Antarktis

Is på avveie

Kaptein Carl Anton Larsen seilte inn i det urørte Weddelhavet for over 120 år siden. I dag er hans navn uløselig knyttet til klimaendringer. Overalt hvor han dro smelter og bryter is nå opp.

DATO: 01.08.2017 / AV: Øyvind Paasche, Willem van der Bilt og Jostein Bakke

Et av de største isfjellene i Antarktis løsnet i juli. Isflaket som løsnet var 200 kilometer langt, 5800 kvadratkilometer stort. På størrelse med Akershus fylke, som flere norske medier skrev. Og isfjellet er oppkalt etter en nordmann.   
Lenge før Amundsen plantet det norske flagget på Sydpolen i 1911, gjorde kaptein Carl Anton Larsen legendariske seilaser i det heftige havet som omkranser Antarktis.
Allerede i 1892 bragte barken «Jason», som fire år tidligere hadde ført Nansen til Grønlands østkyst, Larsen til uoppdagede øyer i sør. Sommeren 1893 seilte tjøllingen langs en majestetisk isbrem i Weddelhavet som siden er gitt hans navn, og i 1904 etablerte han det internasjonale hvalfangersammfunnet Grytviken på Sør-Georgia.

Sør-Georgia er en liten, delvis isdekt øy som den siste utpost mellom to kontinent; det ene innhyllet i evig istid mens det andre er nærmest grønt året rundt. Mellom de to landmassene renner verdens største havstrøm som virvler opp gammelt vann fra dypet samtidig som det på mirakuløst vis generer nytt.
Den havstrømmen er en av de mest verdifulle, fornybare ressursene vi har på jorda, og den er en viktig regulator av økosystemer og klima enten det handler om CO2, temperatur eller det marine økosystemet. For havet utenfor Sør-Georgia bruser fremdeles som en nykorket champagne når krillen kommer opp til overflata for å spise.
Viktigheten av den antarktiske sirkumpolare strømmen kan ikke overdrives. Og det som gir den fart og moment er derav av tilsvarende betydning – det sørlige vestavindsbelte.

Det dynamiske samspillet mellom vind og vann er i stadig endring, året gjennom og fra år til år, men de trendene som nå manifesteres tiltrekker seg stadig mer oppmerksomhet fra forskerverden. En viktig grunn til det er menneskeskapte klimaendringer. Og smeltende is synes å være en fellesnevner.
Selv om få i Norge gjenkjenner Kaptein Larsen sitt navn refereres det støtt til i forbindelse med klimaendringer i Antarktis. Den enorme isbremmen oppkalt etter ham i Weddelhavet – Larsen – er delt opp i tre hovedsegmenter (A, B og C) som alle enten har sprukket opp (A og B) eller er i ferd med å kollapse (C), og det bare 120 år etter at Jason seilte langs dens fryktinngytende front.
Faktum er at de fleste stedene Larsen dro i havet omkring Antarktis alle bærer tydelig spor etter omfattende klimaendringer. Det gjelder ikke minst der han selv var bosatt over flere år, Sør-Georgia, som for ham var en siste utpost av vår sivilisasjon, men som i dag har blitt et av de stedene på kloden hvor klimaet endrer seg aller raskest.

I 2008 dro en tremanns-ekspedisjon fra Bjerknessenteret til øya med et mål for øye: forstå samspillet mellom regionalt klima og variasjoner i størrelsen på isbreer. Tidsvinduet var ikke kun de siste 10 år, men tusenvis av år hvilket sikrer et perspektiv som gjør at strukturer og mønster trer tydeligere frem.
Jo lengre tilbake vi kan spore klima- og breendringer, jo bedre kan vi forstå den relative betydningen av et enkelt brefremstøt eller tilbaketrekning. Isbreene på Sør-Georgia har i likhet med de fleste på den Antarktiske halvøya, trukket seg massivt tilbake siden 1970-tallet.

Breenes hovedfiende nummer én er økt sommertemperatur, og knyttet til global oppvarming. I tillegg er det også betydelige regionale pådriv der nedbør er av spesiell verdi for breene (det er slik de legger på seg). Nedbør over Sør-Georgia er relatert til styrken og posisjonen til sørlige vestavindsbelte. Denne forsyningslinjen påvirker breene, og kan være avgjørende for hvorvidt de trekker seg tilbake eller skrider frem.
Sør-Georgia huser mange ulike typer breer. Noen er små og unnselige. Hvite isdotter fyller skålformede botner over hele øya. Andre strekker seg over mangfoldige kilometer, dekker hele fjorder og lar bare små glipper av land være synlig mellom tykke lag av blendende snø og is. De minste er som oftest de som er mest sensitive for klimaendringer, hvilket gjør de til et foretrukket mål for vitenskapelige rekonstruksjoner.

Den bukta som Larsen grunnla Grytviken i heter Cumberland og er blant de minst isdekte delene av hele øya. Her står det karakteristiske tussokgresset (Poa flabellate) hoftehøyt og skjuler rugende pingviner, sotede albatrosser og bjeffende pelsseler. Oppetter en vindblåst slette ligger så Hambergbreen, lett synlig fra Grytviken. Et dramatisk brefall, og en ismasse som strekker seg hundrevis av meter opp i retning av Mt. Paget, som tilfeldigvis er øyas høyeste fjell på 2934 meter.
Nedstrøms for Hambergbreen ligger det flere innsjøer som er adskilt av endemorener, rygger av stein og silt som avtegner tidligere breposisjoner. Disse ryggene er sentrale fordi de gir snapshots av tidligere tiders breutbredelse, men det er sedimentene som skjuler seg på bunnen av disse bassengene som er den virkelige gullgruven. Disse sedimentene kan fortelle en uavbrutt historie om breenes mangslungne endringer. Til tross for bremelets tåkeaktige utsende der det driver gjennom innsjøen er det en uvurderlig kilde til informasjon. 
Bilder og historiske nedtegnelser fra de første sjømenn og forskere som kom til øya gjorde er også viktige fordi de tillater oss å teste dataene våre mot kjente breposisjoner.
Denne tilnærmingen har avdekket dramatiske endringer over de siste 1200 årene som viser at breene var både mindre og større enn den er i dag. Det viser hvor viktig naturlig klimavariabilitet er, og ikke minst vår evne til å dokumentere den. Til forskjell fra Norge, hvor mange breer nådde sin største utstrekning under den lille istid (1400-1800), så er denne perioden relativt beskjeden på Sør-Georgia. 

Ett av de viktige spørsmålene som gjenstår er: vi vet av historiske observasjoner at breene på Sør-Georgia harmonerer med endringer i vestavindsbelte, så kan vi bruke sedimenter fra bresjøer for å undersøke i hvilken grad dette værmønsteret har endret seg over de siste tusener år?
Bjerknes-ekspedisjonen til Sør-Georgia sikret store datamengder i løpet av en hektisk feltsesong for nesten ti år siden som det fremdeles arbeides med. Observasjoner fra øya som huset et fordums norskt hvalfangersamfunn har ikke bare skapt muligheter for en ny generasjon klimaforskere, men det har også gjort det klart at tilsvarende variasjoner bør kartlegges på andre antarktiske øyer.
Den første bølgen av norske oppdagere i Antarktis anført av Kaptein Larsen er for lengst tilbakelagt. Den andre bølgen har tatt en vitenskapelig form hvilket er sårt tiltrengt i en verden som siden Larsens dristige befaringer har demonstrert at den kan endre seg langt raskere og med betydelig større tyngde enn det noen knapt trodde var mulig.
Gigantiske isbremmer som bryter opp og ikke regenereres, små isbreer som forsvinner fra landskapet etter å ha eksistert i tusenvis av år. Og det besynderlige er at de veldige endringer vi nå observerer knapt har startet; skipet har så vidt forlatt havna, en seilas hvis eneste garanti vil være at ingenting kommer noensinne til å være slik det en gang var.

-----

Kilde
van der Bilt, W.G.M., Bakke, J., Werner, J.P., Paasche, Ø., Rosqvist, G. and Solheim Vatle, S. (2017). Late Holocene glacier reconstruction reveals retreat behind present limits and two-stage Little Ice Age on subantarctic South Georgia. Journal of Quaternary Science. 

SLUTT