Per Flatberg 80 år

Gratulerer med dagen, Per

En hyllest til rennende vann - og til en miljøverner av rang.

DATO: 23.09.2017 / AV: Jon Bjartnes / FOTO: Kjartan Trana

1. Mennesker trenger naturopplevelser
Vi trenger ikke bare naturen fordi den skaffer oss nyttige ting. Her vi bor har de fleste av oss alt for mange nyttige ting allerede. Vi trenger også natur for å ha det bra og utvikle oss mentalt og følelsesmessig.
Dette merkes tydeligere enn før, fordi det mangler. Stadig færre av oss har et hverdagsliv der vi er mye ute under åpen himmel. På arbeidsplasser og skoler skjer det meste innendørs. Reising foregår med bil eller kollektivtransport, og mye av fritiden sitter vi foran en skjerm. Kontakt med naturen kommer ikke av seg selv, og mange er lite ute.
Til gjengjeld blir betydningen studert. De siste årene har det kommet stadig mer forskning som viser at tilgang på natur i det daglige kan være bra for helse og velvære på mange forskjellige måter. Store studier har vist sammenheng mellom å leve nær grønne områder og ulike indikatorer på fysisk helse. Forskere finner også psykiske virkninger. Mange undersøkelser viser at opphold i naturen kan dempe stress, styrke positive følelser, svekke tendenser til depresjon og styrke kreativiteten.
Det har også dukket opp teorier som skal forklare hva dette handler om. Den amerikanske biologen Edward Wilson har lansert et nytt begrep, biofili, som skal beskrive det Wilson mener er en medfødt trang til kontakt med andre levende vesner. En annen amerikaner, forfatteren Richard Louv, har lansert uttrykket «nature deficit disorder» som et samlebegrep for alle de ulykkene vi skaffer oss når kontakten med naturen blir for liten eller for dårlig. Hos barn mener han dette blant annet kan slå ut i oppmerksomhetsproblemer, overvekt, tyngre tanker og mindre oppfinnsomhet.
En tredje amerikaner, Theodore Roszak, har bidratt til å utvikle økopsykologi som et eget fagområde. En av de grunnleggende forestillingene bygger på at menneskesinnet har behov for å begrense mentale konflikter. Derfor kan man pådra seg psykiske plager om man havner i konflikt med seg selv, sin familie eller andre mennesker som betyr noe. Roszaks poeng er at det ikke stopper der. Det går også ut over vår mentale tilstand om vi er i konflikt med den naturen vi er en del av. Og det er vi jo. I konflikt mener jeg.
Det er litt oppløftende å tenke på at Wilsons positive visjon om medfødt biofili er et forsøk på å beskrive menneskenes natur, mens de to andre tenkerne stiller en slags diagnose på en kultur. Kulturen kan vi jo forandre.

2. Ulik natur har ulike opplevelsesverdier
Natur er ikke natur og ferdig med det. Opplevelsesverdiene skifter mellom naturtyper, årstider, vær og føre, og varierer selvsagt også med hvem det er som opplever dem, hvor man kommer fra og hvilke forestillinger man møter opp med. Etter turen er det uansett noe som sitter igjen, og det folk kan fortelle har ofte noe felles.
På fjellet, for eksempel, er det storslått og fritt. Vanligvis bruker vi uttrykket oversikt som en metafor, men fra toppen av et fjell blir oversikt en helt konkret erfaring. Vi ser store linjer, vid horisont, blåne bak blåne, stjernehimmel og skyer som skyves fram av den usynlige vinden. Detaljene blir færre og dermed mindre påtrengende. Livet i daler og byer, særlig i kontorbygninger, blir smått og temmelig irrelevant. På gode dager kan du se ned på tåkedekket fra en høyde nærmere sola. Under sånne forhold kan et menneske få kalibrert sine hverdagslige plager på nytt. Kanskje den eposten du glemte å sende sist torsdag ikke var fullt så viktig som du trodde. Man kan dessuten bli høy på pæra. «Her oppe på vidden er frihet og Gud, der nede famler de andre», skrev Henrik Ibsen.
Skogen er noe annet. Den er et rom du går inn i, et levende rom med stammer til vegger og greiner til tak, og det bor noen overalt. Man kan gjemme seg i skogen. Noen meter inn og så er det ingen som ser deg. Utenom de som bor der.
Det finnes en filosofisk gåte: «Om et tre faller i skogen og ingen er der for å høre på, kommer det da en lyd?». For min del må folk gjerne diskutere forholdet mellom lydbølger og lyd, eller forholdet mellom observatøren og det som blir observert. Men denne gåten er bygd på en grunnleggende misforståelse. Det er aldri ingen i en skog. Skogen er full av noen. De bor i mosen og i stubbene, under barken og i nett spunnet mellom kvistene. De kravler i maurtuene, henger i greinene, sitter fast på steinene, vikler seg rundt røttene og suser gjennom lufta. De kan ikke bare høre et tre falle. De kan høre deg puste når du selv har glemt at du gjør det.
Slik er det å være der også. Du tråkker i liv. Det er ikke annet enn økologi og livsbetingelser og evolusjon og symbioser og blåbær og sopp så langt øyet rekkker. Skogen er et rom, dypt, stille og beskyttet, men den er ingenting uten de som lever der.
Hvilken natur vi trekkes mot sier noe om oss selv. Det var kanskje ikke helt tilfeldig at den norske kulturen begynte å renne over av dikt og sanger og oljemalerier fra de frie fjellene for 150 år siden eller deromkring. Landet var fullt av folk som lengtet etter en ny form for frihet. Fjellheimen var ikke bare norsk og alltid eins aa sjaa, den var sterk og fri og stri. Det var natur som kunne passe for den som helst ville rå seg sjøl.
Nå for tiden innbiller jeg meg at interessen for skogen er for oppadgående. Det bygges tretopphytter og klatreparker. Om ikke folk plukker kantareller og ramsløk selv, så kjøper de det i butikken. Bøker om trærnes samliv, med hverandre og med soppene under jorda, blir bestselgere. Det er vel ikke så rart om folk nå synes de kan ha godt av opplevelser som forteller om samspill og gjensidig avhengighet. Det er jo ikke særlig mye som henger sammen riktig som det skal. Men der står skogen og er en lærebok i sameksistens. Der fjellet tilbyr oversikt kan skogen tilby innsikt. Det er bare å komme seg ut. Eller inn.

3. Enten ligner vi på elver, eller så ligner elvene oss
Tvers gjennom landskapene, fra høyfjell til fjord, renner det elver. Langs bredden går det gjerne en sti eller en vei. Folk trekker til elvene for å gå tur, for å fiske eller bade, kanskje for å farte med båt. Hver og én får ha sine grunner. For min del klarer jeg ikke se en høl under et stryk, uten å tenke på hvor jeg skulle kastet spinneren etter den ørreten som er helt nødt til å stå der. Den må jo være ganske diger også. Det er temmelig dypt der inne bak de steinene. Bare se hvordan strømmen beveger seg.
Vi har alle vårt. Men det er noe mer med disse elvene også. De snakker til følelsene våre, og er en overlegen kilde til metaforer. Kilde er én slik metafor. (Jeg bare nevner det.)
Det er klart elvene kan være vakre. Når fossen kaster dråper og damp opp i været og er like lysende hvit samme hvilken kant du ser den fra. Når du sitter på huk i elvekanten et sted, oppe i fjellskogen, sola skinner, det er tidlig om morgenen og du skal vaske ansiktet eller hente kaffevann, og der ser du elva gli og gli over ei grunne med grus og småstein, så grusen på bunnen blir gylden, og vannflaten får et sånt levende, skiftende mønster av lave riflete bølger, og alt bare glitrer. Når kveldssola farger himmelen rød og oransje over bondelandet, det kan være regn i lufta men det kommer ikke riktig ennå, og elva er et blankt og endeløst speil som svinger seg mykt mellom enger og åkre. Eller når dagen er over og hvitt skum tegner spiraler i ei svart bakevje.
Men det er mer enn skjønnhet på reportoaret. Forskjellige deler av elva kan minne om, eller vekke opp, følelser av ulike slag. Fossen kan være skummel og juvet nesten truende. Stryket kan være fresende utemmet og vilt. Den lille bekken er munter og vennlig og den dype, mørke svingen er ...dyp og mørk.
Jeg vet ikke om noe naturelement som ligner oss mennesker mer. Det er klart; rent biologisk er vi nærmere i slekt med ekorn og grevlinger. Men elvene er eksistensielle historiefortellere. Oppe i høyden begynner elvene som pludrende småbekker. Siden vokser de seg sterkere i strie stryk med glitter og damp. Så finner de en stillere og mer fruktbar tilværelse i grønne daler, før de siger videre i tunge, rolige svinger over slettelandet. Til slutt renner de ut i det endeløse havet.
«Rivers and the watry element were made for wise men to contemplate, and fools to pass by», ifølge mannen som har blitt stående som sportsfiskernes Shakespeare, engelske Izaac Walton.
Flere forfattere har gjort som Walton, kontemplert det fuktige element og funnet noe å kjenne seg igjen i. Danske Karen Blixen, for eksempel, har skrevet om likheten mellom livsløp og elveløp:
”Den brusende elven som skummer vilt av sted, som har ropt ut sin ville sang og stormet mot sine bredder, utvider seg og faller til ro. Den vil til slutt … munne ut i drømmenes hav og lydløst oppleve den suverene triumf som ligger i hengivelsen, i ”den betingelsesløse overgivelse”.”
Den amerikanske forfatteren og naturverneren John M Kauffmann trakk en annen parallell:
“Rivers have what man most respects and longs for in his own life and thought – a capacity for renewal and replenishment, continual energy, creativity, cleansing”. Her kan vi jo legge til, som peruvianeren José Maria Arguedas, at elvene «alltid søker den dypeste vei på jorden».
Flere har latt elvene inspirere seg til tanker om identitet og forandring, innhold og form. Elvene renner og er aldri i ro. Men når alt vann i Nilen har nådd havet, er Nilen likevel Nilen, og har sine stryk og sine bakevjer i behold. Innholdet er byttet ut, men formen er til å kjenne igjen. Alt flyter, som grekeren Heraklit skal ha sagt, men mønstre er mønstre og det vi kaller identitet pleier tross alt å vare en stund.
Dette kan vi se på, og da blir vi selv en del av bildet.
“Å se på denne elven skapt av tid og vann er selv en annen elv”, skrev argentineren Jorge Luis Borges.
Om du selv setter deg ned på en stein i elvekanten kan du jo innbille deg at dette er til å lære noe av. Da kan du være som vannet, renne av gårde og ende i havet til slutt, mens du mumler noen forbannelser over tidens elv. På den annen side kan du kanskje prøve å være som elva: La vannet renne fritt og fortsatt være deg selv, uansett hvor mye grums som kommer sigende.

Det finnes en annen, eldgammel analogi som innimellom dukker opp også i moderne tekster: Jorda er en kropp, vannet er landets blod, og elvene er landets blodårer. I vår del av verden finner vi denne forestillingen i Den yngre Edda. Der skriver Snorre Sturlason om natursynet til folkene som levde heromkring for riktig lenge siden, i tiden før åsatrua, med sin familie av kranglete guder, kom flyttende til Norden.
«Då tenkte dei etter og undrast på kor det kunne ha seg at jorda og dyra og fuglane hadde sams eigenskapar i somme ting, endå dei var av ulikt slag. Ein eigenskap er den, at om ein grev i jorda oppe på høge fjelltindar, så sprett det vatn opp der, så ein ikkje treng grava lenger der enn i djupe dalar.  Så er det med dyr og fuglar òg, at det er like stutt veg til blodet i hovudet som i føttene.»
Noen paradigmeskifter senere, i 1984, skrev John M. Kauffmann om elver i boka Great Rivers of the World, utgitt av National Geographic:
«...the water of the rivers remain, as always, the lifeblood of the land. Evaporated from an oceanic heart, blown inland on arteries of wind, condensed again as rain, the water trickles down the surface of the earth or sinks into subterranean capillaries to seep forth as the first rills of a river.”

Rensing og fornyelse, blodårer og livsløp. Det er virkelig ingen mangel på inspirerte lignelser om elver og vann. Men hverken diktere eller filosofer ville spekulert fram en sånn overflod av sammenligninger, om det ikke først var slik at det føltes meningsfullt å sitte ved strømmen og kikke. Eller lytte.
Det er noe som drar. Noe som kan appellere til folks følelser. Det må jo begynne med noe vi sanser. Kanskje verdt å huske at utseende ikke er alt.
Elvene lager lyd. Den ligner aldri helt på de ordene vi bruker om den. Men vi må jo bruke dem likevel. Det sildrer og drypper, surkler og klukker, det bruser, durer, plasker og koker. Så blandes alt sammen og blir til sus. Hans Børli skrev et fenomenalt dikt om å høre på disse lydene om natta:
«Har du lyttet til elvene om natta? / Da taler de om andre ting. // Da sildrer ingen latter over sandgrunnene, / nynner ingen sang om brune jentekropper / som sklir uti ved laugeplassen, / eller vide enger med spoveskrik, / eller sundmannen som ser på skyene mens han ror. / De taler om andre ting. // Ting som er heimløse i dagene, / ting som er aldri og ingen ord. // Lytter du til elvene om natta, / lenge, / er det til slutt som om sjelen / gåtefullt minnes sin framtid.»

Kanskje er det lyden, like mye som noe annet. Lyden av surklende vann hadde vi tross alt rundt oss den gangen hørselen ble til. Som psykiateren Finn Skårderud har skrevet, trenger man ikke være særlig psykoanalytisk anlagt før man begynner å spekulere over betydningen av å være innhyllet av vann. Lyd kan gå rett inn i følelseslivet. Det vet alle som er glade i musikk. Jeg fikk en gang intervjue saksofonisten Jan Garbarek, til en artikkel som handlet om stillhet i naturen. Han fortalte om hvordan naturens stillhet inspirerte ham, om et sug etter åpne vidder. Men så landet også han ved elvebredden til slutt. Eller rettere sagt, ved bredden av en foss.
«Fossen kan bråke som et heavy metal band», sa Garbarek.
«Likevel peker den på stillheten inni deg.» (Fortsetter under bildene...)

4. Om å redde en regnbue
Når man skal ta beslutninger om hvordan fjell, skoger eller elver skal forvaltes, er det ofte liten plass for storslåtte metaforer eller vàre skildringer av de stedene det gjelder. Det er ingen tradisjon for mystiske fornemmelser av slektskap med elver og trær i offentlige sakspapirer. Der går det mer i kroner, kubikkmeter og kilowatt på den ene siden, og dokumenterte trekkruter for store klovdyr på den andre. Relasjoner er utilgjengelige. Det gjelder å tenke på ting.
Det er forståelige grunner til at det er sånn. Det er vanskelig å etterprøve holdbarheten i et argument om en helt enestående erfaring tidlig en tåkete morgen om høsten. Relevansen kan man også lure på. Kanskje kunne vedkommende turgåer hatt en like fin morgen, selv om det gikk en kraftledning der oppe i skråningen et sted. På den annen side, kanskje ikke. Det kan hende man går glipp av en opplevelsesverdi eller to, når man bare tenker på ting man kan telle. I alle fall må vi snart bli flinkere til å ta konsekvensene av de nye, forskningsbaserte innsiktene om hva tilgangen på natur betyr for menneskenes psyke. Det forholdet begynner og slutter med subjektive opplevelser av verdi. Ingen vei utenom å anerkjenne flyktige inntrykk og personlige relasjoner til stokk og stein. Det er bare å venne seg til det.

Heldigvis er det også slik at folk som tar beslutninger noen ganger berger navnløse verdier uten å ane hva de gjør. Hvis du setter fra deg bilen på parkeringsplassen ved Billingen seter i Skjåk, kan du finne deg en sti og ta en fjelltur oppover langs ei elv som heter Føysa. Du hører på navnet omtrent hvordan den oppfører seg. Føysa freser nedover lia i det ene skumhvite stupet etter det andre, noen steder dypt nede i juvet, andre steder nesten på høyde med terrenget rundt. Rundt elva ligger lyngmarka åpen og rund. Her og der står døde furustubber som jobber med å forvandle seg selv til skulpturer. Linjene i veden bølger og krøller seg, og på restene av gamle greiner henger tafser av ulvelav som er lysende, stikkende grønn.
Om du tar den turen oppover langs Føysa en ettermiddag med sol og farger, kan du være heldig og møte en regnbue der. Du treffer henne en liten times gange fra dalbunnen. Da er du svett av motbakke, og fuktig i fjeset av elverøyk. Hun henger under en halvstor foss og lever av dråper og damp.
Hvis du så setter deg ned på det nakne fjellet og kikker på henne, vil du snart få se at det går en puls gjennom fossen: Skavlene som kommer kastende er ikke like store hele tiden. Dér kommer en så stor som et badekar. Dér en til, hvor stor var den? Nede i juvet må skavlene velte seg over og gi seg, men så lander den neste, og dampen fra stryket stiger og synker og stiger igjen.

Denne bankende våte rytmen får regnbuen til å skjelve. Når stryket er gjerrig og sparer på dråpene er hun ingenting mer enn en anelse, en tynn farge eller to, som skimrer såvidt mellom veggene. Men så blir fossen yr på nytt og koker hardere. Da svever vann over vann i juvet og regnbuen vekkes av skum og røyk. Etter store og ville kast lyser hun lenge, i alle farger som finnes.
Om du vil møte denne regnbuen kan det være lurt å ta turen før juni er over. Senere på sommeren kan det fort skje at fossen skrumper inn og har mindre å fare med. Når juvet ligger halvtørt hjelper det lite at ettermiddagssola fortsatt lyser inn mellom bergveggene. Regnbuen finnes bare når stryket går så stridt at det ryker.

Sommeren 1999 skulle Stortinget ta stilling til et forslag om å bygge vannkraft i Øvre Otta. Otta er hovedelva nede i dalen. Føysa er en av de sideelvene som det var planer om å regulere. Det sto ingenting om dette i utredninger eller høringsuttalelser, men utbygging av Føysa ville tatt livet av denne regnbuen inne i juvet. Planene innebar at det skulle bores en tunnel høyere oppe i elva. Tunnelen skulle ta med seg mesteparten av vannet, som så skulle brukes til å holde liv i turbiner og ikke i regnbuer. For denne regnbuen, og alle som siden har sett den, må det ha vært et faktum av stor betydning at en av dem som engasjerte seg for å hindre utbyggingen av Føysa var Per Flatberg. Det er vel ingen som har reddet flere norske elver enn ham.
Etter måneder og år med debatt og markeringer av alle slag, satte Stortinget punktum med et kompromiss: Føysa og fem andre sideelver slapp unna en utbygging, men hovedelva nede i dalen skulle få sin demning. Løsningen betyr at kraftverket leverer omtrent halvparten så mye strøm som det ville gjort, dersom hele utbyggingen var blitt gjennomført som planlagt.
Løsningen betyr dessuten at du fortsatt, om du altså tar den turen langs elva en sommerdag, kan se og høre Føysa skumme og frese slik den må ha gjort omtrent siden istiden. Da kan du fort komme til å gjøre deg noen tanker om utemmet, sanseløs kraft. Kanskje kan du også merke noen underlige fornemmelser av at dette, på en eller annen måte, kan ha noe med deg selv å gjøre. Og under en foss oppe i lia, om du er heldig med vær og vannføring, kan du møte en regnbue ennå.

Liker du Harvest? Vi trenger din støtte, for å lage et enda bedre nettmagasin: Du velger selv beløpet her. 
Eller VIPPS til 71085
Takk!

SLUTT