Påske

På hytta jeg ikke har

DATO: 10.04.2017 / AV: Per Asbjørn Risnes

Jeg har ingen hytte på fjellet. Hytta jeg ikke eier, ble ikke bygget av oldefar (opprinnelig med jordgulv), og siden modernisert i tre opprivende, men veldig nødvendige oppussinger. Vi krangler fortsatt ikke om nødvendigheten av vaskemaskin på fjellet. Det er likevel fortsatt noe nøkternt over hytta jeg ikke har, værbitt og familiekjær som den ikke er.
Vi har ikke dratt hit hver eneste påske så lenge jeg kan huske. Det er derfor vanskelig å se for seg noe annet. Det er sikkert kjekt med sydentur, bypåske eller høyfjellshotell, men når du først ikke har dratt på samme hytte hele livet er det vanskelig å endre påske-vanene.
Vi graver ikke dype tuneller gjennom snøen for å komme frem til der vi ikke gjemmer ekstranøkkelen, før vi ikke hekter av vinduslemmene og slipper inn måneskinnet som lyser opp ankomstkvelden. Etter utpakkingen setter vi oss ikke foran peisen, med radioen passe lavt i bakgrunnen, der det spraker gyllent av ved vi ikke hugget og stablet langs sørveggen i sommerferien.

Det henger heller ikke et gulnet kart over høyfjellsområdet like ved, med salige bestefars uforståelige løype- og rasteplassinntegnelser. Det står heller ingen hyttebok på sin faste plass på hyllen ved langbordet, med sirlige hilsener fra 1953 og oppover.
Jeg har ingen steder jeg kan lese om den gangen for 35 år siden da jeg tok mine første stavtak.

Vi gleder oss ikke over at tiden står stille her oppe. En av de tradisjonelle kveldsaktivitetene vi aldri gjør, er yatzy-turneringen med de sære fem-raders-reglene som onkel Olav fant på en gang på 70-tallet. Det ligger ikke hele årganger av New Yorker og Det Beste på utedoen vi ikke har. Vi tar heller ikke den sedvanlige gin-and-tonicen hver ettermiddag etter den faste skituren opp på den nærmeste nuten. Vi har ikke noe internt navn på den ruten, kalt opp etter den gangen bestemor knakk foten på vei ned igjen i 1982.

Akkurat nå ligger jeg ikke på den gamle skinnfellen i sofaen og leser PG Woodehouse-serien om igjen. Det er rart hvordan enkelte ting holder seg.
Vi bekymrer oss selvsagt ikke for alt som forandrer seg her oppe. Vulgære børsvinnere i altfor store firehjulstrekkere har ikke bygget seg laftehytter med panoramavinduer og utendørs jacuzzi like nede i åsen her. Hva er galt med badstue egentlig, tenker jeg når jeg ikke går morgentur i min vindblekede lyseblå bomullsanorakk.
De nyrike lager heller ikke støyende afterski med dårlig trancemusikk nede i alpinbakken like ved. (Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om min ikke-eksisterende påskehytte er på Hallingskarvet eller Geilo.) De bortskjemte ungdommene i overpriset sportsutstyr ødelegger ikke påsken for alle oss som bare vil ha påsken som før, og nyte roen og freden og kvikklunsjen. 
De kommer likevel aldri på påskerennet vi ikke arrangerer hver påskeaften sammen med folk vi kjenner fra vi var en neve stor. Da har vi ikke hoppkonkurranse ved lilletjernet med appelsiner og tollekniver i premier. Vi sitter ikke i solhellingen og ser de små barna stabbe seg rundt den lille hinderløypetraséen noen av oss slett ikke var ute og bygget på skjærtorsdag.
Mens solkremen ikke går på rundgang blant oss som ikke sitter på saueskinnet med toddybegrene, står det ingen lammelår på langsteiking i ovnen inne på hytta. Rødvinsflaskene vi ikke dro med oss på pulken forrige dagen står ikke og lufter seg. Vi snakker ikke om hvor bra det er at vi ikke har tv, slik at vi kan lese påskekrim i stedet.

Vi våkner ikke påskemorgen til begeistrede hyl fra barna som har funnet påskesnopet. Vi spiser ikke frokost med selvmalte påskeegg og tantes hjemmelagde sherrysild. Vi diskuterer heller ikke hvilken rute vi ikke skal ta denne siste praktfulle dagen med blå himmel og to grader pluss. 
Vi må heller ikke planlegge når vi skal time bilturen hjemover igjen andre påskedag. Det er jo fristende å forlenge dette deilige rotnorske ritualet som vi ikke deltar i. Hverdagen i byen føles jo så fjernt for oss når vi ikke ser ut over den gnistrende blåhvite skaren.
Jeg kan ikke forstå hvorfor ikke alle ikke tilbringer avslappende feriedager på fjellet nå i april. På en påskehytte omtrent som den jeg ikke har.

Teksten er tidligere trykket i Dagens Næringsliv. 

SLUTT