Leirbålet

Å velge landet framfor byen

Hvorfor må jeg stadig forklare og forsvare hvorfor vi flytta fra byen? Hva er det som gjør dette valget mer vågalt enn å bli boende i byen eller midt i mellom?

DATO: 13.03.2014 / AV: Inga Gudrun Hyrve / FOTO: Inga Gudrun Hyrve

For fire år siden tok vi et valg. Mannen min hadde vært klar for dette i mange år, jeg var på en måte bare med. Visste at jeg ikke kunne la sjansen gå fra meg, til tross for at jeg i alle år hadde sagt at dette var noe jeg ikke skulle gjøre.
Vi flytta. Vi gjorde det jeg ikke skulle. Tok med oss ungene, møblene, tankene og livet vårt og flytta fra det Oslonære stedet vi bodde. Vi hadde flytta fra sentrum noen år tidligere, til et sted der man later som man bor på landet, eller i byen. Midt i mellom. Vi flytta fra venner, jobbmarked, kjente Østmarka, skole og barnehage. Vi flytta fra familie og opplevelser. Vi flytta til mitt oppvekststed, der jeg aldri hadde hørt helt hjemme.
Jeg hadde flytta to ganger før. En gang da jeg som 5-6-åring ble med foreldrene mine og flytta fra Oslo og ut på landet. En gang da jeg flytta tilbake til Oslo (og USA). Og nå flytta jeg altså tilbake igjen. Tilbake til oppvekststedet jeg aldri mer skulle bo på, men kun ha som feriested. Byjenta som aldri helt fant seg til rette på landet overraska alle og flytta tilbake.

Jeg fikk drømmejobben, og kunne ikke la den gå. I utgangspunktet var det en karriereflytting, skulle bare få meg litt mer erfaring. Så ble jeg sjuk, og plutselig var det et livsstilvalg. Som voksen hadde jeg blitt glad i fjella. Avhengig av turene. Muligheten til stillhet hver kveld. Muligheten til å gi ungene mine et liv uten alt for mye mas, men med mange aktiviteter og muligheter.
Til tross for at jeg tilbringer flere timer på jobb enn tidligere, har stressklumpen i magen reist sin vei. Det er kun jeg som bestemmer når jeg skal komme meg hjem. Ikke køen foran meg, ikke toget som ikke går, eller bussen som er stappfull. Jeg trenger ikke lenger forholde meg til rushtidstrafikk, rutetider, at ungene ikke kan være med på mer enn en aktivitet, for det rekker vi ikke. Tre unger, tre-fire aktiviteter hver, full jobb, en krevende hund, en pendlende mann og roen. Dette er livet mitt nå, og jeg elsker det.

Jeg elsker å ha kompetente folk jeg kan diskutere jobb med. Jeg elsker å spise frokost med ungene hver dag. Det å vite at ungene går i en barnehage der de har det godt og får oppleve ting den eldste gutten min aldri fikk oppleve i sin barnehage. Ungene går på en skole som ser dem, som følger opp på det nivået de er, uansett om det er foran eller etter de andre. Det å vite at barnehagen ikke driver på dispensasjon, men heller har overvekt av utdanna personale. At det blir satt inn vikar når læreren er sjuk. Dette er ting jeg i dag leser om er et problem andre steder. Jeg slipper å oppleve det. Vi har tid til ordentlig middag og samvær før og etter aktiviteter på kveldene. Aktivitetene koster en brøkdel av hva de gjorde i sentrumsnære strøk. Og jeg liker mulighetene, stillheten, utsikten, vennene.

Jeg er fortsatt byjenta, identiteten min ligger der. Jeg liker byen, folka, arkitekturen, maset, mulighetene. Men jeg vil være turist der. Ta meg en tur, kikke, oppleve, smake, absorbere inntrykk. Og reise hjem og utvikle meg videre.
Så hvorfor må jeg stadig forklare og forsvare hvorfor vi flytta fra byen? Hva er det som gjør dette valget mer vågalt enn å bli boende i byen eller midt i mellom? Hvem vil ikke gi familien sin de beste rammene? Muligheten for utfoldelse, kreativitet, aktivitet og tid sammen?
Som samfunnsgeograf vil jeg se nærmere på dette en gang. Nå vil jeg bare være og oppleve hvordan dette valget av bosted påvirker våre liv, våre muligheter for utvikling.
Til dere som tror dette er midlertidig: Jeg tror jeg blir her. Jeg hører at 80 prosent av Norges befolkning ønsker å bo på landet, mens 20 prosent faktisk gjør det. Tenk så heldig jeg er som etter hvert skjønte at jeg måtte være en del av den eksklusive 20 prosent-klubben.

SLUTT