Naturnasjonen Norge

- Fiskekvotene samles hos kvotebaroner. De kontrollerer de norske fiskebankene.

Kystens største handelsvare er ikke torsk, men torskekvoter, ifølge boka Hvem skal eie Norge.

DATO: 15.08.2016 / AV: Kjetil Østli / FOTO: Einar Stamnes

1. HARVEST: "Kystens store handelsvare er ikke torsk, men torskekvoter" skriver dere i boka Hvem skal eie Norge. Nordmenn har en identitet som fiskere og nasjonen er bygd av fisk. Hva skjer?

ASKILD MATRE AASARØD, en av bokas tre forfattere: 
– Det er en fascinerende historie om en tusenårig kamp om hvem som skal eie fisken. Først var det jelementene man kjempet mot, men nokså tidlig handlet det også om handelspolitikk. Tillbake i 1406 oppdaget hanseatene noen engelske fiskere inne i Vindafjorden ved Haugesund. Hanseatene var sabla dyktige handelsmenn, og hadde fått kontroll over både handelsstedene som tok imot fisk, og selve fisket. De fanget nesten hundre av engelskmennene og henrettet dem. Det sier noe om den formidable private makten som kontrollerte fisket. Det er først de siste hundre årene at vi har fått kjempet frem ideen om at fisket er en fellesressurs som de som bor langs norgeskysten har rett til. Men det som har skjedd de siste 30 årene, er at vi har gått over til et nytt system. Det er antall fiskekvoter du eier som bestemmer hvor mye du får fiske. Kvotene ble i sin tid opprettet for å kunne begrense overfiske. Men gjennom 1990- og 2000-tallet har systemet blitt liberalisert, slik at fiskekvotene har blitt verdipapirer i sin egen rett, som det har oppstått en egen økonomi rundt. Kvotene samler seg hos stadig færre såkalte kvotebaroner. Så igjen ser vi at det er noen store private aktører som begynner å kontrollere de norske fiskebankene. Nå skal det heldigvis sies at de store trålerselskapene ikke har henrettet fiskere de mener beveger seg inn på deres område. Så historien går litt fremover.

2. Dere åpner historien med en ung og utmattet Thomas Wold fra Andenes. Han må bli gjeldsslave for å bli fisker, skriver dere. Hvorfor er han et eksempel på det gale med kvotesystemet?
– Fordi han ikke kommer fra en familie som har stått på barikadene mot en mindre liberalistisk fiskepolitikk. Familien Wold tjente godt på det nye kvotesystemet da det ble innført på slutten av 1980-tallet. Men da prisene på fiskekvoter ble såpass høye, klarte ikke familien å holde på sin egen fiskekvote. De måtte selge båten sin ut fra Andenes, hvor de holder til. Det var da de ble politiske.

3. Hvorfor ble båten han skulle kjøpe av bestefaren, en 30 år gammel skøyte kalt Karl Wilhelm, taksert til 20 millioner? Er det en yacht? Har den svømmebasseng?
– Det er heftige priser på gamle fiskebåter. Thomas Wold prøvde altså å kjøpe opp bestefarens kvote i ordnede former, men klarte det ikke. Derfor forsvant båten ute av Andenes, etter all sansynlighet tatt av en «kvotebaron». Grunnen til at kvotene har blitt så dyre er fordi de ikke lenger er koblet til båter. Det betyr at det har blitt lukurativt å kjøpe gamle båter som Karl Wilhelm, bare for å rive løs kvotene og stable mange av dem sammen på større båter. Det er det som har muligjort det store markedet. Dermed blir det stadig flere store båter med mange kvoter. I dag eies 2/3 av kvotene av de 200 største selskapene, der det før var selvstendige småfiskere. I kjølvannet av dette ligger det mange kvoteløse spøkelsesskip langs kysten, ruinene etter det gamle fiskerisystemet.

4. Dere skriver: "Hvordan gikk det norske kvotesystemet for fisk fra å være en avtale om samfunnsansvar og ressurskontroll, til å bli en handlesvare som skaper miliardærer, byr opp til finansakrobatikk og utarmer lokalsamfunn?" Kan du for oss som heller er på Facebook og ser Netflix fremfor å lese om fiskekvoter, dra oss gjennom tre politiske endringer som har gjort dette mulig?
Jeg kan prøve! (Gjennom det meste av siste århundre definerte altså deltakerloven at lokale fiskere hadde rett til å fiske, så lenge de leverte fisken lokalt. Men store utenlandske trålerselskaper, særlig Nestlé Findus, begynte på 1960-tallet å dytte på dette, og fikk tilslutt delvis fritak fra deltakerloven. Det var det første vardøgeret for den nye tids fiskeripolitikk. Det neste slaget skjedde på tampen av 80-tallet.) 18. april 1989 hadde torskebestanden kolapset helt, og man måtte stoppe alt torskefiske over 62. breddegrad som ekstraordinært nødtiltak. Dette var et svært grovt verktøy for å redde torskebestanden. Derfor, under mantraet «aldri mer 18. april», ble det moderne kvotesystmet innført. Båtene fikk rett og slett tildelt kvoter gratis, utifra hvor mye de hadde fisket før. Det neste er Lex Ludviksen, en helt ny æra i det norske fisket. Svein Ludviksen var fiskeriminister i Bondevik II-regjeringen, og hans store knep var å tillate «strukturering» av kvoter på alle båter over 15 meter. Det betød at kvotene kunne bli revet løs fra skrogene og bli en handelsvare i egen rett, ikke bare en måte å kontrollere hvor mye fisk som ble tatt opp. Det er her spøkelsesbåtene oppstår. Det neste steget, som ble forsøkt gjennomført, men stoppet av høyesterett, var at kvoter kjøpt av store trålerselskaper skulle kunne bli evige. Altså, at store selskaper kunne fått evig eierett til deler av den norske fisken. (Artikkelen fortsetter under bildet)

5. Har vi en kystpolitikk som ikke er på kystfiskernes side?
– Der er det nok mange meninger. Skal man konkurrere mot det internasjonale fiskemarkedet, må man effektivisere og drive storbruk, sies det. Og det er sikkert noe rett i at man må modernisere det norske fisket. En skal være forsiktig så man ikke blir helt slukt av sjarkromantikk for nostalgiens skyld (det er det man har Erik Bye til). Men man må ikke glemme at de små norske fiskebåtene er imponerende effektive. De små sjarkene som putrer ut fjordarmene i Lofoten kan hver og en ta inn mer biomasse enn en middels norsk gård som produserer kjøtt. Om det er et sted vi skal klare å ha smart og effektiv småskala matproduksjon, så er det i fisket. Men tendensen går ikke i de smås favør.

6. Andenes, Henningsvær, Træna, Vega, Frøya, Smøla, Bømlo er samfunn som har vokst opp rundt fisket. Flere av disse områdene er nå gått fra fiskeristeder til turiststeder. Hva skjer?
– Er man kulturpesimist kan man vel se det som en del av prosessen med å gjøre hele Europa om til et museum og fornøyelsespark, uten industri. Sannheten er vel at man kan ha både fiske og turisme. Men det er sabla trasig om det bare blir sistnevnte.

7. Halve min slekt er fra Henningsvær. Før kom fiskebåtene inn til fiskemottakene der. Men mottakene forsvant.
– Når kvoter samles på få båter, og deltakerloven – som altså definerer at fisk skal leveres lokalt – blir uthulet, blir det færre steder hvor fisken leveres. Det er noen tragikomiske, men veldig beskrivende, eksempler på det som skjer. Ta Sørvær i Finnmark. Kvotene som skulle leveres i fiskeværet ble kjøpt opp av en massiv tråler, som var for stor til å komme inn i den grunne havna. Det endte med at tråleren betalte et engagnsbeløp til kommunen, og stakk sin kos for aldri å levere der igjen. Så det er altså ikke sånn at de store trålerne tilpasser seg de lokale samfunnene langs kysten. De små samfunnene må bare akseptere at de blir forlatt.

8. "Deltakerloven" høres ikke spennende ut. Men fortell hvor fantastisk den er.
– Don't mind if I do! Det var altså den loven som lå der før det nye kvotesystmet, og som forsatt gjelder, selv om den stadig blir mer uthulet. Den ble kjempet frem gjennom imponerende politisk kamp på starten av siste århundre. Den sier rett og slett at det er de som bor langs kysten som skal få ta del i fisket, og at verdiene fra fisket også skulle legges igjen langs kysten. Store utenlandske selskaper som ikke har noe fotfeste i lokalsamfunnet skulle ikke få komme inn og ta ressursene. Det er en av grunnene til at vi har en levende kyst.

9. 1989 kollapset torskebestanden, og forbud mot fiske nord for 62. breddegrad ble innført. Er torsken tilbake nå?
– Nå er det veldig godt torskefiske. Om man kjører ut langs Hinnøya og Austvågøya under Lofotfisket, kan man i sesongen se hundrevis av små fiskebåter som ligger ute på vannflaten og jobber litt av denne overfloden opp i dagen. Det funker fortsatt, og det kan det fortsette å gjøre. Om vi er smarte nok til å fortsette i tradisjonen til politikerne og fiskeaktivistene som fikk kjempet gjennom folkeiet av fisken.

Vil du har flere artikler om forvaltningen av norsk natur? Meld deg på vårt gratis nyhetsbrev. Hver fredag, lastet med alvor, tips og tøv. Her er det.

SLUTT