Essay

Jeg er ingen god samfunnsborger

Våre øverste ledere sier at nordmenn må arbeide mer. De mangler respekt.
For hva folk mener er et verdifullt liv.

DATO: 30.07.2015

Jeg står i garasjen en mandag morgen i mars, og hvorfor står jeg i garasjen i stedet for å sitte på et kontor? Fordi jeg har bestemt meg for å leve på en annen måte, jeg fant ikke nok mening på et kontor, uansett hvilket kontor, det sier jeg i hvert fall til meg selv, men jeg lurer av og til på om det var en tapper beslutning eller egoisme. Jeg skrur på radioen i garasjen, skjenker kaffe fra termosen, klokka er 9.02 og det skal handle om frihet i Ekko på P2 i dag.

Frihet er å kunne handle utfra grunner som er ens egne, sier filosofen Lars Svendsen, som har skrevet bok om frihet. Det har også sosiologen Gunnar Aakvaag, han sier:
Når du får mer frihet, får du også flere bekymringer. For hvordan skal du bruke den?

Vi har aldri vært friere, men hvordan skal vi leve? Det er selve spørsmålet. Og det kan ikke bare dreie seg om hvor mye vi skal arbeide for å berge velferden.

Dagen er blank. Planen jeg har laget er slik: Få på netting på hønsegården, så skjære litt ved, og hvis jeg blir lei eller for sliten av det; begynne å luke i kjøkkenhagen. Det er flere plussgrader og en nydelig vårdag, perfekt til å veksle mellom prosjekter utendørs, dog i ensomhet, utenfor det som regnes som akseptert bruk av tid, for det er ikke en lørdag formiddag eller en feriedag, det er en mandag i mars og lønnsoppgjøret pågår for fullt. Før jeg går i skogen sjekker jeg mailen, for jeg er ikke helt utmeldt, noen kunne finne på å spørre om jeg vil ta en jobb, et oppdrag innenfor pengeøkonomiens trygge rammer.  

Robinson Crusoe var fri fra andre menneskers krav, forventninger og press, sier Gunnar Aakvaag på radioen.
Men det var mye Robinson ikke kunne gjøre, fordi han levde utenfor samfunnet. Han kunne ikke ha som ambisjon å bli professor, han kunne ikke ha som livsmål å bli profesjonell fotballspiller.

Jeg vil ikke bli professor eller best mulig i et fag, jeg vil heller ikke tjene mest mulig penger. Men det er mye jeg har lyst til å gjøre. 
Jeg har innsett at jeg ikke lenger er en god samfunnsborger. En god samfunnsborger jobber full tid, får to eller tre barn, som allerede fra ett års alder tilbringer det meste av sin våkne tid utenfor hjemmet. Hun bosetter seg i en by eller i et boligfelt med gangavstand til offentlig kommunikasjon. Hun bruker deler av lørdagen på et kjøpesenter, for å gi sitt bidrag til etterspørselen. Det spiller ikke så stor rolle hva den gode borgeren arbeider med, det viktigste er at jobben genererer skatteinntekter, slik at institusjonene kan fortsette å ta seg av barna, de eldre og de syke.
Det blir stadig flere eldre, for levealderen øker med legevitenskapens fremskritt, men det blir også flere syke, for det er enkelte uheldige sider ved den moderne livsstilen, det kan ingen nekte for, bare forsøke å bøte på ved å gi råd om trening og sunt kosthold - dog innenfor rammene av den kroppsnedbrytende livsstilen: Husk å variere sittestillingen (men bli sittende). 

Sjelen i arbeid.
Visstnok bruker nordmenn nå i snitt 11 prosent av inntekten sin på mat. For femti år siden var tallet 40 prosent. Og med all ny teknologi skulle vi vært friere fra arbeid og i stand til å gi livet innhold utover hva noen ville betale oss for å gjøre.
I stedet synes vi mer avhengige av arbeidet enn noensinne. Ikke for å overleve, men for å føle oss verdifulle. Vår identitet og vår sjel er blitt innvevd i jobben. I den industrielle produksjon ga vi vår muskelkraft, i cyberkulturen gir vi vår hjernekraft, vår kreativitet og vår passion, skriver den italienske forfatter og medieviter Franco Berardi i boka Soul at Work (2009). Hva skjedde med arbeiderbevegelsens ønske om innskrenkning av arbeidet?, spør han.
Vi bruker vårt selv i arbeidet, og for mange er dette så givende at det blir til selve livet. Uten at noen ber oss om det forlenger vi gjerne arbeidstiden utover kvelden, ved å sjekke mailer, få ting unna, forberede oss bedre, for i moderne arbeidsliv er det vanskelig å vite når noe er godt nok.  
Men lange dager foran skjermer og konstant oppmerksomhet kan gi anspente nerver. Og det er ikke sikkert at en tur på Sats eller en løpetur i skogen er nok. Franco Berardi mener at selve livet, utenfor det økonomiske felt, tappes for begjær og vitalitet. Menneskelige relasjoner blir fattigere. Sjelen i arbeid er vår tids form for fremmedgjøring.

I fremtiden må vi jobbe mer, sier politikerne. Vi må arbeide lengre, dersom velferden skal opprettholdes. Men i NRK-programmet Brennpunkt denne uka kom det frem at to av tre nordmenn heller vil ha mer fri enn mer lønn. En god nyhet for miljøet, skulle man tro, og for sosialt samhold, samt et tydelig tegn på at vi har nok penger. 40 prosent sa også at de heller ville betale mer i skatt enn å arbeide mer, dersom en av delene måtte til for å sikre velferden i fremtiden.
Disse undersøkelsene ble møtt med hoderisting av LO-sjefen Gerd Kristiansen og av Anne-Kari Bratten, direktør i arbeidsgiver-organisasjonen Spekter. Begge mener at alle som kan MÅ jobbe full tid. Folk har ikke forstått problemet, sier Bratten.
Jeg tror det snarere er Bratten og LO-sjefen (og de fleste politikerne) som ikke forstår sitt folk og sin tid. En velferdsstat som krever at vi skaffer oss penger vi ikke trenger og stimulerer et miljøskadelig forbruk er ikke lenger en velferdsstat. Den er et monster. Det som da bør diskuteres er velferdens omfang. Og selve begrepet velstand.      

Nordmenn har høyest forbruk i Europa, reiser og flyr mest, og vi har så høyt lønnsnivå at vi knapt kan ta oss råd til å produsere noe selv, bare eksportere råvarer og importere alt vi trenger. Hvis vi skal arbeide mer og få enda flere penger i hendene; hvordan skal vi bruke pengene uten at det skader miljøet? Og hva skal vi jobbe med?

Vi vil trenge flere på sykehjem, ja, men alle kan ikke være pleiere. Hvor mange behov skal vi finne opp for å kunne sysselsette alle i syv, åtte eller kanskje ni timer om dagen? Skal vi sette strek ved fjernstyrte smarthus, det tolvte produktet i overgangen mellom rømme og yoghurt eller allerede ved coaching? En finsk fabrikk sysselsetter flere hundre bare med å lage spin off-produkter av dataspillet Angry Birds. Dette hylles i Aftenposten som eksempel på en type innovasjon som Norge mangler. Å designe sinte fugler på kosedyr og klær, sjokolader og tannbørster. Alt som kan kalles lønnsarbeid er per definisjon bra.

Jeg er ikke en god samfunnsborger lenger. Jeg har gått i en felle. Den samme fellen som kvinnene på Sørlandet fortsetter å gå i, år etter år, helt frivillig: Deltidsfellen.   
Om man arbeider deltid for å ta seg litt mer av egne barn eller syke foreldre, for å gjøre en innsats i lokalsamfunnet, eller bare for å få litt tid for seg selv, for å bli en partner med overskudd eller et menneske i stand til å sette pris på svarttrostens sang en vårmorgen - se, det spiller ingen rolle. Du har gått i en økonomisk felle, ferdig med det. Du risikerer lavere pensjon. Du betaler ikke nok skatt.

Mer enn i fjor.
Lønnsarbeidets opphøyde status - the soul at work - er i ferd med å tømme familien og hjemmet for oppgaver og mening. Hjemmet skal bare ta seg best mulig ut og gi hvile og underholdning til de som bor der og som skal holde ut med hverandre som best de kan.   
Verre er det likevel at lønnsarbeidets status er en drivkraft bak miljøkrisen. For godt eller viktig arbeid måles fortsatt i penger. Hver vår krever fagforbundene 3 eller 4 prosent mer enn i fjor til sine folk. Denne uken ble det truet med streik igjen. Og nå krever offentlig sektor minst ett prosentpoeng mer enn privat.
Og i den andre enden får toppsjefene plusset på et par millioner i bonus, slik at de ender med et tosifret antall millioner i inntekt. I denne groteske praksis ligger det kanskje et håp. For med en inntekt på totalt 13 millioner kroner blir Statoil-sjefen Helge Lund avslørt som en komisk figur, et menneske som har mistet grepet om virkeligheten. 
Ikke bare han. Når ledere, som skulle være forbilder og de høyest respekterte i samfunnet, gis pengesummer som intet enkelt menneske kan gjøre seg nytte av, fremstår systemet som sykt. Den samme sykdommen som får oss til å vurdere å bore etter olje selv i områder med de aller rikeste naturressurser.
Kontinuerlig vekst, altså at vi hvert eneste år skal produsere og få mer enn året før, leder ut i perversiteter. For den enkelte, for Helge Lund og for samfunnet - og selvfølgelig for naturen. Mange sier at bare veksten blir grønn så kan vi fortsette som før. Men ingen vet hvordan dette skiftet skal foregå i praksis, og selv om en absolutt grønn vekst var mulig, ville det neppe være løsningen. For vekstens vesen bærer problemet i seg. Det vil bli nye Helge Lund-er, bare grønne, og det vil alltid bli folk som kjøper så mye grønt og spiser så mye grønt at de må jobbe enda mer enn de gjorde før veksten ble grønn.

Men om vi skal gi opp veksten risikerer vi å miste livsløgnen! En kollektiv meningskrise kan bryte ut. Hvis høyere lønn, økt forbruk, større hus, mer gjeld, flere reiser ikke skal være den riktige kursen - hva da?
I en artikkel publisert på Harvest denne uken skrev Thomas Hylland Eriksen at vi mangler en troverdig fortelling om vår tid og en visjon for fremtiden som gir mening. En fortelling som løser overopphetingens dilemma, mellom vekst og bærekraft.

En teori om glød og glede.
Kanskje må vi definere velferd og velstand på nytt. For eksempel finne en annen måte å tenke om arbeid og fritid på. Jeg snakker ikke om flere fisketurer eller at alle skal bli småbrukere. Mer om et nytt ideal, som ikke er status eller penger, men glød og glede i det vi gjør. For den som har glød trenger ikke stort annet. Han kan spise enkelt, reise sjelden, kjøpe lite. Den som gjør noe som opptar ham, som er fylt av begeistring, tenker ikke på hva han skal finne på i kveld eller hvor mye penger som står på kontoen, kanskje tenker han ikke engang på at han skal dø.   
Pengeøkonomien fanger ikke opp denne siden ved mennesket. Den sier at det du gjør nå skal gi økonomisk belønning - en gang i fremtiden. 
Et mantra i vår tid er å gjøre mer av det du allerede er god til, bli enda bedre til noe du fra før behersker godt. Først etter 10 000 timer av det samme begynner du å skikkelig god i noe, først da kan du bli verdensmester på ski eller Buskeruds beste i Powerpoint-presentasjon.
Dette idealet er det motsatte av livet mitt på et småbruk. Som består i å prøve seg i litt av hvert en ikke kan særlig godt, som en kanskje aldri har gjort før, men som av og til på underlig vis kan fylle en med stor glede. 

Det strenge skillet mellom arbeid og fritid kom inn i verden med den industrielle revolusjonen. En revolusjon som skapte mye godt, men som også satte mennesket i en unaturlig situasjon, ifølge den ungarske professor i psykologi, Mihaly Csikszentmihalyi. Det er mannen bak begrepet flow. I boka Beyond Boredom and Anxiety (1975) skrev han at skillet mellom arbeid og fritid leder oss ut i et eksistensielt dilemma:
På jobben gjør vi det vi må gjøre. På fritiden gjør vi det vi liker å gjøre, selv om det er unyttig. Dette fører til at vi kan føle oss frustrerte på jobb - og skyldige på fritiden. Men bortenfor Boredom and Anxiety finnes enjoyment. Glede oppnår vi ved å bruke våre ferdigheter og føle personlig utvikling gjennom utfoldelse.

Mengden av fritid er ikke et godt mål på et samfunns kollektive well-being, mente Csikszentmihalyi. Det viser først og fremst forbruksmønstre. Mengden av påhengsmotorer, tennisspillere eller teaterpublikummere forteller lite om menneskers personlige tilfredsstillelse. Det gjør heller ikke penger.
Det viktigste er våre muligheter til å føle mestring, å gjøre noe vi liker, å komme inn i tilstanden Csikszentmihalyi kaller ”flow”. Og det kan vi oppnå både i arbeid og i lek, skriver han. Det vi først må innse er at arbeid ikke nødvendigvis er viktigere enn lek og at lek ikke alltid er morsommere enn arbeid. 

Hvis folk sjelden får kjenne denne indre gleden, vil mennesker i stedet søke mot nytelse eller arbeide hardere for å oppnå ytre belønninger, mente Csikszentmihalyi. Status, makt og penger blir viktig først når glede gjennom aktiviteten selv blir vanskeligere å oppnå.

Kanskje vår tids maniske søken etter tilstedeværelse har noe å gjøre med dette. Vi vil realisere oss dobbelt, med interessante jobber og morsom fritid, vi vil eie og ha en masse goder, men selvfølgelig vil vi også være gode familiemedlemmer og lykkelige mennesker. Så blir alt mas, og vi får ikke gjort det vi egentlig har lyst til. 

Eller kanskje er det bare jeg som prøver å la alle teorier passe med mitt eget valg om å gjøre opprør mot min tid og bli hobbybonde. Vi prøver jo alle å fylle våre valg med mening.
Jeg er ikke en god samfunnsborger, men nå har jeg klart å snekre min første verpekasse. Jeg setter meg oppe i lia for å se ut et tre jeg kanskje skal felle i morgen, og det er så stille denne vårdagen at innimellom fuglesangen fra skogen kan jeg høre ærfuglens klukking ute i havet.   

SLUTT