Ulovlig fiske

Jakten på svart hummer

Vi høster hva vi sår, også under havoverflaten.

DATO: 15.09.2015 / AV: Tonje Knutsen Sørdalen

Gjennom hele sommeren hadde tjuvfiskeren vært forsiktig. Han hadde satt torskerusa dypt og ute av synet fra steder folk ville passere med båter. Vær og vind hadde slipt navn og nummer vekk fra blåsen til det ugjenkjennelige, så om noen skulle oppdage den så ville de ikke kunne spore han opp. Alle hummerne han hadde fått lurt inn i rusa igjennom forsommeren gjemte han i en gammel fryser fylt med saltvann, en oppbevaringsoppfinnelse som skulle holde liv i dyrene helt frem til den årlige sommerfesten på bryggekanten. Ingen andre enn de mest betrodde venner visste om den lyssky geskjeften hans, trodde han. Likevel hadde politiet altså dukket opp en ettermiddag og åpnet saltvannsfryseren.

Skjærgårdens tyver.
1. oktober går startskuddet for det årlige hummerfiske. Sjarker, skøyter og joller drar side om side ut i lysningen for å kapre de beste fiskeplassene. Over åtte uker vil båtene returnere tilbake til land med blåsvarte hummere, om de har satt redskapene riktig og har vært heldige. Men ikke alle klarer å vente like tålmodig på at det skal bli sen høst, trosse kalde båtmotorer og frossent tauverk. Noen av oss velger heller å trosse loven.

Det kastes hvert år tusener av ruser, teiner og garn i norske skjærgårder med det formål å fange hummer ulovlig. Ingen vet hvor mye som finner veien inn på private fester og restauranter, men en studie gjort av Havforskingsinstituttet anslår at det tas opp 14 ganger mer hummer enn det som rapporteres inn til offentlig statistikk. Og alt tyder på at mange av disse hummerne omsettes svart. Om det ikke politietterforskes konkrete tips så er det liten sannsynlighet for å bli tatt for ulovlig fiske. Tjuvfiske er blitt en alvorlig trussel for hummeren som allerede er oppført på rødlista for truede arter på grunn av overfiske. Bøtene har steget de siste årene, men motvirker fortsatt ikke lysten til å fange en delikatesse.

Ofte vet vi ikke hva vi blir servert fordi de færreste kan se forskjell på en lokal hummer fisket utenfor sesongen, og en lovlig engelsk eller amerikansk import. Uansett om bakgrunnen er uvitenhet eller likegyldighet; spiser vi hummer bærer vi også noe av ansvaret for dyrets skjebne. 

Hummerfiske i Norge er en tradisjon som går langt tilbake i tid. Selv om hummerfiskere av yrke nesten forsvant med det lave fangstbyttet på 60- og 70-tallet, lever tradisjonen blant fritidsfiskere i alle aldre. Men spør du en gammel fisker om hva en kan håpe på å innkassere i år, vil han nok riste motløst på hodet og styre samtalen over til hva han fikk før i tiden. Det var ikke uvanlig med fem par sorte klør i hver teine. I år får du kanskje ikke mer enn fem stykker til sammen under den to måneder lange sesongen.

Til tross for lav fangst har interessen for havets svarte gull aldri vært på vei nedover. Hummerfisket er og vil alltid være forbundet med spenning og fascinasjon for havets mysterier. Den ene teina etter den andre kan komme tom opp av vannet, men idet en ny teine bryter vannoverflaten, og vi kan høre den umiskjennelige lyden av klappende hale så blir alt glemt.

Bevarer for fremtiden.
En hunn full av oransje eggklaser med synlige svarte øyeflekker er symbolet på at en ny generasjon hummer er på vei. Rognhummere i Norge ble først fredet i 2008, men rognens særegne betydning har vært en selvsagthet for mange lenge før vernet ble lovfestet. Noen fiskere har valgt å sette tilbake hunner med rogn fordi de er klar over at overlevelsen av fiske er helt avhengig av en fornuftig ressursforvaltning. Hummer er ikke bare hummer; det er stor forskjell på dem. I populasjonsdynamikkens regnskap har de store hunnene en helt spesiell verdi og anses for å være selve bærebjelken i bestanden. De er i stand til å produsere mangfoldig flere egg enn små hunner og setter til live tilsvarende flere hummerlarver.

Hummerfiskere i Maine i Canada har fredet alle sine eggbærende hunner, såkalte «eggers», i godt over hundre år, men har i tillegg også hatt et frivillig merkesystem. Et innskåret snitt i haleflippen er synlig i mange år og gir disse hunnene et uforpliktet «get out of jail free card» fra middagstallerkenen. Fiskerne er inneforstått med at en høster hva en sår.

Vi nordmenn er vokst opp med tanken om at kystnære havressurser tilhører oss alle. De fleste av oss er derfor enige i at dersom det skal være en fremtid for hummerfiske så må vi vise måtehold i hvor mye vi fisker opp. Med allemannsretten følger lovverket som forteller oss når vi kan fiske, hva vi kan fiske opp og hvor mange teiner vi kan fiske med.  

Lyset i enden av tauet.
Etter at politiet åpnet saltvannsfryseren til tjuvfiskeren, ble hummerne beslaglagt. En forsker fra universitetet i Agder fikk oppgaven å måle de 16 hummerne, merke dem med hvite plastikkstrimler med ID-nummer og slippe de ut igjen ved skjærene de var blitt røvet fra. Små hummere under lovlig minstemål, hanner og hunner med rogn fikk så enda en sjanse den sommeren til å sloss om de største hulene, kapre de beste makene og føre slekta videre.

Landets skjærgårder er vidstrakte, uoversiktlige og vanskelig å overvåke, så den faktiske kontrollen av hummerfisket vil derfor stå og falle på oss alle. Men viktigst av alt så bør vi kunne ha en tillit til at fiskere følger regelverket som er satt og respekterer forskere som gjør sitt aller beste. Nettopp derfor er tillit en like viktig ingrediens som agn for å lykkes i hummerfiske. Bare da kan vi våge å håpe på å få høre lyden av klappende, blåsorte haler neste år også. 

Denne teksten er tidligere publisert i Argument tidsskrift nr 2 2015.

SLUTT