over våre beste saker? Trykk her  

SLUTT