Min vei

Jenta og friheten

Jeg ønsker å dele en fortelling med dere. Den handler om valg og grytelokk. Fortellingen fortsetter å vokse, dag for dag. År for år. Den er personlig og åpen. Kanskje er den helt håpløs. Den er definitivt full av mot og eventyrlyst.

DATO: 04.10.2013 / AV: Tonje Helene Blomseth / FOTO: Privat

Hvordan fortellingen ender er ikke godt å vite. Den er tross alt bare 19 år gammel og vet ikke riktig hvor den drar med tiden. Likevel følger den en rød tråd fra det ene kapittelet til det neste. Store og små gleder står sterkt i denne fortellingen. Den handler om å gå andre veier. Bryte ut. Være seg selv.

Det var dramatisk. Farlig, rett og slett. Time etter time gikk. Fødselen ble satt i gang to uker før termin. Mor hadde svangerskapsforgiftning og det hastet. Etter tre og en halv time kom det sta beistet ut. Det var et hunnkjønn som veide 2890 gram og var 47 cm langt. Endelig kunne fortellingen begynne. 

23. Februar 2001. Jenta med kritthvitt hår, brune øyne og hengslete bein fylte seks år. Ti minus fire var tallet. Kvelden var spekket med festligheter og kaker og alt en liten jente kan drømme om. Jenta ble bedt om å kle på seg kjeledressen og gå ut døra, enda det bare var én time til alle gjestene skulle komme. 
Aldri i verden! 
Er du svimmel, pappa? 
Hun skulle vel ingen steds nå som hun arrangerte selskap til ære for seg selv. Årets første bursdagsselskap. Forventningene var skyhøye kan man vel forstå. Likevel lokket ordene i farens munn som sukkertøy. Det var en overraskelse.
Spent gikk hun ut i snødrivet og den blå timen, som nesten var over. Plutselig dundret det i en motor bak huset. Lyden kom nærmere og nærmere. Snøscooter! Hun satt trygt bak far med de tynne armene rundt livet hans, mens hun så landskapet gli forbi og snøen piske mot scooteren. 
Hold deg godt fast jenta mi, vi skal til topps! ropte faren. 
I nærmere to år hadde de bodd ved foten av fjellet Kopparn. Uten å ta turen opp. 
Det var nesten mørkt da de nådde toppen. Det hadde sluttet å snø og hun kunne skimte lyset fra den gigantiske antenna som ruvet der oppe. De stoppet scooteren. Vinden ulte som den skal gjøre en kald februarkveld og utsikten gjorde altfor sterkt inntrykk på en seks år gammel jente. I et øyeblikk følte hun rusen i blodet og lykken dundre i hodet. Det var ikke lenger så viktig med bursdagsselskapet som ventet lenger nede.

Klokka tikket og tiden fløy av sted.

Året er 2013. Jenta har vokst siden sist. Både horisontalt og vertikalt. Hun har fylt 19 år og er for lengst myndig. Det er evigheter siden hun sist plantet sine føtter på Kopparn. Evigheter. Tretten år har bare seilt av gårde med vinden. Ingen vet hvor de ble av eller hvorfor det gikk så fort. Mye har skjedd. Noe vondt og noe godt. Ikke alt er verdt å minnes. 
Jenta har ikke lenger en far. Han forsvant slik tiden renner ut i et timeglass. Det var på et legekontor et sted i Bergen det ble bekreftet at ingenting var som det skulle være. Jentas far var ikke hennes biologiske far. Det tok hun svært tungt. Det var den mest solrike sommeren på lenge. Likevel føltes den kald og grå. 

Hun reiste seg etter hvert. Hun var inneforstått med tapet. Likevel var hun sterkere. 

Ungdomsskolen var som å gå et evig skiløp med trått føre og dårlig gli. Langsomt. Kjedelig. Standard, rett og slett. Hun likte ikke rutiner. Men hun avfant seg med det så godt hun kunne. Noen dager ble selvsagt erklært solværsdager. Da kunne man jo ikke dra på skolen, kan man vel forstå. 
Tiden på ungdomsskolen var spesiell. Jenta var en stor del av gjengen der. Hun fulgte resten av saueflokken. Likevel var hun ikke like hvit i ulla som de andre. Men heller ikke det sorte fåret. Hun var kanskje en grå sau. En som alltid fulgte med flokken, men som tidvis stakk av gårde på egne veier. Så kom dagen da hun ikke lenger ville være en sau. 

Det var en typisk lørdagskveld. Festing og drikking. Guttene utførte merkelige brøl og kroppsbevegelser for å vise seg. De trodde visst de var gorillaer. Enn om! Etter vodkashot nummer fem måtte jenta ut for å trekke frisk luft. Inne var musikken altfor høy og listepopen tragisk dårlig. Folk spydde og gutter tafset desperat etter fulle jenter. Ute var det kjølig og stjerneklart. Ensomt. Kontrastene var så store at jenta fikk en slags åpenbaring. Livet er for kort, tenkte hun. Så tuslet hun hjemover. Stolt over å ha tatt et slikt valg som ei usikker jente på seksten år.

Året som fulgte var tøft. Etter å ha fullført ungdomsskolen var hun lei av skole og alle forpliktelsene den medførte. Alle klokkeslettene hun måtte forholde seg til. Det var ikke til å stå ut. Langt der inne ropte magefølelsen på frihet. Drømmene begynte å danne seg som små bobler hun ikke hadde kontroll på. Hun kunne kjenne det bruse over av tanker og ideer. Likevel valgte hun å ignorere det. Hun satte et stort og tungt grytelokk over følelsene. Lite visste hun om det kommende utbruddet hun stod ovenfor. Ingen sekstenåring vet noe som helst, ble de fortalt. Det beste var bare å følge strømmen – så da gjorde hun det. 

Videregående skole. Trange klasserom og mange ukjente ansikter. Nye regler. Strengere krav, høyere forventninger. Press. Jenta ønsket å starte med blanke ark og positive tanker det første året. Nå skulle hun igjen briljere på skolebenken. Gjøre mor stolt! 
Det ble tøffere enn forventet. Grytelokket kunne ikke holde igjen stort lenger. Følelsene vokste altfor fort. Rundt seg hadde jenta mange fine venner og en flott kjæreste. Men ingen av dem kunne forstå. Ingen skjønte at tiden var i ferd med å renne ut for henne. Jenta brukte mer energi på å holde seg oppreist enn på å gjøre skolearbeidet. Det ble en evig kamp å komme seg opp og av gårde hver morgen. 
Til slutt var fraværet et faktum. Det vokste og vokste. Hun klarte ikke å la være. De vakre og frosne vinterdagene måtte utnyttes. Noen ganger ble hun bare hjemme. Andre ganger stakk hun av før andre time hadde begynt. Trangen til å komme seg ut gjennom de gamle, røde dørene på den videregående skolen ble fanatisk. Det ilte i kroppen hver gang hun tok døra fatt. Frihet! Som et frisk vindpust midt i fleisen. Det var slik hun klarte å kontrollere grytelokket. Med sine mange og små utflukter. Likevel måtte hun etter hvert se virkeligheten i øynene. Fraværet. De mange kryssene for hver fraværsdag dunket i hodet som en evig migrene. Mor ble varslet. Far var ikke der. Lærerne ble alvorlige. Noen sinte. Noen oppgitt. Noen slemme. Og der satt hun. Med tårene opp til panna. Det var på det iskalde møterommet grytelokket falt av. Det smalt! Tårene trillet ukontrollert og tunge nedover jentas kinn. Alle følelsene hang i lufta og trykket stemningen maksimalt. 
Jenta hadde med å forklare seg. Ingen sympati. Hun prøvde å fortelle at hun ikke var tilfreds med livet sitt. Ei heller skolen. Alle skoler, for den sakens skyld. Ting var for tilrettelagt. Ingen rom for spontanitet eller frihet. Lærerne vendte på hodet gang på gang. Hun hadde tapt. De forstod ikke. Det var som forventet.

Jenta laget en plan. En plan som tillot henne å sette på grytelokket atter en gang. Hun skulle vandre Norge på langs. I seks måneder vandret hun gjennom det langstrakte landet. Nesten 3000 km hvor hun lærte så mangt. Alle menneskene som krydret tilværelsen. Hun kunne aldri vært mer lykkelig. Tidvis var det tøft og utfordrende. Psyken viste seg likevel å være hennes beste egenskap. Hun levde sitt eget liv og i sin egen boble. Verden utenfor var ubetydelig. Det var jenta og friheten. Et sted i mellom Nord-Trøndelag og Nordland fylke fant hun seg selv. Trolig i Børgefjell Nasjonalpark.
Mange nye tanker ble til underveis. De la hun under grytelokket inntil videre. Hun vandret sine modige mil. Noen ganger i godt besøk av fremmede. Andre ganger alene, med bare hunden som selskap. Det var fint begge deler. Likevel vokste hun enormt på å møte nye mennesker. Å lære å kjenne dem. Være tålmodig. Takknemlig. Ikke minst lære å ikke forhåndsdømme. Hun var verdensmester i å forhåndsdømme folk. Men så kom ulike skapninger i registeret A – Å som ville være med på hennes vandring til Nordkapp. En aksjemegler. En fraskilt rusmisbruker. Hun lærte disse menneskene å kjenne. Hun skjønte hvor feil man kan ta. Hvorfor det sies at man ikke skal skue hunden på hårene. Hun skjemtes av seg selv. 

Tiden tok henne til slutt igjen. 12. desember 2011 måtte hun se seg ferdig med å gå Norge på langs. I nesten seks måneder hadde hun befunnet seg i nuet. Hun ble fire måneder forsinket til skolestart. Det hadde lærerne delvis godtatt. Vel hjemme hadde hun lovet å jobbe hardt med skolearbeidet og aldri mer skulke timer. Men jenta hadde fått smaken på å være sin egen herre. 

Hjemme var ingenting forandret. Men jenta var forandret. Fra topp til tå. Hun hadde endelig sett virkeligheten. Mange valg måtte tas. Et forhold tok slutt. Venner ble klippet bort. De mistet sin rett til å vite noe om henne. Janteloven sto sterkt blant hennes nærmeste. Ikke mange ville unne henne suksess. Jenta satte seg ned og håndplukket sin omgangskrets. Tidkrevende og tøft. Følelsen av svik og sjalusi briljerte med sitt nærvær. Likevel var det godt. Hun kvittet seg med søppel. Kastet det på dynga. 

Skolen stod der. Det røde bygget med de store dørene. Hun ville ikke inn. Hun gikk inn. Alt var tilbake til normalt. Det kunne kanskje virke slik, men jenta var helt på kanten. Hun balanserte på en syltynn line. Grytelokket var i ferd med å lette igjen. Hun bestemte at nok var nok. Nå hadde hun virkelig prøvd og gitt alt hun kunne gi. Hun hadde fått nok av saueflokker, medvind og rutiner. Hun ønsket så veldig å følge drømmen, og bare drømmen. Derfor bestemte hun seg for å bryte ut av sirkelen. Hun ville svømme motstrøms. Det var ikke lett, men det var nødvendig. Hun brydde seg ikke om andres meninger. Hun bestemte seg for å slutte på skolen. Enkelt og greit fordi hun ikke fant drømmen sin der.

Oppgjørets time. Fra medvind til motvind på to sekunder. Mange protesterte. Lærere, venner og familie. De spurte henne hva hun skulle gjøre med livet sitt. Skulle hun flytte til fjells og leve av bær og sopp? Jenta bestemte seg for å sy igjen ørene. Hun hørte ingenting. Alt hun hørte var seg selv og sine egne tanker. Endelig. 

Halvannet år gikk.

Jenta har vokst litt siden sist. Kanskje 0,9 millimeter. Mest av alt har stoltheten vokst og hun er veldig glad for at hun tok de valgene hun tok. At hun tok et steg i riktig retning. For noe som føltes rett. Hun lot seg ikke bare flyte av sted. 

Nå seiler hun sin egen sjø.

Hun jobber hardt med drømmene. Grytelokket er for lengst ødelagt. Friheten er der. Hun jobber med sine egne mål, gir liv til tanker og ideer. Hun ønsker å leve av drømmen. Og drømmen finner hun på den langstrakte vidda. Rundt et bål laget av bjørkeved. I den dype furuskogen. 

SLUTT