Hytteboka

Sånt no hakke vi i byen - en vandring i hyttebøker

Norske hytteeiere tilbringer 49 dager i året i sitt krypinn på fjellet, i skogen eller ved sjøen. Hyttebøkene røper hvorfor.

DATO: 07.08.2017 / AV: Magnus Helgerud

Selmoåsen. En halvtimes biltur fra Orkanger. Langt inni granskauen i Sør-Trøndelag. Jeg går og bærer på to store bøtter med vann langs en opptråkket sti som strekker seg fra brønnen nede ved myra og opp til hytta. Den er bygget i laftet, brunbeiset tømmer og har rødmalte skodder foran vinduene. Den har torv på taket, og tilhører den stadig synkende prosentandelen av hytter i Norge uten elektrisitet og innlagt vann. Kroppsvasken gjør vi nede i tjønna, det fornødne gjør vi på utedassen, og drikkevannet henter vi altså i brønnen. Med andre ord: En skikkelig ur-hytte.

Hyttefolket. Når min oldefar kjøpte hytta i 1942 var det ikke så mye som var “ur” ved dette bygget, og da var det også svært få nordmenn som i det hele tatt kunne ta seg råd til å kjøpe et slikt sted. Ferie og fritid var i seg selv forholdsvis nye konsepter, og begrepet fritidsbolig eksisterte omtrent ikke. Men i takt med at velferdsstaten vokste frem ble ferie og fritid en selvfølge for norske arbeidstakere. Både staten og det private næringslivet var sterkt delaktige i utbygging av campingplasser, hyttefelt og feriekolonier rundt omkring i Norge i årene etter krigen. Når restriksjonene på kjøp av privatbiler forsvant på 60-tallet ble plutselig hyttedrømmen – drømmen om et eget sted i landlige omgivelser – plutselig realiserbar for mange nordmenn.
Derfra har vi ikke sett oss tilbake. I dag disponerer over halvparten av oss en hytte, eller fritidsbolig om du vil. Ifølge SSB (2016) finnes det 450 000 av dem i landet og vi tilbringer altså godt og vel syv uker der hvert år. Vi har blitt til et hytte-folk, samtidig som vi blir stadig mer urbane. Åtte av ti nordmenn bor nemlig i en by. Så hva er det som trekker oss mot hytta og naturen?
Jeg har funnet frem de gamle hyttebøkene for å søke et svar, men kleggen er hissig her ute i de Sør-Trøndelagske skoger. De angriper som kamikaze-flyvere. Jeg forsøker meg på en unnvikelsesmanøver der de stuper fryktløst mot ansiktet mitt. Myggsprayen fra 90-tallet som jeg fant i redskapsboden ser ikke ut til å ha noen effekt. Jeg søker ly for bombardementet inne på kjøkkenet, tenner opp i parafinlampen og blar meg bakover i sommerferie-historiene som har blitt ført i pennen gjennom fire generasjoner.

Ungene legger vi når vi er lei dem. Sommeren 1991 ble faren min beskrevet på følgende måte av min mor: “Jon Helge er maler av yrke for tiden, og maler stoler og vinduer så malingen skvetter.”
Slike beskrivelser av manuelt arbeid og vedlikehold går igjen i alle hyttebøker. På de fleste hytter, og spesielt på en som er så gammel som denne, så vil det jo alltid være noe som skal gjøres. Reparere brønnen, rense peisen, tømme dassen, fikse gassen. Male, snekre, grave. Hugge trær, kløyve ved. Stable. Rydde boden, bygge trapp, snekre platting. Og har man gått tom for arbeidsoppgaver spikker man pil og bue eller slenger fiskestanga over skuldra og tar på seg rollen som selvforsørger.

Man skulle jo egentlig tro at Ola Nordmann i den etterlengtede sommerferien aller helst ønsket å drive dank. Så hva kan det være som får de fleste hytteeiere til å bruke sommermånedene og den etterlengtede ferien på å gjøre forefallende, fysisk arbeid?
Ordet ferie kommer fra det latinske feriae, som ble brukt for å beskrive en dag man ikke drev handel på. Altså en dag hvor man gjorde noe annet enn det man vanligvis gjorde. I et essay fra 1822 med tittelen On Going a Journey hevdet romantikeren William Hazlitt at en reise, eller en ferie om du vil, ofte er motivert av behovet for et frikvarter fra omgivelsene. Det han beskrev var altså en slags omvendt hjemlengsel. Jeg kaller det for bortelengsel. Det er nemlig god rekreasjon i det å se, lukte, høre, gjøre, tenke og føle noe annet enn det vi ser, lukter, hører, gjør, tenker og føler i hverdagen.

Dette ønsket om å oppleve noe som er annerledes er den grunnleggende motivasjonen for fritidsreiser i dag. Men har maling av stoler og vinduer noe med dette å gjøre? Når faren min sto her ute på vollen i 1991 og dyppet penselen i spannet med rødfarge, var de stillesittende yrkene allerede i ferd med å bli den vanligste arbeidsformen her til lands. I et samfunn hvor stadig flere har som sin primære arbeidsoppgave å svare på mail og håndtere informasjon, er det klart at fysiske, konkrete og målbare arbeidsoppgaver har noe forlokkende over seg. Det finnes mange måter å svare på en mail, skrive en artikkel eller gjennomføre en medarbeidersamtale på, men oppgaven “å male en stol rød”, den kan kun løses på én eneste måte. Selv om noen av arbeidsoppgavene vi gjør på hytta kan være av mer krevende art en dette, så er det allikevel noe deilig konkret, håndfast og ergo annerledes, over dem.
Slik fortonet det seg antageligvis også for min oldefar. Han drev en jernvarehandel i Trondheim sentrum, bodde på Øvre Singsaker, og selv om det bare var snakk om en biltur på et par timer ut hit så representerte dette stedet en annen verden for den urbane familien. For det er ikke bare det lystbetonte, manuelle arbeidet som gjør at hyttelivet skiller seg fra dagliglivet.

Jeg blar videre i boka og kommer over et avsnitt skrevet av min onkel: “Klokka er….? Sent på kvelden. Klokka ligger i bilen, og der skal den få bli. Her går det på sola.” Denne bemerkningen er et godt eksempel på at hytta oppleves som en fri-sone hvor hverdagens normer og påbud ikke lenger gjelder. Der man i byen er påpasselig med å holde fasaden og følge strømmen, adopterer man på hytta en meget laissez-faire-innstilling til alt fra kosthold og bekledning til leggetider. Bamsemums til frokost? Hvorfor ikke? Øl til lunsjen? Selvfølgelig. Bade naken? Badeshortsen ble igjen i byen. Og som min onkel skrev det for femten år siden: “Ungene legger vi når vi er lei dem.” Hadde man tatt med seg en slik livsførsel tilbake til byen ville man nok mottatt bekymringsmeldinger fra venner, kolleger og statlige instanser ganske så kjapt. (mer hyttebok under bildet...)

Vi utfører altså helt andre arbeidsoppgaver på hytta enn det vi gjør i det daglige, og vi viser fingeren til hverdagens oppjagede rytmer og konstruerte kutymer. Men en vel så viktig grunn til at all den tiden vi tilbringer på hytta kan forstås som et uttrykk for bortelengsel er det faktum at du ved å reise på hytta gjerne beveger deg bort fra et urbant landskap og mot naturen.
I 1947 hadde noen venner av min oldefar fått låne denne hytta en helg. De takket for seg ved å forfatte et lite dikt, og åpningslinjen gikk som følger:

O´ herlige dager blant susende graner,
langt borte fra plager, og hverdagens vaner

Hytta gav dem altså noe som bylivet ikke kunne by på. Og hytta defineres jo ofte ut ifra hva den ikke er: Her sitter man ikke stille hele dagen, her er man fri for “klokkejag og stress”, her er det ingen naboer og her er hverdagens berømmelige tjas og mas langt unna. (Med mindre man har vært så lur å installere internett, da.)

Skogbading. Det ser ut til at hytta, og den frie naturen den er omgitt av, frigjør noe i oss. Noe som faktisk støttes av nyere forskning. I Japan har en gruppe forskere undersøkt naturlandskapet vs. det urbane landskapets fysiologiske effekt på menneskekroppen. I en studie publisert i 2010, med tittelen The physiological effects of Shinrin-yoku (taking in the forest atmosphere or forest bathing), ble to grupper med mennesker plassert i henholdsvis en skog og en by. Hos gruppene som befant seg i skogen ble nivået av stresshormonet kortisol etter en gitt tid målt til å være i gjennomsnitt 13,4 prosent lavere enn hva som var tilfellet hos by-vandrerne, og i tillegg gikk også både puls og blodtrykk ned. Spørsmålet er hvorfor?
Forskere ved Nippon Medical School forklarte dette med at trærne gir fra seg essensielle oljer, og at det er disse som påvirker kroppene våre på en positiv måte. En gruppe med canadiske forskere ved Rotman Research Institute lener seg på en psykologisk forklaring. De peker på at man i byen ufrivillig bombarderes med inntrykk, mens man i skogens naturlige omgivelser får luftet tankene i takt med de myke inntrykkene, og at dette gjør at stressnivået går ned. Filosofen og den ivrige fjellvandreren Friedrich Nietzsche kunne på sin side gi oss en poetisk versjon av dette argumentet. En av hans aforismer, datert 1878, antyder noe det samme som de canadiske forskerne: “Vi er så gjerne i den frie natur, fordi den ingen mening om oss har.”

“Mitt paradis på jord”. Å gå en tur på stien og føle skogens ro, har altså en svært positiv effekt på kropp og sinn. Men åtte av ti nordmenn bor nå i byer. Det ser ut til at jo mer våre moderne liv blir avskåret fra naturen, jo mer lengter vi tilbake til den, og jo mer vektlegger vi naturopplevelser som et livsviktig supplement til våre urbane liv. Det er kanskje dette som gjør at den gjennomsnittlige hytteeieren tilbringer 49 dager i året på hytta. For min mormor artet det seg definitivt slik. Hun vokste opp i et by-miljø inne i Trondheim, men tilbragte hver eneste sommer på denne hytta fra hun var seks år gammel. I 2008 hun gav tydelig uttrykk for denne menneskelige lengselen mot naturen i hytteboka.

Freden i stuen gir sjelen ro
for dyr og folk som i byen må bo
Hytta og fjellet er mitt paradis på jord
her er naturen så sterk at selv en tviler tror
Her kan jeg vandre i ensomhet omkring
og glede meg over mange små ting
over alt som vokser og gror
over utallige dyrespor
over alt som er til
i mitt paradis på jord

Jeg lukker boka, finner frem fiskestanga, trekker på meg hatten med myggnett og setter kursen ned mot tjønna. Fisken biter så godt som aldri her ute, men det er ikke så viktig. Mens jeg står der og kaster, skal jeg lytte til det berømmelige suset over furua, det som gir lovnader om at “du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står”. Jeg vil være fornøyd dersom jeg ser en fisk eller to vake blant vannliljene. For sånt no´ hakke vi i byen, nei, det har vi ikke.

Vårt nyhetsbrev med ukens beste saker, samt tips og triks, går ut til nærmere ti tusen abonnenter hver fredag. Du får det utrolig nok gratis her.

SLUTT