Intervju

Being Jon Krakauer

Harvest intervjuer forfatteren av friluftsklassikerne «Into The Wild» og «Into Thin Air».

DATO: 10.10.2015 / AV: Torbjørn Ekelund / FOTO: Courtesy of Jon Krakauer

10. mai 1996 sto den amerikanske klatreren og journalisten Jon Krakauer på toppen av Mount Everest, verdens høyeste fjell. Han var på jobb for Outside Magazine. Krakauer deltok i en ekspedisjon ledet av New Zealandske Rob Hall. Oppdraget besto i å skrive om den økende kommersialiseringen av Everest. Krakauer hadde motvillig sagt ja til å delta. Han var en rutinert klatrer, men av en annen skole enn den typiske Everestklatreren. Han tilbrakte under fem minutter på toppen. Mange av kameratene hans var fortsatt på vei opp da han snudde. Før han begynte nedstigningen, la han merke til en skyformasjon som ikke hadde vært der tidligere på dagen. Så kom stormen. Krakauer kom seg i sikkerhet, men da vinden omsider løyet var over halvparten av kameratene hans døde. Into thin Air er historien om hva som skjedde.

Harvest har Jon Krakauer på tråden. Det er tidlig ettermiddag i Boulder, Colorado, drøyt 1600 meter over havet, ved foten av den berømte fjellkjeden Rocky Mountains. Vi hadde fått beskjed om at Krakauer egentlig ikke hadde tid til å snakke. Han gir absolutt ingen intervjuer, for han befinner seg i innspurten på et nytt bokprosjekt og er oppslukt av det, hadde agenten hans i New York fortalt oss. Agenten hadde også sagt at Krakauer kunne gjøre et unntak for Harvest. Hvorfor han skulle gjøre et unntak nettopp for oss var ikke enkelt å forstå, og kanskje var det heller ikke sant. Kanskje var det noe agenten sa for å få oss til å føle oss eksklusive. I så fall lyktes hun godt. Vi grep sjansen, og da vi ringte Krakauer var vi fylt av en merkelig blanding av selvtillit og ærefrykt, muligens det verst tenkelige utgangspunkt for et vellykket intervju.
Men Krakauer var velvilligheten selv, blid og pratsom på hjemmekontoret. Han fortalte at han ikke hadde lest i Into thin Air på flere år, men at han hadde bladd litt i den nå i formiddag, for å friske opp hukommelsen før intervjuet.

Hvis du er opptatt av bøker om friluftsliv er Jon Krakauer antakelig et navn du har hørt, først og fremst på grunn av verdensbestselgeren Into the wild. Historien om Chris McCandless ble første gang utgitt i 1996, det samme året som Krakauer besteg Mount Everest.  Den lå over to år på New York Times' bestselgerlister og ble senere film under Sean Penns regi. Det er en dokumentarisk fortelling om den amerikanske øvre middelklassegutten som forlot det trygge forstadslivet i Washington for å skape seg et nytt liv i Alaskas ugjestmilde villmark. Krakauer dokumenterer McCandless' reise gjennom USA, helt fra han som nyuteksaminert collegestudent med toppkarakterer i alle fag donerer sparepengene sine til veldedighet og legger i vei i sin falleferdige Datsun - til han blir funnet død i en buss på The Stampede Trail i Denali nasjonalpark to år senere. I boka skisser Krakauer opp McCandless' historie med de sparsomme kildene han kommer over. Historien er intenst godt fortalt. Mange elsker boka og den unge mannen som de ser på som et forbilde fordi han tok regien i sitt eget liv. Andre har bare forakt til overs for det han gjorde. Chris McCandless forblir uansett et mysterium. Også for Jon Krakauer.

DEL 1: I TYNN LUFT


Natten mellom 10. og 11. mai 1996 døde åtte klatrere på Mount Everest. I løpet av sesongen 1996 mistet til sammen 15 mennesker livet under forsøket på å nå toppen. Fram våren 2014, da 16 mennesker ble tatt av et snøskred, var dette det dødeligste året på verdens høyeste fjell.

Krakauer: Jeg måtte skrive fort, så da jeg kom hjem fra Nepal gikk jeg i gang med research og med å intervjue de overlevende. Det tok det meste av sommeren. Jeg leverte artikkelen fem uker etter at jeg kom hjem, og den ble publisert i septemberutgaven av Outside. Jeg prøvde å få Everest ut av hodet og komme meg videre, men det gikk ikke. Jeg fortsatte å gruble på hva som egentlig skjedde der oppe og hvorfor så mange av ekspedisjonskameratene mine mistet livet. Etter at artikkelen hadde stått på trykk oppdaget jeg at den inneholdt noen faktafeil. Dessuten hadde jeg måttet utelate masse materiale, selv om artikkelen var veldig lang. Så jeg bestemte meg for å skrive bok. Mange frarådet meg å skrive den så kort tid etter ulykken. Men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle til Antarktis i desember. Jeg hadde tre måneder på meg, så jeg satt meg ned og skrev. I dag ser jeg at boka ville vært veldig annerledes hvis jeg hadde ventet med å skrive den. Jeg tror den hadde mistet noe av den nærheten til begivenhetene som gjør den så intens.

Into Thin Air ble en umiddelbar bestselger da den utkom i USA i 1997. Krakauer er i boka sterkt kritisk til hvordan de kommersielle ekspedisjonene på Everest er lagt opp. Han hevder at konkurransen mellom de ulike ekspedisjonene om å få sine klienter opp til toppen, går utover sikkerheten. I boka går han særlig hardt ut mot den russiske klatreren Anatoli Boukreev, som var guide på en av de andre ekspedisjonene som var der samtidig, ledet av Scott Fischer. Boukreev forlot toppen av Everest før klientene han hadde ansvaret for hadde kommet opp. Krakauer stiller spørsmålstegn ved Boukreevs dømmekraft og antyder at han kan ha begått en fatal feil som følge av at han ikke brukte ekstra oksygen på toppen. Boukreev imøtegikk Krakauers påstander i boka The Climb som kom ut sommeren 1997. Han døde under en klatreulykke i Annapurna i Nepal senere samme år.

Harvest: I bokas forord skriver du at du tenkte på Everest annenhver time i årene som fulgte. Hvor ofte tenker du på tragedien nå, nesten tjue år seinere?

Krakauer: Everest har fortsatt en enorm kraft, og snøskredet i april (da 16 sherpaer mistet livet, red. anm.) fikk fram mange dårlige minner og sterke følelser i meg. Dessuten har jeg alltid venner som drar dit, så hvert år når sesongen begynner i mars, tenker jeg på Everest. Jeg ble dypt berørt av den opplevelsen. Min siste bok handlet om amerikanske soldater i Afghanistan. Jeg tilbrakte fem måneder sammen med troppene der borte. Det var også en sterk opplevelse. Da jeg kom tilbake til USA tilbrakte jeg mye tid med soldater og veteraner, og noen av dem hadde lest Into Thin Air. De mente at jeg fortsatt var påvirket av Everesttragedien, at jeg hadde symptomer som minnet om posttraumatisk stressyndrom. De spurte om jeg ville delta på den terapien de selv gikk i etter Afghanistan, og det takket jeg ja til. Det fantes tydelige paralleller mellom de to erfaringene. Begge er opplevelser som du kan lære å leve med, men som du aldri kommer over. Da jeg kom hjem fra Everest var jeg sint. Jeg ville ikke snakke med kona mi og jeg var umulig å være sammen med. Jeg mistet uskylden min på Everest. Jeg så meg selv i et annet lys. Det er den verste opplevelsen i mitt liv. Jeg skulle ønske jeg ikke dro dit.

Da jeg kom ned den siste bakken i Khumbu-isfallet om formiddagen mandag den 13. mai ventet Ang Tshering, Guy Cotter og Caroline Mackenzie på meg langs kanten av breen. Guy ga meg en øl, Caroline ga meg en klem, og før jeg visste ordet av det, satt jeg på isen med ansiktet i hendene og gråt så tårene rant, slik jeg ikke hadde grått siden jeg var en liten gutt.
(Fra I tynn luft)

Harvest: Du beskriver et skrekkinngytende sted, et øde punkt på jordkloden hvor døden er en konstant trusssel og hvor mennesker ikke er ment å være. Hvordan var det å bestige Everest sammenlignet med hva du hadde forventet deg?

Krakauer: Det var ikke klatring i det hele tatt sånn som jeg kjente det. Da jeg var der i 1996 så vi fortsatt bare begynnelsen på Everest som kommersielt klatrested. I dag er det enda verre. Jeg var vant til å klatre alene eller med et par venner, jeg var vant til at vi delte på ansvaret og tok selvstendige avgjørelser underveis. Å klatre Everest var som å være soldat, ta imot ordrer og følge dem. Jeg hadde heller ingen erfaring fra å klatre i så store høyder. Jeg var vant til å være både kald og utslitt, men Everest var fysisk utmattende på en måte jeg aldri tildligere hadde opplevd.

DEL II: INTO THE WILD


I april 1992 haiket en ung mann fra østkysten av USA og opp til Alaska. Han gikk alene inn i villmarka nord for Mount McKinley. Fire måneder senere ble han funnet død av noen elgjegere.

Into Thin Air og Into the Wild er Jon Krakauers to mest kjente bøker. De har flere tydelige fellestrekk. Et er at begge handler om forholdet mellom mennesket og naturen. Om menneskets ønske om å være del av den (Into the Wild) eller beseire den (Into thin Air). Et annet er at Krakauer i begge bøkene forsøker å rekonstruere fortidige begivenheter som det knytter seg masse usikkerhet til. I Into the wild fordi han faktisk aldri var der da det skjedde, eller møtte Chris McCandless. I Into thin Air fordi utmattelsen og oksygenmangelen gjør at han ikke engang kan stole på sin egen hukommelse. Begge bøkene er basert et upålitelig kildemateriale. I Into the wild må Krakauer lene seg på mennesker som kun møtte Chris McCandless i korte, flyktige perioder, og til hvem han dessuten var svært sparsom med betroelsene. Krakauer har riktignok søsteren Carine som sin viktigste kilde, hun og Chris hadde et nært forhold, men hennes kjennskap til broren handler først og fremst hans fortid. Hva han gjorde mens han var på veien vet hun ingenting om.
I Into Thin Air foregår den mest dramatiske delen av handlingen over 8000 meters høyde, i den såkalte dødssonen på Everest. Klatrerne er så utmattet og har så lite tilgang på oksygen at hjernene deres virker dårligere. De kan ikke lenger stole på sin egen dømmekraft, og det kan heller ikke Krakauer, noe han også understreker i boka.
Han er fortsatt sterkt kritisk til Everestindustrien. Når han snakker om Chris McCandless, blir han derimot straks mildere i stemmen. Han sier at Chris var en god og velmenende ung mann og at mange har vært urimelig harde mot ham og egentlig ikke forstått hva han ønsket å gjøre. Chris ville ikke utfordre naturen, sier Krakauer, han ville bare inn i den og være der.

Noen dager før dette intervjuet ble gjort ga Chris McCandless søster, Carine, ut en bok om sin bror. Boka heter The wild Thruth og forteller om en oppvekst med en voldelig far og en dominerende mor. Mange av dem som har kritisert Chris McCandless har beskyldt ham for å være en bortskjemt overklassegutt, en som kun har mytologisert sin egen oppvekst og sitt eget foreldreopprør og som egentlig ikke hadde noen grunn til å gjøre det han gjorde. I et intervju med Outside Magazine forteller Carine McCandless at den eneste som har visst om familievolden i alle disse årene, er Jon Krakauer. Men da han arbeidet med Into the wild fikk hun ham til å love å holde det hemmelig og ikke skrive om det i boka. Det løftet har han holdt.

Harvest: Det må ha vært vanskelig for deg ikke å fortelle dette. Det stiller jo Chris McCandless i et annet lys og gir ham mer forståelige grunner til å handle som han gjorde?

Krakauer: Dere er faktisk de første jeg snakker med om dette, for Carines bok er nettopp kommet ut her i USA. Da jeg skrev Into the Wild lovet jeg henne at jeg ikke skulle skrive om volden hun Chris og hun ble utsatt for, og det gjorde jeg heller ikke. Som journalist må man holde det man lover. Jeg lover folk stillhet hele tiden. Jeg har ikke noe valg. Men jeg er glad for at Carine har skrevet boka og med den fortalt hele sannheten. Det har hele tiden vært viktig for meg å få folk til å forstå at Chris dro inn i villmarka av samme grunner som jeg selv gjorde da jeg var på hans alder. At den eneste forskjellen var at han gjorde det mer radikalt. Carines bok utfyller bildet av hvorfor Chris gjorde det han gjorde. Blant annet forteller den at han verken var så selvopptatt eller dum som kritikerne vil ha det til.

Harvest: Hvorfor tror du Into the Wild har truffet så mange lesere?

Krakauer: Jeg vet virkelig ikke. Det var faktisk bare så vidt den ble utgitt, for ingen hadde tro på den rent kommersielt, ikke engang jeg selv. Jeg kan ikke forklare det på noen bedre måte enn at historien må ha truffet leserne på samme måte som den traff meg. Og at selve kjernen i den, dette med å forlate det moderne livet for å søke et mer ekte liv i villmarka, er noe som har universell appell.

Harvest: Du har sagt at alt det beste du har skrevet handler om friluftsliv. Hvorfor tror du det er sånn?

Krakauer: Jeg hadde et vanskelig forhold til min far, men det var han som viste meg fjellene og introduserte meg for klatring. Da var jeg åtte, og det er jeg fortsatt takknemlig for. Siden da har friluftsliv vært mitt viktigste fokus i livet. Jeg var et vanskelig barn og en dårlig student. Det som holdt meg på rett spor var klatringen. Jeg var selvsagt trukket mot det på grunn av spenningen, men også fordi det lærte meg å like naturen og tvang meg til å leve i øyeblikket og verdsette det som skjedde rundt meg. Landskapsformasjoner og vær, det er de to faktorene som har formet livet mitt. Og derfor er det også dette jeg skriver best om. Fordi det er et felt jeg føler at jeg behersker.

Det manglet ikke på drømmere ved foten av Everest våren 1996; forutsetningene til mange av dem som hadde kommet for å klatre fjellet, var like svake som mine, om ikke svakere. Når hver enkelt av oss skulle evaluere våre egne evner og veien dem mot de formidable utfordringene på verdens høyeste fjell, kunne det iblant virke som om halvparten av Base Camps innbyggere led av vrangforestillinger. Everest har alltid hatt en magnetisk tiltrekning på tullinger, berømmelsesjegere, håpløse romantikere og andre med et famlende grep om virkeligheten.
(Fra I tynn luft).
 

Harvest: Både Into the Wild og Into Thin Air handler om hybris, overmot. I Into the Wild forteller du også om ditt eget overmot, da du som 23-åring ble den første til å bestige fjellet Devils Thumb i Alaska. Blir overmotet mindre ettersom man blir eldre?

Krakauer: Dette er en problemstilling som jeg er veldig interessert i. Guidene på Everest har ikke mye hybris, for det har de ikke råd til. De er noen av verdens beste klatrere, de elsker fjell, men det er også yrket deres. Med klientene er det annerledes. Mange av dem vet ikke hva de begir seg ut på, og sånn sett kan du helt klart snakke om hybris. Det heter seg at du må vite to ting som klatreguide: Klientene prøver alltid å ta livet av seg selv - og klientene prøver alltid å ta livet av guiden. Det kan høres flåsete ut, men det er helt seriøst ment. Så Everest handler alltid om hybris, og min solobestigning av Devils Thumb var definitivt et utslag av hybris. Men når det gjelder Chris McCandless er jeg ikke enig. Chris kjempet ikke mot naturen. Han prøvde på sin ukvalifiserte måte å leve i pakt med den. Og til spørsmålet om hybris er noe som avtar med alderen, tror jeg at svaret er ja for de fleste. Jeg er blitt 60 år, jeg klatrer fortsatt og jeg liker både utfordringer og følelsen av risiko. Men jeg tenker ikke lenger som jeg gjorde da jeg klatret Devils Thumb. Jeg husker at jeg den gang vurderte at det var 70 prosent sjans for at jeg ville overleve. Og det syntes jeg var mer enn bra nok.

SLUTT